En Gud for livet

Først når livets erfaring får veie tyngre enn de teologiske teoriene, kan sekulariseringen for alvor snus, mener Magnus Malm.

Min tro

Det blåser en varm høstbris over Apelängen. Høsten har vært uvanlig mild.

– Det är inte bra, sier Magnus Malm, mens han tar på seg arbeidshanskene og starter vedklyveren, en liten sak som knapt lager maskindur.

– Trives du med dette, å klyve ved?

– Det er veldig kontemplativt.

Han ler.

– Det er kjempebra. Noen ganger tenker jeg: Hadde jeg bodd i byen, ville jeg blitt helt gal. Hva kan du gjøre? Se på TV?

Han forteller om en av pastorene som var her i høst. Han hadde sittet og grått over konfliktene i forsamlingen. Så kom han seg ut og fikk være med på å felle trær – og strålte.

Andre oppgaver kan være å stelle hestene Minzk og Shanita. For Malm er de mye mer enn fysisk arbeid.

– De er gode venner, og gode sjelesørgere.

– Hvordan?

– De er gode til å lytte.

Åndelige øvelser

I kjøkkenet suser vannkokeren. Kona Lisa er psykoterapeut og på jobb i kommunen her i Vårgårda, et stykke utenfor Gøteborg. Malm måler opp kaffe. Så stikker han ut av kjøkkenet, og kommer inn igjen med en grønn vest på seg. Den står i stil til den lette, grønne fargen på kjøkkeninnredningen. På bordet kommer snart rundstykker fra det vedfyrte, økologiske surdeigsbakeriet som en svigerdatter driver.

Tidligere i dag har han hatt samtaler. Det er en del av det han kaller vekselbruket. Året går slik: Han leder retreat hver tredje uke. Mellom retreatene har han samtaler og samlinger med med prester, pastorer og forsamlingsarbeidere. I tillegg reiser han rundt og holder foredrag, og skriver bøker. Slik har han holdt på i 27 år.

– Hender det at du blir lei av åndelige øvelser, bibel, bønn og retreater?

– Nei, faktisk ikke. Det er så mye liv i det, og så lite annet. Jeg pleier ofte å si til andre: «Samarbeid med det som er levende og det som gir liv. Legg minimalt med energi i det andre.» Det er faktisk mye det vi gjør.

Utenfor

Han ble født i Jönköping i Småland. Begge foreldrene var andregenerasjons soldater i Frelsesarmeen. Moren var for det meste hjemmeværende. Faren jobbet på kontoret til dekkfirmaet Goodyear. Da han var ni år gammel, flyttet familien til Gøteborg.

– Jeg hadde det vanskelig. Jeg hadde lite venner, var en fremmed i klassen og led mye for meg selv med mine akvariefisker.

– Handlet det om trosbakgrunnen din, eller at du var ny der?

– Det var både og. I en frikirke er du en minoritet. Når du da havner i et brutalt miljø i Gøteborg med tøffe gjenger, blir det tydelig at du kommer fra en annen planet.

Malm mener at han var sosialt hemmet og begynte å se på seg selv som introvert og blyg.

– Det var helt utelukket at jeg skulle bli sammen med en jente, for eksempel. Det kunne jeg bare drømme om.

Forvandlingen

Malm var tidlig i 20-årene og hadde begynt å studere på Universitetet i Gøteborg da Jesusvekkelsen kom inn i hans liv. Fram til da hadde han vært kristen, men veldig privat. Å være med i et kristent skolelag, var uaktuelt. 7. mars 1972 hadde han en opplevelse som skulle komme til å endre ham mye.

Den dagen dro han sammen med en venninne ut på Jesushuset på Hisingen, en øy i Gøteborg. Det satt sammen der og ba til Gud. Malm lengtet voldsomt etter å oppleve noe med Gud. Han hadde hørt om Jesusbevegelsen og lest bøker om den. Den kvelden skjedde det noe spesielt. Etter en stund dro de derfra, drakk litt kaffe, og så dro venninnen hjem. Malm tenkte at «det var det». Men så gikk han på toalettet hjemme, og kom ut igjen fire timer senere som en annen.

– Hva var det som skjedde?

– Ja, hva skal man kalle det? I en pinsekirke ville man sagt at det var en åndsdåp. Man får kalle det hva man vil, men det var en veldig konkret erfaring.

På Hisingen var det to amerikanske gutter som ledet arbeidet. De hadde sagt noe om at det som skiller tro og håp, er at troen handler om å tro at du har fått det du håper på.

– Det kan være en klisjé, men akkurat da var det litt av en nøkkel.

Han beskriver det som at noe strømmet over ham, og at det var en sterk erfaring av Guds nærvær. Han kjente seg nyforelsket i flere måneder. Malm fortalte det til foreldrene sine og sa: «Dette har forandret livet mitt!» De sa: «Hm, javel». Men de så at noe hadde skjedd.

