Verdidebatt

I den stille tid

Det er juleaften idag og året er 2011.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg minnes en stor skatt i den norske kulturarv: Draumkvedet! Verket omhandler "Olav Åsteson" som faller i dyp søvn på denne dag, og han våkner ikke før det har gått tretten dager. Han er i den stille tid - menneskekroppen som roer ned alle sine ytre aktiviteter - og han vender blikket innover. Han har sterke visjoner om mørket og lysets makter. Han er et menneske som står midt i mellom disse kreftene; det er hans frelse det handler om.

Nylig har vi passert vintersolverv, og på denne tiden av året er mørket stort og omfattende. Mørket og verdenskreftene er på det mest støyende. Tar vi del i alle de støyende aktiviteter, da ser vi ikke hvor mørkt det egentlig er. Men skulle vi omvende oss til stillheten, vende blikket innover, da vil vi se det som er åpenbart i denne mørketid: her står verdens lys midt iblant oss!

Det er ingen tilfeldighet at vi feirer Kristus, den 24. desember. Når det er på det mørkeste, da blir verdens lys åpenbaret. Det gir et løfte om en ny tid, og at lyset vil vokse i det mennesket som ser i kraft av verdens lys. Det er en visjon som strekker seg mot evigheten - det evige lyset.

I den stille tid er det et paradoks; når vi er samstemt med stillheten og i fredsrettet ro, da vekkes en lengsel etter bevegelse - i åndelig forstand. Er man fanget av mørket og det løgnaktige glitter, da er all virksomhet bare en motsigelse. Man befinner seg egentlig i stillstand; fordi, det mennesket som i sannhet ikke beveger seg, det merker ikke sine lenker.

Olav Åstenson i Draumkvedet er en poetisk skildring av Olav den Hellige(moren hans het Åsta). Han er et mytisk bilde av det første kristne mennesket i norsk sammenheng. Fortellingen er av arketypisk karakter. Selv om språket og billedbruken er gammelmodig, så har fortellingen på ingen måte mistet sin kraft. Olav er et menneske som er på "retreat"; han har trukket seg bort fra denne verden - i den stille tid. Han er i ett med tiden, og derfor ser han det han ser. Materialismens støy merker han intet til, fordi han er ledet av Guds Ånd, frem til en åpenbaring om sann frelse - frihetens lov som bryter verdens lenker. Derfor, når tretten dager har gått, da står han i kirkedøren - kyrkjedynni -  og synger om sin visjon. Desverre er det få som vil høre om Olav Åstenson i vår tid, fordi mørkets støy er så fengende.

For tretten år siden hadde jeg og en venn fått låne en hytte i Mattis-dalen, langt utenfor Tromsø. Vi skulle gjøre som Olav Åsteson: trekke oss tilbake på "joleftan" for å være i den stille tid - i tretten dager til ende. Vi sang hele Draumkvedet(52 vers) tre ganger hver dag; klokken 12.oo, klokken 18.00 og klokken 24.oo. I løpet av denne periode hadde vi mange sterke opplevelser. Det jeg kanskje husker klarest, var at det fysiske sanseapparatet fikk en åndelig oppgradering. Alle sansene fikk en ny dimensjon, som om de ble renset ved tilbaketrekningen - bort fra verden. Tidløsheten ble også et fenomen i seg selv; at vi kom nærmere en erkjennelse av det evige, det som vi er skapt til å lengte etter.

Paradokset er for meg helt klart; når vi ser hvor omfattende mørket er på denne tiden av året, som et bilde på verdens tilstand, da ser vi også verdens lys - Frelseren - som åpenbaret. Veien går ut av denne mørke tid, og hans navn er Jesus Kristus.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt