Verdidebatt

Apartheid: menneske vs. dyr

I Sør-Afrika feires ANCs 100-årsjubileum, og vi kan alle kan feire med. Det er med dyp glede vi kan tenke tilbake på de historiske prosesser som til sist endte med apartheidregimets opphør i 1994. Det gir også godt håp å tenke tilbake på Mandela.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Sør-Afrika feires ANCs 100-årsjubileum, og vi kan alle kan feire med. Det er med dyp glede vi kan tenke tilbake på de historiske prosesser som til sist endte med apartheidregimets opphør i 1994. Det gir også godt håp å tenke tilbake på Mandelas uhyre sterke livshistorie, og hvordan han formådde å ikke vende vondt tilbake.

Men hva med den kanskje sterkeste form for apartheidregime som fortsatt får pågå nærmest upåaktet? Jeg tenker ikke på apartheidske forhold mellom grupper av mennesker, men på det kyniske og brutale apartheidregime vi mennesker utsetter dyr for, våre øvrige medvesener.

Forutsetningene for det apartheidregime vi utsetter dyr for, er i all vesentlighet å likne med de som gjaldt i Sør-Afrika for 20 år siden. Også denne type apartheid uttrykker dikotomier, hierarkier, devalueringer, rasisme, diskrimineringer, generaliseringer, atskillelse, ufattelige lidelser, meningsløshet, m.v. Den sum av lidelse vi alle daglig, over hele verden, utsetter millioner på millioner av dyr for, er ikke mindre et trist kapittel i menneskehetens historie, enn for eksempel apartheidregimet i Sør-Afrika er det. Millioner av vidt forskjellige arter behandler vi ganske enkelt som 'dyr,' som 'animalske' og som 'beist.' Det er oss først, vi som setter oss som suverene—så alle 'dyrene.' Dyrene er annenrangs. Og ikke bare annenrangs; de er definert på en slik måte at vi kan tillate oss nærmest hva som helst med dem.

All den stund vi mennesker kan tillate oss å behandle dyrene som vi gjør, vil det heller aldri kunne være reelt håp om at vi mennesker innbyrdes også vil behandle hverandre med respekt, toleranse, tillit, og tro. Det er nemlig først og fremst våre øvrige medvesener som gir oss anledning til å evaluere våre egne innbyrdes handlinger. Setter vi en standard for hvordan man kan behandle øvrige medvesener, vil det ikke kunne komme på tale å behandle hverandre dårligere enn standarden gitt ikke-menneskelige vesener.

Nyere forskning på og tenkning omkring masser av ulike arter viser at virkeligheten ikke er slik dikotomisk, og at vi ikke uproblematisk kan verdihierarkisere som i et oss versus dem. Det viser seg at mange arter både tenker, kommuniserer, og føler. Beistet er ikke en maskin som vi har carte blanche over. Vi taler om medvesener som tenker, kommuniserer, og føler. Og at forskjeller mellom mennesker og andre arter er gradvise og flytende.

Den logiske konklusjon må være at ettersom vi hittil har legitimert vår behandling av dyrene utfra en mer eller mindre reduktiv mekanistisk forståelse av dem, så vil denne nyere forskning og tenkning nødvendigvis måtte bety at vi ikke lenger kan legitimere våre mishandlinger overfor dyr på samme måte. I en slik situasjon kan vi gjøre ett av to: enten finner vi opp nye måter å legitimere våre apartheidske misgjerninger på (man tenker umiddelbart på pragmatiske og økonomiske "argumenter"), eller også sørger vi for at den apartheidske "metafysikk" også opphører på dette området, alt i tråd med kunnskapen om de ulike arters evner til å tenke, kommunisere, og føle.

Vi har allerede begynt å orientere oss i denne sistnevnte retning. Og det er godt. Men det er en lang vei å gå. Og til de av dere som er religiøse vil jeg benytte anledningen til å stille følgende utfordring: hvordan vil dere stille dere overfor en fredelig revolusjon som mer og mer likner mennesket og andre arter sammen, som setter gradsforskjeller på alle levende vesener, som gir andre arter rettigheter? Hvordan vil dere stille dere til en utvikling hvor mennesket ikke lenger er suverenen over skaperverket?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt