Europeiske politikere alene vite best?

I sted kom jeg over en avisartikkel i en av de tabloide engelske avisene der en ny EU-plan om økt innvandring fra Nord Afrika ble presentert. Leserkommentarene i avisen var på et nivå som ville fått selv Nettavisen til å rødme. Jeg vil ha krig igjen og de politiske lederne bør tiltales som forrædere, var det en som skrev.

Etter 22/7 er den type kommentarer ikke spesielt lystige, men jeg må tilstå at det var nettopp det jeg forventet å finne da jeg bladde nedover. Dels fordi jeg har sett mange rare leserkommentarer før, men også fordi et slikt forslag som EU kom med var så til de grader i strid med de signalene som meningsmålinger gir.

La oss ikke lure oss selv. Krisen i EU er sammenlignbar med den i 30-årene. Gjelden er større enn da og arbeidsledigheten blant de under 30 er skyhøy i mange land.

Mens problemene i 30-årene ble forsterket av proteksjonisme tas beslutningene nå på overnasjonalt nivå. Dessverre er det heller ikke bare heldig. Det gir en voldsom avmaktsfølelse og når det også kommer frem via fransk presse, at mye av den nye ledelsen har bakgrunn fra en av de største investeringsbankene, som nettopp tjente store summer på boblen som var, så gjør ikke det den politiske ledelsen mer populær.

At denne banken er assosiert med jøder kunne under andre tider skapt problemer, men det er en annen religiøs gruppe som er upopulær nå. I Danmark er det stilt et håpløst spørsmål: ”Synes du det er for mange muslimer?” Jeg sier håpløs, for oppfølgingsspørsmålene som ville kunne komme er skrekkelige. Uansett svarte 43 % ja. Bildet ligner i England, Nederland, Frankrike og Tyskland.

I en slik situasjon skulle man trodd at kloke politikere begrenset innvandringen og så på tiltak som kunne dempe de økende motsetningene, men neida.

Først bombes Libya og så fermenteres en borgerkrig i Syria, så det blir enda mer uro og flere som tar seg mot Europa. Deretter foreslår EU-kommisjonen en plan om økt innvandring fra det lutfattige Nord Afrika og begrunner dette med at det er økonomisk nødvendig. Det er liten grunn til å anta at det vil bli tatt godt i mot av en europeisk befolkning som sliter med arbeidsledighet, finanskrise og som allerede er mer enn bare skeptisk fra før av.

Dette får meg til å undre. Hva er det som gjør at EU reagerer med mer overnasjonalitet og åpner opp grensene i en slik situasjon?

Er det gamle ideer som ikke er oppdatert, om at mer overnasjonalitet og interaksjon er svaret på alle problemer? Er det mangel på selvinnsikt og respekt for synspunktene til velgerne? Er det en trang til å samle beslutningsmakt hos seg når verden rundt ser ut til å bli mer og mer kaotisk?

Trolig er det litt av alt sammen og sikkert mer til, men det er risikabelt av flere årsaker. En ting er at problemene neppe blir løst av den politikken som ble ført før krisen. Noe annet og kanskje vel så alvorlig, er at det å fjerne makt fra de vanlige velgerne nå neppe er smart. Ved å gå på tvers av deres ønsker i en situasjon, der veldig mange opplever mye større avmakt og usikkerhet enn vanlig, nærmest garanteres det ulike former for reaksjoner.

Noen av reaksjonen er harmløse, men det er ikke til å stikke under en stol at flere av protestpartiene på høyresiden i Europa har røtter og forbindelser til fascister av gammelt og nytt slag. Det gjør ikke velgerne til like ekstreme, langt i fra, men det er uheldig og det kunne det vært en fordel om politikerne hadde vært mer lydhøre noen ganger.

[ http://ec.europa.eu/news/external_relations/111121_en.htm ]

http://oyvindstrommen.be/2011/11/18/men-fascismen-var-ikke-død-2