Den politisk korrekte kirke

Biskop Tor B. Jørgensen mener historien vil dømme oss for den manglende evnen til å ta i mot asylsøkere. Jeg tror historien vil dømme den norske kirke og dens biskoper for å ha opptrådt som nyttige idioter for en totalitær og menneskefiendtlig ideologi som dypest sett bygger på løgn og hykleri.

Hele problemkomplekset rundt innvandring og asyl er et gigantisk og komplekst etisk dilemma. Det er forstemmende å se at en biskop mener å vite at det finnes enkle og greie svar på de tilhørende utfordringene. Samfunnet er i ferd med å bli påført uopprettlig skade pga en naiv og snillistisk innvandrings- og integrasjonspolitikk, men biskopen synes han har rett til å sette seg til doms over dem som mener at innstramninger er det eneste etiske forsvarlige. Vi ser at lovløsheten er i ferd med å ta overhånd mange steder, vi ser at nordmenn fordrives fra visse bydeler, og vi ser at læringsmiljøet på mange skoler blir alvorlig skadelidende. Likevel er biskopen ensidig opptatt av at vi for all del ikke må stramme inn.

Jeg synes det kan være på sin plass å trekke frem en artikkel jeg skrev i en lignende situasjon for et drøyt år siden. Artikkelen fikk overskriften Den politisk korrekte kirke (kan leses med bedre formatering og med ytterligere noen hyperlenker til videre lesning på HT):

08.09.2008 (oppdatert 09.09.2008). Kirken går til kamp mot regjeringens asylpolitikk. Tirsdag vil Mellomkirkelig råd for Den norske kirke komme med en sterkt kritisk uttalelse. Dette melder DagenMagazinet. Les også om biskop Olav Skjevesland som tar et kraftig oppgjør med den rødgrønne regjeringens nye asylpolitikk.

HonestThinking kommenterer: Visse mønstre i norsk politikk er temmelig forutsigbare. Ett slikt mønster er at visse partier og politikere alltid er motstandere av innstramninger i innvandrings- eller asylpolitikken. Uansett. En del organer i Den norske kirke, samt store deler av bispekollegiet, har nå sluttet seg til den sedvanlige klagesangen. Men det er noen spørsmål som melder seg her.

En stygg skamplett på store deler av norsk kristenhet, er at man en gang på 1980-tallet, gjennom visse paraplyorganisasjoner, sluttet opp om det lettvinte slagordet "ja til et fargerikt fellesskap". Jeg husker særlig at det å gi sin tilslutning til dette, var ett av kontrollspørsmålene for den som skulle stille til valg for visse typer tillitsverv. Det handlet den gangen om utilslørt konformitetspress, og jeg lurer på om det samme skjer nå også. Jeg siterer fra DagenMagazinet:

    [Lederen i Mellomkirkelig råd, Olav Fykse Tveit,] er ganske sikker på at en samlet kirke vil stå bak en kritisk uttalelse. Han viser til det Kirkemøtet sa om asylpolitikken for to år siden. – Vi har også forhørt oss blant biskopene og andre og mener å ha rimelig god basis for en slik uttalelse, sier han.

Men hvor enkelt og greit kan det egentlig være for biskoper, prester og tillitsvalgte på ulike plan i Den Politisk Korrekte Norske Kirke å gi uttrykk for avvikende synspunkter når både Fykse Tveit og biskop Skjevesland (samt Laila Riksaasen Dah, Ole Christian Kvarme, Tor Berger Jørgensen, Ingeborg Midttømme og Finn Wagle) for lengst har kommet med sterkt fordømmende uttalelser om disse tingene? Stakkars den presten som sier det han/hun egentlig mener; hans/hennes karriere kan være ødelagt på et blunk, ikke sant? Men når man ikke engang forsøker å legge skjul på at dissens er uønsket, da kan man ikke samtidig påberope seg den tyngden det gir å ha bred støtte for sitt syn.

Bibelen advarer spesielt mot hykleri, men Skjevesland sier at vi må ha forståelse for at

    Det vil oppstå enkelte triste episoder i nyankomne miljøer.

Her forsøker han å batallisere tildels svært alvorlige forhold som for eksempel dramatisk økning i knivstikking, ran og voldtekt. Og mens biskopene denne uken la sine hoder i folder, ble tre unge kvinner med barnevogn truet av en mann med sverd. Og det er ingen spesiell grunn til å tro at han er 'nyankommen'. De problemene som nå tårner seg opp i samtlige innvandrertette land i Europa, skyldes alldeles ikke at de mange innvandrermillionene er 'nyankomne'; mange av dem er både andre, tredje og fjerde generasjons innvandrere. Problemene knytter seg til språk, kultur, religion og etnisitet; bare i noen få enkelttilfeller kan man skylde på krigstraumer eller lignende. Folk som fornekter disse faktorene, har ingen troverdighet.

Har biskopene og Mellomkirkelig råd i det hele tatt forsøkt å sette seg inn i de bakenforliggende problemstillingene? Skjevesland sier at

    Kirken vil ikke ha en naiv innvandringspolitikk, men en som er anstendig.

Javel. Og hvilke kriterier legger så kirken til grunn når man tar stilling til akkurat dette? Hvor går grensen for en bærekraftig, demografisk utvikling? Kjenner jeg kirken rett så har man ikke noe godt svar på disse spørsmålene, annet enn etterplapring av hva ett eller annet FN-organ måtte mene. Bibelfundamentalismen har trange kår i Den norske kirke. FN-fundamentalismen, derimot...

Den siste tiden har jeg studert en del dokumenter fra UNESCO, Den viljen til ideologisk og politisk styring av forskning som der kommer for dagen, og de totalitære og antivitenskapelige holdninger som skinner igjennom i en rekke erklæringer fra denne organisasjonen, viser at situasjonen der i gården er enda verre enn jeg tidligere har vært klar over. Et godt sted å begynne for å sette seg inn i dette, er The Race Question fra 1950. Dette er så å si innstiftelsesdokumentet for den antirasistiske ideologien som kirken nå omfavner. Men, som mange har påpekt før meg, en kirke som gifter seg med tidsånden, vil snart bli enke. Skjevesland & Co kunne kanskje ha godt av å lese pater Pollestads bok Peters svar når det gjelder dette siste (det kunne enkelte norske og amerikanske katolikker også).

Det er ellers verdt å merke seg at gode, gamle Paulus var en realist og pragmatiker på dette området. Jeg siterer fra Apostlenes gjerninger kapittel 17:

    Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa: Atenske menn! [...] Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder.

Men biskop Skjevesland er krystallklar i sin fordømmelse av slike som Paulus: dette handler om «nasjonal selvgodhet og hjertekulde».

Den norske kirke er nå i behov av folk som har tilstrekkelig ryggrad til å tale Roma midt imot. Kirkesamfunn som i mellomkrigstiden så hvilke farer og problemer som knyttet seg til kommunismen, og som av den grunn valgte å alliere seg med nazismen, har angret bitter på dette i ettertid. I dag står verden overfor en helt annen form for totalitarisme; den er innpakket i vakre ord om menneskeverd og menneskerettigher, men dens fundament er løgnaktig og falskt. At det finnes en rasistisk grøft å falle i, betyr ikke nødvendigvis at den antirasistiske ideologien har en bedre grøft å by på.

De to tyske professorene Walter Scheidt og Eugen Fischer advarte klart og tydelig om at UNESCO i 1950 var i ferd med å gjøre samme feil som nazi-Tyskland og Sovjetunionen, bare med motsatt fortegn. Deres advarsler ble ignorert, og vi har ennå bare så vidt sett begynnelsen på konsekvenene av dette. Og nok en gang ser vi altså at en del kirkeledere lar seg bruke som nyttige idioter av totalitære krefter. Det er nærliggende å parafrasere Skjevesland:

    Biskopenes innstramningstiltak overfor nordmenn er knapt en kristen kirke verdig. Særlig rammes barn og unge på en uakseptabel måte. Det er å stjele drømmer og håp fra fremtiden deres.

Tilføyelse på ettermiddagen 09.09.2008. Hans Rustad skriver blant annet følgende i sin kommentar Udugelige ledere:

    Norge råtner fra toppen. Kritikken av regjeringens innstramminger i asylpolitikken viser ikke bare ledere som ikke bryr seg, det viser ledere som er skuffet over folket og ønsker seg et annet. Det er DDR-takter. Vi snakker m.a.o om ledere som svikter, som har sin lojalitet et annet sted. [...]

    Dette er ikke bare et fantasifoster av retorikk, den er også antidemokratisk. Men heller ikke det kvier man seg for å si høyt: folket tar feil! -Skal myndighetene liksom følge folket nå? spørres det på ramme alvor. [...]

    Astrid Brekken er en erfaren NRK-journalist. I kåseriet 21.50 søndag kveld fortalte hun fra en konferanse i Stockholm. En internasjonal gjest hadde snakket om økologi og migrasjon. Det var blitt sitert statistikk som viste at om bare 10-20 år ville folkeøkningen utenfra overstige antallet innfødte barnefødsler. Brekken omtalte dette som løfterike scenarier. Et løfte om jorden som ett forent Earthland. Det hun sa var i realiteten at Sverige i løpet av få år vil oppleve en utskiftning av befolkningen.

    Man må være grepet av politisk vanvidd for å tro at en slik utskiftning kan foregå uten store konflikter. Det snakkes på ramme alvor om å endre befolkningssammensetningen i løpet av noen tiår, og dermed landets kultur. Hvordan skal demokratiet overleve en slik prosess? Slike utskiftinger er tradisjonelt forbundet med vold. En politisk-kulturell elite leker med krefter de vil miste kontroll over.

    Det er det folk har begynt å oppdage: at myndighetene mister kontrollen. Men likevel insisterer eliten på å holde døren åpen.

Se også Ukristelig asylpolitikk?.

Nok en tilføyelse samme dag. Det har tikket inn et tips om følgende innlegg på Dagbladet.no, der innsenderes blant annet skriver følgende:

    Det mest avskyelige og kvalmende ved biskopenes utspill er at det er så totalt blottet for en forståelse av at saken har flere dimensjoner enn hensynet til asylantene. Biskopene tenker kun på å lindre asylantenes nød, men tar ikke inn over seg hvilke destruktive konsekvenser asylstrømmene erfaringsmessig har brakt over landet. Her legger biskopene for dagen en etisk endimensjonalitet som i velvillighetens navn kanskje kunnne blitt betraktet som fordummende, men som blir direkte provoserende når den ledsages av kristensosialistisk hovmod og selvrettferdighet.

    Hvor er biskopenes omsorg for de mennesker som får sine lokalmiljøer ødelagt som følge av den vold og kriminalitet som erfaringsmessig følger i asylantenes fotspor? Hvor er biskopenes omsorg for alle de norske barn som får sin skolegang hemmet av å bli brukt som sosialpolitisk integrasjonspolster for asylanter fra utagerende voldskulturer? Hvor er biskopenes omsorg for de flere titalls nordmenn som er blitt drept av asylanter i løpet av de siste femten årene? Hvor er biskopenes omsorg for de flere titalls norske kvinner som er blitt voldtatt av asylanter i løpet av de siste femten årene? Hvorfor gir biskopene [blaffen] i hvordan det går med Norge, og i trygghet, nærmiljø og gode oppvekstvilkår for nordmenn?