Misjon etter etiske prinsipper

Det er nok av fallgruber, og det er ingen mangel på eksempler på at misjonærer og evangelister har trådt feil. Dette gjelder både i tidligere tiders historie og i vår egen samtid. Samtidig er jeg glad for å se at stadig nye millioner av mennesker finner frihet og glede i det kristne evangelium. Mange steder har dette gitt gode sosiale ringvirkninger både i familier, nabolag og samfunnsliv.

Man skal altså være skjerpet og våken for å gå frem på rett måte når man vil dele evangeliet med andre. Nettopp derfor har det vært en glede for meg å lese slutterklæringen fra det store misjonsmøtet i Cape Town, som fant sted i oktober 2010. Her møttes 4200 mennesker fra evangelikale kirker på alle kontinenter for å stake ut en kurs for fortsatt formidling av det kristne evangelium. For dem som er interesserte, gjengir jeg her det avsnittet som handler om hvordan man går frem på rett måte i møte med mennesker med en annen tro:

”Elsk din neste som deg selv” omfatter personer med en annen tro

I lys av de erklæringene som er gitt i Cape Town-bekjennelsen, seksjon 7 (D), gir vi et svar på det høye kallet vi har fått som Jesu Kristi disipler, slik at vi ser på mennesker med en annen tro som vår neste i den bibelske betydningen av ordet. De er mennesker skapt i Guds bilde. Gud elsker dem, og Kristus døde for syndene deres. Vi vil prøve å ikke bare se dem som en neste, men å adlyde Kristi undervisning ved å være en neste for dem. Vi er kalt til å være vennlige, men ikke naive; til å skjelne, men ikke være godtroende; til å være våkne for enhver trussel vi kan stå overfor, men ikke styrt av frykt.

Vi er kalt til å dele de gode nyhetene ved å evangelisere, men skal ikke engasjere oss i uverdig proselyttmakeri. Evangelisering, som innbefatter overbevisende rasjonell argumentasjon etter apostelen Paulus` eksempel, er å ”presentere en ærlig og åpen erklæring om evangeliet på en måte som etterlater tilhørerne fullstendig frie til å gjøre seg opp sin mening om det. Vi ønsker å være sensitive overfor dem med en annen tro, og vi avviser enhver fremgangsmåte som prøver å presse dem til omvendelse”. I motsetning til dette er proselyttmakeri forsøk på å tvinge andre til å bli ”en av oss”, ”til å godta vår religion” eller til å med ”til å slutte seg til vårt kirkesamfunn”.

A. Vi forplikter oss til å være gjennomført etiske i all vår evangelisering. Vårt vitnesbyrd skal kjennes av at det gjøres ”ydmykt og med frykt”, så dere kan ha en god samvittighet.” (Frykt betyr i denne sammenheng gudsfrykt – min anm.) Derfor avviser vi enhver form for vitnetjeneste som er preget av tvang, dårlig etikk, bedrag eller respektløshet.

B. I navnet til kjærlighetens Gud bekjenner vi vår svikt når det gjelder å søke vennskap med mennesker med muslimsk, hinduistisk, buddhistisk og annen religiøs bakgrunn. I Jesu ånd vil vi ta initiativ til å vise kjærlighet, velvilje og gjestfrihet mot dem.

C. I navnet til sannhetens Gud (1) nekter vi å fremme løgner om eller karikeringer av andres tro, og (2) fordømmer vi og står imot rasistiske fordommer, hat og frykt som fremmes i massemedier og politisk retorikk.

D. I navnet til fredens Gud avviser vi vold og hevn i alle forhold vi har til mennesker med en annen tro, til og med om vi selv blir angrepet på en voldelig måte.

E. Vi bekrefter dialogens rettmessige plass i møte med mennesker av en annen tro, slik Paulus engasjerte seg i diskusjon med jøder og hedninger i synagogen og på offentlige arenaer. Som en legitim del av vår kristne misjon kombinerer en slik dialog tilliten til at Kristus er enestående og evangeliet er sant, med å lytte til andre med respekt.

Dette utdraget fra Cape Town-erklæringen er gjengitt fra boken ”Misjon til forandring”, Hermon forlag, 2011.

La meg føye til at et annet avsnitt i erklæringen tar for seg fristelsen til å ikke være fullstendig ærlige i presentasjonen av misjonsarbeidet og dets resultater.