En dag senere satt han og solgte litteratur til studenter. En som hadde vært klassekamerat på videregående dukket opp, og kjente ham igjen.

– Han var svært intellektuell og ateist. Han hadde sett meg slik jeg var før, sosialt anspent og blyg, og så sier han: «Du har vært gjennom en religiøs metamorfose, har du ikke?»

Malm ler. Han kaller det en isløsning.

– Det var mye av følelseslivet som løsnet. Det var etter det jeg traff Lisa og vi ble sammen. Jeg tror aldri jeg kunne blitt det uten at de forandringene hadde skjedd.

---

Magnus Malm

  • 65 år, er gift og har fire barn, fire barnebarn og to hester. Bor i Vårgårda i Västra Götaland i Sverige.
  • Forfatter, retreatleder og åndelig veileder for prester og forsamlingsledere. Var på 1970- og 1980-tallet journalist og redaktør for det radikale, kristne tidsskriftet Nytt Liv.
  • Malm var involvert i oppstarten av Korsvei og har vært taler på festivalen mange ganger.
  • I sommer kom boken Samtidig ... Fortellingen om hvordan Gud ble menneske og hva det har med oss å gjøre ut på norsk på Vårt Land forlag. Slo gjennom i Norge med boken Veivisere. En bok om kristent lederskap (1990).

---

Det ligger i overåndeligheten at de har sett alt, forstått alt og har ingen spørsmål igjen. De hører ikke på noen.

Nytt liv

Med denne kvelden som bakteppe begynte mer å skje. Han og Elisabeth, eller Lisa som han kaller henne, giftet seg i 1974. De flyttet inn i et kollektiv sammen med flere andre. Der skulle de bli boende til de flyttet ut av byen i 1985.

Etter den sterke opplevelsen vurderte han å bare slutte på studiene, men fortsatte. Etter tre år med kunsthistorie, historie og teologi, og deretter militæret og så siviltjeneste, ble det klart for ham at han måtte bruke livet i en eller annen form for kristent arbeid.

En lørdag satt han på t-banen på vei til en øving. Han så flere steder folk fra flere venstrepartier selge aviser. Han tenkte at det finnes ikke én avis han kunne stått og solgt, fordi de kristne bladene var alle sammen håpløst interne. Men så oppdaget han amerikanske publikasjoner med utspring i Jesusbevegelsen, som den kristne studentavisen Right On fra Berkeley-universitetet og Hollywood Free Paper. Malm syntes de var kreative og radikale i sin tro på Jesus, og fulle av glede.

– Da kom denne drømmen: Tenk å få jobbe med en kristen avis som jeg kan gi til en ikke-kristen uten å rødme.

Malm starten avisen Petrus, som senere ble til Nytt Liv. Det ble hans arbeidsplass som journalist og redaktør i femten år, til Peter Halldorf og flere andre tok over.

Ut fra Nytt Liv sprang et nytt samarbeid der Malm fikk mange norske venner: Korsvei. I 1988 arrangerte Korsvei og Nytt Liv sammen en festival i Rättvik i Sverige.

Uanstrengt

Rättvik var et sted der Malm hadde hatt enda et vendepunkt i sitt liv. Der ligger St. Davidsgården, den mest kjente retreatgården i Sverige, og som ble ledet av presten Per Mases da Malm kom dit for første gang.

– Møtet med den spiritualiteten ble en annen slik «knockout». Det var så dyptgående med enkle midler, og så lite anstrengelse og anspenthet der, sier Malm.

Han viser til at karismatiske miljøer kan skape slitsomme forventninger.

– Det begynner ofte med at Gud griper inn uventet i et menneskes liv. Da er risikoen stor for at man får et ønske om å få til det samme én gang til. Den anspentheten kan sette seg dypt og prege hele spiritualiteten.

Malm forteller om en dansk pinsevenn som deltok på en retreat og var full av lovord da han kom hjem til sin egen forsamling. Vennene ville vite hva som var så bra. Da svarte han: «Jo, det var ingen der som ville få meg derfra og dit».

– Vi legger til rette, og så får Gud gjøre som han vil.

– Hvor viktig er det å få en slik åndelig opplevelse som du hadde?

– For meg var den skjellsettende. I ignatiansk spiritualitet som jeg nå har jobbet med i 20 år, sysler vi overhodet ikke med det. Ignatius var åpen for alle slags åndelige erfaringer, men ville aldri laget et system ut av det. Det ville blokkere mye mer enn det hjelper et menneske. Gud er mye mer levende enn disse skjemaene som vi lett bygger opp, som sier at du skal gjøre det eller oppleve det. De steller bare i stand problemer. At jeg fikk en slik erfaring, var Guds vei. Han så vel at jeg trengte det. For andre mennesker kan det være på en helt annen måte.

Overåndelighet

Ignatius av Loyola var spansk, født i 1491, gikk inn i forsvaret som 17-åring og ble hardt skadet i et slag da han var 30 år. Der startet en stor endring i hans liv, som også førte til at han utviklet et sett med åndelige øvelser og grunnla jesuitterordenen. For Malm har inspirasjonen derfra betydd mye, fordi den både er Kristus-sentrert og gir plass til hver enkelt som helt menneske.

– Følelsene dine regnes med, viljen og fornuften. Det er ikke en stor del av deg du må parkere utenfor, slik man iblant må i andre kristne sammenhenger.

I sin seneste bok Samtidigt skriver Malm om overåndelighet, og regner det som et større problem for kirken og menneskene enn underåndelighet.

– Noen reagerer på at jeg sier det, men det bygger på en lang erfaring. Å jobbe med et overåndelig menneske er umulig, fordi hun jo vet alt. Et underåndelig menneske kan du hjelpe videre noen steg, men hvordan hjelper du et menneske som vet alt? Det ligger i overåndeligheten at de har sett alt, forstått alt og har ingen spørsmål igjen. De hører ikke på noen. Det er som å prate til en vegg. Framgangsteologien på 1980-tallet var prakteksempelet på det.

Malm mener at resultatet blir sekularisering.

– Du orker ikke leve sånn. Det er bare et tidsspørsmål før du kollapser og forlater kirken og Gud. Så sier man: «Det var min karismatiske periode», og er vaksinert for resten av livet.

Splittet

Det er ikke bare overåndeligheten Malm er kritisk til. Han er også kritisk til det han kaller den akademiske teologien, og det er på sett og vis manglene ved den som er Malms levebrød og livsoppgave. Når han skal forklare hva som gjør ham kritisk, smiler han og spør:

– Hvor mange timer har vi på oss?

Så fortsetter han:

– Altså, hele kunnskapssynet går ut på at teori skal lede til praksis, i motsetning til det bibelske kunnskapssynet som handler om erfaring som leder til refleksjon.

Han mener faren med den teoretiske tilnærmingen er at man blir tilskuer til et stykke man ikke selv spiller i.

– Gud blir et begrep du studerer, ikke en relasjon du er involvert i.

Malm antar at bakgrunnen hans i Frelsesarmeen spiller en rolle for hvordan han tenker, fordi det der handler mye om et praktisk liv.

– Så kan man si at det finnes for lite teologisk refleksjon i Frelsesarmeen. Det er et enormt behov for at teori og erfaring får møtes igjen. Erfaringen trenger teologien, og teologien trenger erfaringen. Begge går vill når de kommer hver for seg.

I søramerikansk frigjøringsteologi fant Malm et uttrykk han liker: «Doing theology».

– Teologi er noe man gjør, det har med livet å gjøre, med samfunnet, med din egen erfaring.

Mye av sekulariseringen skyldes ifølge Malm at det ikke er rom for å leve som et helt menneske. Skal man være åndelig, må man kvitte seg med det menneskelige. Men poenget er tvert imot å integrere det menneskelige med det å tro på Gud. Da blir det også langt mer spennende å være et kristent menneske, mener Malm.

På samme måte som han mener at sunne menigheter tar på alvor at Jesus var både sann Gud og sant menneske, må en sunn tro ta både Gud og mennesket på alvor.

– Der dette møtes, vokser kirken alltid. Det holder ikke bare å ta Gud på alvor. Og det holder ikke bare å ta mennesket på alvor. Når du tar både Gud og mennesket på alvor, blir Kristus forkynt, og da kjenner mennesker seg igjen. De sier: «Wow! Dette er relevant, her blir jeg møtt med respekt og her finnes det noe mer».

Teologistudiene gir lite hjelp til å ta på alvor at man er et helt menneske, synes Malm. Der lever teologien i ett rom, og livet i et annet.

– Men Bibelen ligger tett på livet. Det er i det rommet vi lever, det er der Gud taler til oss. Og det er frigjørende.

Kilden

Malm mener meningen med livet handler om at menneskene er satt på jorden for å lære Gud å kjenne og tjene ham, og ser for seg at det som skjer etter døden er mer av det.

– Da blir det ansikt til ansikt, i stedet for bare å tro. Men bevegelsen er den samme, å lære å kjenne Kristus. Det skal bli spennende. Samtidig som det naturligvis innebærer en beven. Hva er det å dø? Det er høyrisikoterritorium.

– Møter du hestene dine Minzk og Shanita der?

– Jeg aner ikke. Jeg er overbevist om at Gud har beredt noe fantastisk. Hva det er, tror jeg vi kan få en smak av i våre beste erfaringer her i livet. Det som har gitt den dypeste gjenklang i vårt vesen av godhet, åpne armer og frihet, det tror jeg vi kommer til å møte i sin original i evigheten. Der får vi drikke av kilden til det gode vi smakte her. Slik tenker jeg.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro