Magnus Leirgulen

66

Englevakt og andre voktere

Publisert: 8. nov 2009

Allehelgensdag er for lengst over.   Innlegget som Øvind Woie  skrev i forkant av dette med tittelen  ”Hvor er de døde ? ”  og debatten/kommentarene etterpå  er også over, men ikke utdødd. Livet går videre, og med det også tankene rundt dette.  Dessverre fikk jeg ikke anledning til bli med videre i den debatten på grunn av reise.  Når jeg nå leser det i etterkant er det mange rare følelser som blir satt i sving.  Forvirring er flere ganger nevnt – troing og synsing er en del av sammenhengen. litt småkrangling m.m. Det var få tilløp til dokumentasjon ut fra Bibelen omkring dette emne. Den Norske Kirke som fikk direkte spørsmål om hva den lærer om disse

spørsmål reagerte lik de døde - -  med øredøvende taushet.  Så vidt jeg kan se var det bare et hederlig unntak, nemlig soknepresten Martin Enstad. Han fikk den siste kommentaren, og det var godt – fordi kommentaren var god og avballansert.

Når jeg nå kommenterer et innlegg med et nytt innlegg er det ikke for å forlenge den debatten, men fordi den etterlot seg et par spørsmål jeg ikke greier å la ligge uberørt fra min side.

For det første:  Å forsøke å få kontakt med de avdøde for å snakke med dem  (dialog), kanskje gjennom et annet medium eller lignende er og blir åndemaning og okkultisme, noe Bibelen  advarer sterkt i mot.

Men så dukker det opp en annen side ved dette som jeg nok ikke hadde tenkt på, og som ikke må blandes sammen med det som er nevnt ovenfor.  Nemlig ”å snakke med våre avdøde” monolog.   Woie berører så vidt dette i en kommentar.  For meg har dette vert en så naturlig ting at jeg egentlig ikke hadde tenkt på det i denne sammenheng, selv om jeg ser det kan misforståes.  

Min far døde altfor ung, selv om han var nærmere seksti, og jeg var altfor ung til å miste ham.

Når jeg får anledning å besøke graven hans en gang i blant blir det gjerne en prat. Jeg opplever det som noe godt,  som en slags terapi. Det var så mye som skulle vert snakket om, så mye som skulle vert avklaret, og det er godt å få det ut. Men det er hans jordiske personlighet jeg snakker med – slik jeg husker ham.  Jeg går alltid derfra med en god følelse – av og til en slags lykkefølelse,  - - vi skal engang møtes igjen !   At dette er en god og naturlig ting har både Woie og Enstad gitt uttrykk for.    Når det gjelder udøpte barn, og barn som dør i mors liv eller under fødselen har Enstad  gitt en god og Bibelsk kommentar til nettopp dette.

Gud har kontrollen,  han er heldigvis ikke avhengig av vår logiske synsing her.

For det andre:  Englevakt og andre voktere.  Personlig mener jeg gjennom mitt lange liv å ha opplevd englevakt både en og flere ganger.  Men majoriteten av all englevakt sanser vi nok ikke.   Sal 91:11                                                                                                                          For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier.

Dette er et løfte til alle som legger sin vei i Herrens hånd. Men så kommer det såre spørsmålet:  ”Hva med alle de gangene da vi ikke fikk noen englehjelp” ?    Den som hadde kunnet svare utførlig på dette hadde virkelig hatt alle visdommens og kunnskapens skatter til stede på en gang.   Men hva vet vi egentlig nettopp om dette.  Hvordan vet vi om vi ikke fikk den hjelpen som gavnet oss eller ikke.  Kanskje har vi en tendens til å kalle den englehjelpen vi  liker og ønsker for god, og den som passer oss dårlig som - - - i hvert fall fravær av englehjelp.  Men er det vel slik det er da ?  Jeg vet ikke.   Men i hvert fall er Gud med også inn i den mørke tunellen,  og er der fortsatt når vi kommer ut på den andre siden, er nå min erfaring da  I ettertid ser vi ofte at, jo – kanskje Gud hadde rett likevel.   Vi må ikke bli så ensporet i vår åndelige forståelse at vi regner alt det som gir oss umiddelbar god gevinst er av det gode.  Og at alt det motsatte er av det onde.                                                                                                                                                    Sal 121:7   

Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel.   Her må vi huske på at det Vonde og det Onde ikke er helt det samme.   Til syvende og sist er det vår sjel og det evige liv som er det virkelige målet.

Til slutt:  Jeg skulle også ønske at  DNK  kom høyere på banen med slike, og                     beslektede spørsmål.

Dette tror jeg er viktig for mange av oss. Om lille meg skriver noe slikt blir det knapt lagt merke til.  Kanskje hvis kjente prester eller lærer tar det opp på en undervisende måte vil det gi trøst til mange, for trøsten finnes - - - i Bibelen

Det jeg opplever med DNK er at de store spørsmål i livet ofte blir utelatt.  Hvorfor ?

Kan en av grunnene være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen så å si, for å forsvare homofili, eller forsvare seg mot homofili – alt ettersom.  Kan det være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen for å forsvare liberal teologi, eller forsvare seg mot liberal teologi – alt ettersom.  Kan det være at  - - - -  o.s.v.    Finnes det voktere i og utenfor kirken som til stadighet passer på at kirken alltid er opptatt med dette ? 

Ikke vet jeg, men til stadig ser vi at kirken kaster seg ut på surfebrettet på en eller annen måte,

der bølgen heter miljøvern, ubegrenset innvandring, og mye mye mer av politiske popcorn.

Kan det være at kirkens åndelig voktere gjør mye av dette for å få litt mer ryggdekning enn en kald kirkevegg. Hva var det de tok i mot sitt kall til  - - -  var det først og fremst politikk og samfunnsspørsmål,  eller var det for ”å gi mat til mine får”   som Mesteren sa ?

Allehelgensdag er for lengst over.   Innlegget som Øvind Woie  skrev i forkant av dette med tittelen  ”Hvor er de døde ? ”  og debatten/kommentarene etterpå  er også over, men ikke utdødd. Livet går videre, og med det også tankene rundt dette.  Dessverre fikk jeg ikke anledning til bli med videre i den debatten på grunn av reise.  Når jeg nå leser det i etterkant er det mange rare følelser som blir satt i sving.  Forvirring er flere ganger nevnt – troing og synsing er en del av sammenhengen. Det var få tilløp til dokumentasjon ut fra Bibelen omkring dette emne. Den Norske Kirke som fikk direkte spørsmål om hva den lærer om disse

spørsmål reagerte som døde - -  med øredøvende taushet.  Så vidt jeg kan se var det bare et hederlig unntak, nemlig soknepresten Martin Enstad. Han fikk den siste kommentaren, og det var godt – fordi kommentaren var god og avballansert.

Når jeg nå kommenterer et innlegg med et nytt innlegg er det ikke for å forlenge den debatten, men fordi den etterlot seg et par spørsmål jeg ikke greier å la ligge uberørt fra min side.

For det første:  Å forsøke å få kontakt med de avdøde for å snakke med dem  (dialog), kanskje gjennom et annet medium eller lignende er og blir åndemaning og okkultisme, noe Bibelen  advarer sterkt i mot.

Men så dukker det opp en annen side ved dette som jeg nok ikke hadde tenkt på, og som ikke må blandes sammen med det som er nevnt ovenfor.  Nemlig ”å snakke med våre avdøde” monolog.   Woie berører så vidt dette i en kommentar.  For meg har dette vert en så naturlig ting at jeg egentlig ikke hadde tenkt på det i denne sammenheng.  

Min far døde altfor ung, selv om han var nærmere seksti, og jeg var altfor ung til å miste ham.

Når jeg får anledning å besøke graven hans en gang i blant blir det gjerne en prat. Jeg opplever det som noe godt,  som en slags terapi. Det var så mye som skulle vert snakket om, så mye som skulle vert avklaret, og det er godt å få det ut. Men det er hans jordiske personlighet jeg snakker med – slik jeg husker ham.  Jeg går alltid derfra med en god følelse – av og til en slags lykkefølelse,  - - vi skal engang møtes igjen !   At dette er en god og naturlig ting har både Woie og Enstad gitt uttrykk for.    Når det gjelder udøpte barn, og barn som dør i mors liv eller under fødselen har Enstad  gitt en god og Bibelsk kommentar til nettopp dette.

Gud har kontrollen,  han er heldigvis ikke avhengig av vår logiske synsing her.

For det andre:  Englevakt og andre voktere.  Personlig mener jeg gjennom mitt lange liv å ha opplevd englevakt både en og flere ganger.  Men majoriteten av all englevakt sanser vi nok ikke.   Sal 91:11                                                                                                                          For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier.

Dette er et løfte til alle som legger sin vei i Herrens hånd. Men så kommer det såre spørsmålet:  ”Hva med alle de gangene da vi ikke fikk noen englehjelp” ?    Den som hadde kunnet svare utførlig på dette hadde virkelig hatt alle visdommens og kunnskapens skatter til stede på en gang.   Men hva vet vi egentlig nettopp om dette.  Hvordan vet vi om vi ikke fikk den hjelpen som gavnet oss eller ikke.  Kanskje har vi en tendens til å kalle den englehjelpen vi  liker og ønsker for god, og den som passer oss dårlig som - - - i hvert fall fravær av englehjelp.  Men er det vel slik det er da ?  Jeg vet ikke.   Men i hvert fall er Gud med også inn i den mørke tunellen,  og er der fortsatt når vi kommer ut på den andre siden, er nå min erfaring da  I ettertid ser vi ofte at, jo – kanskje Gud hadde rett likevel.   Vi må ikke bli så ensporet i vår åndelige forståelse at vi regner alt det som gir oss umiddelbar god gevinst er av det gode.  Og at alt det motsatte er av det onde.                                                                                                                                                    Sal 121:7   

Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel.   Her må vi huske på at det Vonde og det Onde ikke er helt det samme.   Til syvende og sist er det vår sjel og det evige liv som er det virkelige målet.

Til slutt:  Jeg skulle også ønske at  DNK  kom høyere på banen med slike, og                     beslektede spørsmål.

Dette tror jeg er viktig for mange av oss. Om lille meg skriver noe slikt blir det knapt lagt merke til.  Kanskje hvis kjente prester eller lærer tar det opp på en undervisende måte vil det gi trøst til mange, for trøsten finnes - - - i Bibelen

Det jeg opplever med DNK er at de store spørsmål i livet ofte blir utelatt.  Hvorfor ?

Kan en av grunnene være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen så å si, for å forsvare homofili, eller forsvare seg mot homofili – alt ettersom.  Kan det være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen for å forsvare liberal teologi, eller forsvare seg mot liberal teologi – alt ettersom.  Kan det være at  - - - -  o.s.v.    Finnes det voktere i og utenfor kirken som til stadighet passer på at kirken alltid er opptatt med dette ? 

Ikke vet jeg, men til stadig ser vi at kirken kaster seg ut på surfebrettet på en eller annen måte,

der bølgen heter miljøvern, ubegrenset innvandring, og mye mye mer av politiske popcorn.

Kan det være at kirkens åndelig voktere gjør mye av dette for å få litt mer ryggdekning enn en kald kirkevegg. Hva var det de tok i mot sitt kall til  - - -  var det først og fremst politikk og samfunnsspørsmål,  eller var det for ”å gi mat til mine får”   som Mesteren sa ?

Allehelgensdag er for lengst over.   Innlegget som Øvind Woie  skrev i forkant av dette med tittelen  ”Hvor er de døde ? ”  og debatten/kommentarene etterpå  er også over, men ikke utdødd. Livet går videre, og med det også tankene rundt dette.  Dessverre fikk jeg ikke anledning til bli med videre i den debatten på grunn av reise.  Når jeg nå leser det i etterkant er det mange rare følelser som blir satt i sving.  Forvirring er flere ganger nevnt – troing og synsing er en del av sammenhengen. Det var få tilløp til dokumentasjon ut fra Bibelen omkring dette emne. Den Norske Kirke som fikk direkte spørsmål om hva den lærer om disse

spørsmål reagerte som døde - -  med øredøvende taushet.  Så vidt jeg kan se var det bare et hederlig unntak, nemlig soknepresten Martin Enstad. Han fikk den siste kommentaren, og det var godt – fordi kommentaren var god og avballansert.

Når jeg nå kommenterer et innlegg med et nytt innlegg er det ikke for å forlenge den debatten, men fordi den etterlot seg et par spørsmål jeg ikke greier å la ligge uberørt fra min side.

For det første:  Å forsøke å få kontakt med de avdøde for å snakke med dem  (dialog), kanskje gjennom et annet medium eller lignende er og blir åndemaning og okkultisme, noe Bibelen  advarer sterkt i mot.

Men så dukker det opp en annen side ved dette som jeg nok ikke hadde tenkt på, og som ikke må blandes sammen med det som er nevnt ovenfor.  Nemlig ”å snakke med våre avdøde” monolog.   Woie berører så vidt dette i en kommentar.  For meg har dette vert en så naturlig ting at jeg egentlig ikke hadde tenkt på det i denne sammenheng.  

Min far døde altfor ung, selv om han var nærmere seksti, og jeg var altfor ung til å miste ham.

Når jeg får anledning å besøke graven hans en gang i blant blir det gjerne en prat. Jeg opplever det som noe godt,  som en slags terapi. Det var så mye som skulle vert snakket om, så mye som skulle vert avklaret, og det er godt å få det ut. Men det er hans jordiske personlighet jeg snakker med – slik jeg husker ham.  Jeg går alltid derfra med en god følelse – av og til en slags lykkefølelse,  - - vi skal engang møtes igjen !   At dette er en god og naturlig ting har både Woie og Enstad gitt uttrykk for.    Når det gjelder udøpte barn, og barn som dør i mors liv eller under fødselen har Enstad  gitt en god og Bibelsk kommentar til nettopp dette.

Gud har kontrollen,  han er heldigvis ikke avhengig av vår logiske synsing her.

For det andre:  Englevakt og andre voktere.  Personlig mener jeg gjennom mitt lange liv å ha opplevd englevakt både en og flere ganger.  Men majoriteten av all englevakt sanser vi nok ikke.   Sal 91:11                                                                                                                          For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier.

Dette er et løfte til alle som legger sin vei i Herrens hånd. Men så kommer det såre spørsmålet:  ”Hva med alle de gangene da vi ikke fikk noen englehjelp” ?    Den som hadde kunnet svare utførlig på dette hadde virkelig hatt alle visdommens og kunnskapens skatter til stede på en gang.   Men hva vet vi egentlig nettopp om dette.  Hvordan vet vi om vi ikke fikk den hjelpen som gavnet oss eller ikke.  Kanskje har vi en tendens til å kalle den englehjelpen vi  liker og ønsker for god, og den som passer oss dårlig som - - - i hvert fall fravær av englehjelp.  Men er det vel slik det er da ?  Jeg vet ikke.   Men i hvert fall er Gud med også inn i den mørke tunellen,  og er der fortsatt når vi kommer ut på den andre siden, er nå min erfaring da  I ettertid ser vi ofte at, jo – kanskje Gud hadde rett likevel.   Vi må ikke bli så ensporet i vår åndelige forståelse at vi regner alt det som gir oss umiddelbar god gevinst er av det gode.  Og at alt det motsatte er av det onde.                                                                                                                                                    Sal 121:7   

Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel.   Her må vi huske på at det Vonde og det Onde ikke er helt det samme.   Til syvende og sist er det vår sjel og det evige liv som er det virkelige målet.

Til slutt:  Jeg skulle også ønske at  DNK  kom høyere på banen med slike, og                     beslektede spørsmål.

Dette tror jeg er viktig for mange av oss. Om lille meg skriver noe slikt blir det knapt lagt merke til.  Kanskje hvis kjente prester eller lærer tar det opp på en undervisende måte vil det gi trøst til mange, for trøsten finnes - - - i Bibelen

Det jeg opplever med DNK er at de store spørsmål i livet ofte blir utelatt.  Hvorfor ?

Kan en av grunnene være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen så å si, for å forsvare homofili, eller forsvare seg mot homofili – alt ettersom.  Kan det være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen for å forsvare liberal teologi, eller forsvare seg mot liberal teologi – alt ettersom.  Kan det være at  - - - -  o.s.v.    Finnes det voktere i og utenfor kirken som til stadighet passer på at kirken alltid er opptatt med dette ? 

Ikke vet jeg, men til stadig ser vi at kirken kaster seg ut på surfebrettet på en eller annen måte,

der bølgen heter miljøvern, ubegrenset innvandring, og mye mye mer av politiske popcorn.

Kan det være at kirkens åndelig voktere gjør mye av dette for å få litt mer ryggdekning enn en kald kirkevegg. Hva var det de tok i mot sitt kall til  - - -  var det først og fremst politikk og samfunnsspørsmål,  eller var det for ”å gi mat til mine får”   som Mesteren sa ?

Kommentar #1

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

RE: Englevakt og andre voktere

Publisert nesten 12 år siden
08.11.09 kl. 20:28 skrev Magnus Leirgulen:

Allehelgensdag er for lengst over.   Innlegget som Øvind Woie  skrev i forkant av dette med tittelen  ”Hvor er de døde ? ”  og debatten/kommentarene etterpå  er også over, men ikke utdødd. Livet går videre, og med det også tankene rundt dette.  Dessverre fikk jeg ikke anledning til bli med videre i den debatten på grunn av reise.  Når jeg nå leser det i etterkant er det mange rare følelser som blir satt i sving.  Forvirring er flere ganger nevnt – troing og synsing er en del av sammenhengen. litt småkrangling m.m. Det var få tilløp til dokumentasjon ut fra Bibelen omkring dette emne. Den Norske Kirke som fikk direkte spørsmål om hva den lærer om disse

spørsmål reagerte lik de døde - -  med øredøvende taushet.  Så vidt jeg kan se var det bare et hederlig unntak, nemlig soknepresten Martin Enstad. Han fikk den siste kommentaren, og det var godt – fordi kommentaren var god og avballansert.

Når jeg nå kommenterer et innlegg med et nytt innlegg er det ikke for å forlenge den debatten, men fordi den etterlot seg et par spørsmål jeg ikke greier å la ligge uberørt fra min side.

For det første:  Å forsøke å få kontakt med de avdøde for å snakke med dem  (dialog), kanskje gjennom et annet medium eller lignende er og blir åndemaning og okkultisme, noe Bibelen  advarer sterkt i mot.

Men så dukker det opp en annen side ved dette som jeg nok ikke hadde tenkt på, og som ikke må blandes sammen med det som er nevnt ovenfor.  Nemlig ”å snakke med våre avdøde” monolog.   Woie berører så vidt dette i en kommentar.  For meg har dette vert en så naturlig ting at jeg egentlig ikke hadde tenkt på det i denne sammenheng, selv om jeg ser det kan misforståes.  

Min far døde altfor ung, selv om han var nærmere seksti, og jeg var altfor ung til å miste ham.

Når jeg får anledning å besøke graven hans en gang i blant blir det gjerne en prat. Jeg opplever det som noe godt,  som en slags terapi. Det var så mye som skulle vert snakket om, så mye som skulle vert avklaret, og det er godt å få det ut. Men det er hans jordiske personlighet jeg snakker med – slik jeg husker ham.  Jeg går alltid derfra med en god følelse – av og til en slags lykkefølelse,  - - vi skal engang møtes igjen !   At dette er en god og naturlig ting har både Woie og Enstad gitt uttrykk for.    Når det gjelder udøpte barn, og barn som dør i mors liv eller under fødselen har Enstad  gitt en god og Bibelsk kommentar til nettopp dette.

Gud har kontrollen,  han er heldigvis ikke avhengig av vår logiske synsing her.

For det andre:  Englevakt og andre voktere.  Personlig mener jeg gjennom mitt lange liv å ha opplevd englevakt både en og flere ganger.  Men majoriteten av all englevakt sanser vi nok ikke.   Sal 91:11                                                                                                                          For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier.

Dette er et løfte til alle som legger sin vei i Herrens hånd. Men så kommer det såre spørsmålet:  ”Hva med alle de gangene da vi ikke fikk noen englehjelp” ?    Den som hadde kunnet svare utførlig på dette hadde virkelig hatt alle visdommens og kunnskapens skatter til stede på en gang.   Men hva vet vi egentlig nettopp om dette.  Hvordan vet vi om vi ikke fikk den hjelpen som gavnet oss eller ikke.  Kanskje har vi en tendens til å kalle den englehjelpen vi  liker og ønsker for god, og den som passer oss dårlig som - - - i hvert fall fravær av englehjelp.  Men er det vel slik det er da ?  Jeg vet ikke.   Men i hvert fall er Gud med også inn i den mørke tunellen,  og er der fortsatt når vi kommer ut på den andre siden, er nå min erfaring da  I ettertid ser vi ofte at, jo – kanskje Gud hadde rett likevel.   Vi må ikke bli så ensporet i vår åndelige forståelse at vi regner alt det som gir oss umiddelbar god gevinst er av det gode.  Og at alt det motsatte er av det onde.                                                                                                                                                    Sal 121:7   

Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel.   Her må vi huske på at det Vonde og det Onde ikke er helt det samme.   Til syvende og sist er det vår sjel og det evige liv som er det virkelige målet.

Til slutt:  Jeg skulle også ønske at  DNK  kom høyere på banen med slike, og                     beslektede spørsmål.

Dette tror jeg er viktig for mange av oss. Om lille meg skriver noe slikt blir det knapt lagt merke til.  Kanskje hvis kjente prester eller lærer tar det opp på en undervisende måte vil det gi trøst til mange, for trøsten finnes - - - i Bibelen

Det jeg opplever med DNK er at de store spørsmål i livet ofte blir utelatt.  Hvorfor ?

Kan en av grunnene være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen så å si, for å forsvare homofili, eller forsvare seg mot homofili – alt ettersom.  Kan det være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen for å forsvare liberal teologi, eller forsvare seg mot liberal teologi – alt ettersom.  Kan det være at  - - - -  o.s.v.    Finnes det voktere i og utenfor kirken som til stadighet passer på at kirken alltid er opptatt med dette ? 

Ikke vet jeg, men til stadig ser vi at kirken kaster seg ut på surfebrettet på en eller annen måte,

der bølgen heter miljøvern, ubegrenset innvandring, og mye mye mer av politiske popcorn.

Kan det være at kirkens åndelig voktere gjør mye av dette for å få litt mer ryggdekning enn en kald kirkevegg. Hva var det de tok i mot sitt kall til  - - -  var det først og fremst politikk og samfunnsspørsmål,  eller var det for ”å gi mat til mine får”   som Mesteren sa ?

Allehelgensdag er for lengst over.   Innlegget som Øvind Woie  skrev i forkant av dette med tittelen  ”Hvor er de døde ? ”  og debatten/kommentarene etterpå  er også over, men ikke utdødd. Livet går videre, og med det også tankene rundt dette.  Dessverre fikk jeg ikke anledning til bli med videre i den debatten på grunn av reise.  Når jeg nå leser det i etterkant er det mange rare følelser som blir satt i sving.  Forvirring er flere ganger nevnt – troing og synsing er en del av sammenhengen. Det var få tilløp til dokumentasjon ut fra Bibelen omkring dette emne. Den Norske Kirke som fikk direkte spørsmål om hva den lærer om disse

spørsmål reagerte som døde - -  med øredøvende taushet.  Så vidt jeg kan se var det bare et hederlig unntak, nemlig soknepresten Martin Enstad. Han fikk den siste kommentaren, og det var godt – fordi kommentaren var god og avballansert.

Når jeg nå kommenterer et innlegg med et nytt innlegg er det ikke for å forlenge den debatten, men fordi den etterlot seg et par spørsmål jeg ikke greier å la ligge uberørt fra min side.

For det første:  Å forsøke å få kontakt med de avdøde for å snakke med dem  (dialog), kanskje gjennom et annet medium eller lignende er og blir åndemaning og okkultisme, noe Bibelen  advarer sterkt i mot.

Men så dukker det opp en annen side ved dette som jeg nok ikke hadde tenkt på, og som ikke må blandes sammen med det som er nevnt ovenfor.  Nemlig ”å snakke med våre avdøde” monolog.   Woie berører så vidt dette i en kommentar.  For meg har dette vert en så naturlig ting at jeg egentlig ikke hadde tenkt på det i denne sammenheng.  

Min far døde altfor ung, selv om han var nærmere seksti, og jeg var altfor ung til å miste ham.

Når jeg får anledning å besøke graven hans en gang i blant blir det gjerne en prat. Jeg opplever det som noe godt,  som en slags terapi. Det var så mye som skulle vert snakket om, så mye som skulle vert avklaret, og det er godt å få det ut. Men det er hans jordiske personlighet jeg snakker med – slik jeg husker ham.  Jeg går alltid derfra med en god følelse – av og til en slags lykkefølelse,  - - vi skal engang møtes igjen !   At dette er en god og naturlig ting har både Woie og Enstad gitt uttrykk for.    Når det gjelder udøpte barn, og barn som dør i mors liv eller under fødselen har Enstad  gitt en god og Bibelsk kommentar til nettopp dette.

Gud har kontrollen,  han er heldigvis ikke avhengig av vår logiske synsing her.

For det andre:  Englevakt og andre voktere.  Personlig mener jeg gjennom mitt lange liv å ha opplevd englevakt både en og flere ganger.  Men majoriteten av all englevakt sanser vi nok ikke.   Sal 91:11                                                                                                                          For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier.

Dette er et løfte til alle som legger sin vei i Herrens hånd. Men så kommer det såre spørsmålet:  ”Hva med alle de gangene da vi ikke fikk noen englehjelp” ?    Den som hadde kunnet svare utførlig på dette hadde virkelig hatt alle visdommens og kunnskapens skatter til stede på en gang.   Men hva vet vi egentlig nettopp om dette.  Hvordan vet vi om vi ikke fikk den hjelpen som gavnet oss eller ikke.  Kanskje har vi en tendens til å kalle den englehjelpen vi  liker og ønsker for god, og den som passer oss dårlig som - - - i hvert fall fravær av englehjelp.  Men er det vel slik det er da ?  Jeg vet ikke.   Men i hvert fall er Gud med også inn i den mørke tunellen,  og er der fortsatt når vi kommer ut på den andre siden, er nå min erfaring da  I ettertid ser vi ofte at, jo – kanskje Gud hadde rett likevel.   Vi må ikke bli så ensporet i vår åndelige forståelse at vi regner alt det som gir oss umiddelbar god gevinst er av det gode.  Og at alt det motsatte er av det onde.                                                                                                                                                    Sal 121:7   

Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel.   Her må vi huske på at det Vonde og det Onde ikke er helt det samme.   Til syvende og sist er det vår sjel og det evige liv som er det virkelige målet.

Til slutt:  Jeg skulle også ønske at  DNK  kom høyere på banen med slike, og                     beslektede spørsmål.

Dette tror jeg er viktig for mange av oss. Om lille meg skriver noe slikt blir det knapt lagt merke til.  Kanskje hvis kjente prester eller lærer tar det opp på en undervisende måte vil det gi trøst til mange, for trøsten finnes - - - i Bibelen

Det jeg opplever med DNK er at de store spørsmål i livet ofte blir utelatt.  Hvorfor ?

Kan en av grunnene være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen så å si, for å forsvare homofili, eller forsvare seg mot homofili – alt ettersom.  Kan det være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen for å forsvare liberal teologi, eller forsvare seg mot liberal teologi – alt ettersom.  Kan det være at  - - - -  o.s.v.    Finnes det voktere i og utenfor kirken som til stadighet passer på at kirken alltid er opptatt med dette ? 

Ikke vet jeg, men til stadig ser vi at kirken kaster seg ut på surfebrettet på en eller annen måte,

der bølgen heter miljøvern, ubegrenset innvandring, og mye mye mer av politiske popcorn.

Kan det være at kirkens åndelig voktere gjør mye av dette for å få litt mer ryggdekning enn en kald kirkevegg. Hva var det de tok i mot sitt kall til  - - -  var det først og fremst politikk og samfunnsspørsmål,  eller var det for ”å gi mat til mine får”   som Mesteren sa ?

Allehelgensdag er for lengst over.   Innlegget som Øvind Woie  skrev i forkant av dette med tittelen  ”Hvor er de døde ? ”  og debatten/kommentarene etterpå  er også over, men ikke utdødd. Livet går videre, og med det også tankene rundt dette.  Dessverre fikk jeg ikke anledning til bli med videre i den debatten på grunn av reise.  Når jeg nå leser det i etterkant er det mange rare følelser som blir satt i sving.  Forvirring er flere ganger nevnt – troing og synsing er en del av sammenhengen. Det var få tilløp til dokumentasjon ut fra Bibelen omkring dette emne. Den Norske Kirke som fikk direkte spørsmål om hva den lærer om disse

spørsmål reagerte som døde - -  med øredøvende taushet.  Så vidt jeg kan se var det bare et hederlig unntak, nemlig soknepresten Martin Enstad. Han fikk den siste kommentaren, og det var godt – fordi kommentaren var god og avballansert.

Når jeg nå kommenterer et innlegg med et nytt innlegg er det ikke for å forlenge den debatten, men fordi den etterlot seg et par spørsmål jeg ikke greier å la ligge uberørt fra min side.

For det første:  Å forsøke å få kontakt med de avdøde for å snakke med dem  (dialog), kanskje gjennom et annet medium eller lignende er og blir åndemaning og okkultisme, noe Bibelen  advarer sterkt i mot.

Men så dukker det opp en annen side ved dette som jeg nok ikke hadde tenkt på, og som ikke må blandes sammen med det som er nevnt ovenfor.  Nemlig ”å snakke med våre avdøde” monolog.   Woie berører så vidt dette i en kommentar.  For meg har dette vert en så naturlig ting at jeg egentlig ikke hadde tenkt på det i denne sammenheng.  

Min far døde altfor ung, selv om han var nærmere seksti, og jeg var altfor ung til å miste ham.

Når jeg får anledning å besøke graven hans en gang i blant blir det gjerne en prat. Jeg opplever det som noe godt,  som en slags terapi. Det var så mye som skulle vert snakket om, så mye som skulle vert avklaret, og det er godt å få det ut. Men det er hans jordiske personlighet jeg snakker med – slik jeg husker ham.  Jeg går alltid derfra med en god følelse – av og til en slags lykkefølelse,  - - vi skal engang møtes igjen !   At dette er en god og naturlig ting har både Woie og Enstad gitt uttrykk for.    Når det gjelder udøpte barn, og barn som dør i mors liv eller under fødselen har Enstad  gitt en god og Bibelsk kommentar til nettopp dette.

Gud har kontrollen,  han er heldigvis ikke avhengig av vår logiske synsing her.

For det andre:  Englevakt og andre voktere.  Personlig mener jeg gjennom mitt lange liv å ha opplevd englevakt både en og flere ganger.  Men majoriteten av all englevakt sanser vi nok ikke.   Sal 91:11                                                                                                                          For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier.

Dette er et løfte til alle som legger sin vei i Herrens hånd. Men så kommer det såre spørsmålet:  ”Hva med alle de gangene da vi ikke fikk noen englehjelp” ?    Den som hadde kunnet svare utførlig på dette hadde virkelig hatt alle visdommens og kunnskapens skatter til stede på en gang.   Men hva vet vi egentlig nettopp om dette.  Hvordan vet vi om vi ikke fikk den hjelpen som gavnet oss eller ikke.  Kanskje har vi en tendens til å kalle den englehjelpen vi  liker og ønsker for god, og den som passer oss dårlig som - - - i hvert fall fravær av englehjelp.  Men er det vel slik det er da ?  Jeg vet ikke.   Men i hvert fall er Gud med også inn i den mørke tunellen,  og er der fortsatt når vi kommer ut på den andre siden, er nå min erfaring da  I ettertid ser vi ofte at, jo – kanskje Gud hadde rett likevel.   Vi må ikke bli så ensporet i vår åndelige forståelse at vi regner alt det som gir oss umiddelbar god gevinst er av det gode.  Og at alt det motsatte er av det onde.                                                                                                                                                    Sal 121:7   

Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare din sjel.   Her må vi huske på at det Vonde og det Onde ikke er helt det samme.   Til syvende og sist er det vår sjel og det evige liv som er det virkelige målet.

Til slutt:  Jeg skulle også ønske at  DNK  kom høyere på banen med slike, og                     beslektede spørsmål.

Dette tror jeg er viktig for mange av oss. Om lille meg skriver noe slikt blir det knapt lagt merke til.  Kanskje hvis kjente prester eller lærer tar det opp på en undervisende måte vil det gi trøst til mange, for trøsten finnes - - - i Bibelen

Det jeg opplever med DNK er at de store spørsmål i livet ofte blir utelatt.  Hvorfor ?

Kan en av grunnene være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen så å si, for å forsvare homofili, eller forsvare seg mot homofili – alt ettersom.  Kan det være at  kirkens store kvinner og menn står med ryggen mot kirkeveggen for å forsvare liberal teologi, eller forsvare seg mot liberal teologi – alt ettersom.  Kan det være at  - - - -  o.s.v.    Finnes det voktere i og utenfor kirken som til stadighet passer på at kirken alltid er opptatt med dette ? 

Ikke vet jeg, men til stadig ser vi at kirken kaster seg ut på surfebrettet på en eller annen måte,

der bølgen heter miljøvern, ubegrenset innvandring, og mye mye mer av politiske popcorn.

Kan det være at kirkens åndelig voktere gjør mye av dette for å få litt mer ryggdekning enn en kald kirkevegg. Hva var det de tok i mot sitt kall til  - - -  var det først og fremst politikk og samfunnsspørsmål,  eller var det for ”å gi mat til mine får”   som Mesteren sa ?

 :::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

OBS !   Her må jeg kommentere noe, hva er det som er så bra med mitt innlegg at det må tredobles. Eller hva har jeg gjort galt for å si det slik.  Hvem orker å lese noe så langt noe - og kan redaksjonen fjerne to av dem i hvert fall ?

MVH magnus L

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere