Olav Rune Ekeland Bastrup

100

Høyrepopulismens vanhellige allianser

Fascistiske ideologier er oportunistiske, de kan gjøre bruk av et hvilket som helst fiendebilde som tjener deres formål. De kan være både antisemittiske og antiislamske, men også sionistiske og endog liberal politisk korrekte.

Publisert: 2. nov 2011

Den postmoderne fascisme. Den som leser Anders Behring Breiviks manifest mer enn flyktig, vil stadig støte på paradokser. Han opptrer i et skjæringspunkt mellom liberal politisk korrekthet og høyreorientert populisme. Det er ikke noe han er alene om, det er et særpreg ved dagens høyrepopulisme og som gjør den vanskelig å avgrense. For dagens høyrepopulisme kler seg i andre klær enn gårsdagens.

Så vel Breiviks manifest som den høyrepopulistiske agitasjon i det hele preges av en rekke paradokser som henger sammen i et mønster som er like typisk postmoderne som det er typisk for det fascistiske. Reaksjonært tankegods klippet og limt fra diverse kilder er kombinert med egenprodusert stoff, der Breivik på ingen måte fremstår som spesielt reaksjonær, men som en nokså tidstypisk representant for sin liberale, postmoderne samtid. Et kjennetegn ved postmodernismen er dens eklektisme, at den setter sammen elementer som ikke tradisjonelt hører sammen i nye kombinasjoner. Den er tilbakeskuende, samtidig som den dekonstruerer det fortidige og benytter elementer herfra som tilfeldige byggeklosser i kollasjer av gammelt og nytt. Vi ser det i kunsten, i motene og i arkitekturen. En dorisk søyle plasseres f.eks. umotivert inn i en moderne setting uten annen funksjon enn å være et minne om det fortidige, men som nettopp ved å være løsrevet fra sin opprinnelige funksjon blir moderne.

En sionistisk nazi. Det finnes en rekke momenter hos Breivik som understreker denne tilsynelatende selvmotsigende dobbeltheten. Han låner en kappe av kristenkonservatisme, men fremtrer i alle deler som en sekulær agnostiker uten noe internalisert forhold til kristen tro. Samtidig er han korsfarerfetisjist og en dyrker av forhistoriske ridderidealer, men utover det er han helt ut adaptert til en moderne, liberal og urban livsstil. Han har hip-hop som favorittmusikk og Lacoste som merkevare, er treningsfetisjist, partyløve og eksperimenterer med dop. Samtidig agiterer han for konservative kristne dyder som askese og måtehold, men skryter i neste øyeblikk av sine seksuelle utskeielser. Han er pro-gay, for abort, men full av forakt for kvinnesak og rettigheter for homofile og andre minoriteter. Privat har han muslimske venner, men er full av forakt for islam.

I dette paradoksale bildet hører også en annen kombinasjon av holdninger: Han er antiislamist, men også antisemitt. Samtidig er han pro-Israel. Når han i sitt manifest ironisk presenterer seg selv som en sionistisk nazi, er paradokset fullkomment, for en sionistisk nazi, hva er nå det?

Raseriet mot den indre fiende. Er dette bare utslag av terroristens personlige forvirring, eller ser vi her et mønster som vi kan gjenfinne på flere nivåer innenfor dagens høyrepopulistisme? Nei, dette er mer enn et tilfeldig utslag hos Breivik, men representativt for en type inkonsistens som preger dagens nykonservative og høyrepopulistiske tenkning, og som er et mønster i fascistiske ideologier. Jeg skal komme tilbake til dette om litt, men her og nå peke på noe karakteristisk og neppe tilfeldig i Breiviks morderiske handlemåte. Når han skred til handling, var det ikke mot den ytre fienden, men den indre han rettet sitt angrep. Breivik er anti-jihaddist, men det var ikke islamister han angrep, men ungdommer av hans egen tid, de mest tidstypiske representanter for dagens og fremtidens Europa. Det er disse, de ideologiske svikerne blant hans egne, som er Breiviks fiende. .

Flere fremståënde representanter for dagens høyreorienterte ideologier, som avdøde Piet Fortuyn og Geert Wilders for bare å nevne et par, representerer mye av det samme. Fienden i den voksende anti-immigrasjonspopulismens resonnementer er «det syke Europa», ikke islam i og for seg. Drivfstoffet for Breiviks hat er dem som tillater masseimmigrasjon, islam er bare den ytre rettferdiggjøring av dette hatet. Dette er et mønster som går igjen i høyrepopulistisk agitasjon. Det er mot politikerne i våre egne rekker mistilliten og hatet rettes, disse som svikter Europa, Europas kultur og identitet.

Fascisme som tilbakeskuing. Men når dette Europa manes frem som en positiv størrelse som det er verdt å dø og endog drepe for, da er det ikke det moderne Europa, men en hildring av et arkaisk, premoderne Europa som trer frem i bevisstheten – det være seg korsfarernes og riddertidens Europa, eller de gamle kristne dyders Europa med «Kinder, Küche und Kirche». Det bilde av Europa som dyrkes, er drømmen om noe som fantes, men som i virkeligheten bare eksisterer som et spøkelse i den kulturelle underbevissthet. Det er det samme spøkelset som jager den fascistiske psyke og forvandler dens affiniteter fra kjærlighet til det som var til hat mot det som er. Ut av slik ulykkelig kjærlighet fødes den fascistiske psyke, her ligger den irrasjonalitetens impuls som er tennsats for alle fascistiske bevegelser: drømmen om det som var, ubehaget ved det som er, lengselen etter en fortidstilstand som var bedre og frykten for det truende her og nå.

Måten Breivik konstruerer sin fiende på er typisk for holdninger innen dagens høyrepopulisme. Fiendebildet består av en kombinasjon av tre elementer som innbyrdes ekskluderer hverandre, men som fremtrer i en kollasj av negative affiniteter som binder dem sammen: det marxistiske radikale venstre, den multikulturalistiske liberalisme og islamistisk religiøs fundamentalisme. Den gamle fascistiske vane med å tillegge fienden egenskaper fra innbyrdes ekskluderende størrelser (jødisk verdensherredømme ses f.eks. i det ene øyeblikk som synonymt med kommunistisk verdensherredømme og i neste som synonymt med kapitalistisk), returnerer her i ny drakt.

Enda mer indikativ er måten Breivik kombinerer radikal høyreorientert ideologi med konservativ kristendom på. Breivik blir en talsmann for kristendommen, men forblir aldri noe annet enn en sekulær agnostiker. Kristendommen er for ham bare en kulturell konstruksjon, en gjenstand hentet frem fra fortidens kulisselager for å hegne om en truet identitet, men i alt det øvrige favoriserer han et sekulært samfunn.

Høyrepopulisme og liberal korrekthet. Den moderne høyrepopulistiske ideolog som fresmtår som mest lik Breiviks tenkning, er nederlenderen Pim Fortuyn, som ble drept i mai 2002, to uker før valget der han var spådd å få en femdel av stemmene. Fortuyn var som Breivik en paradoksal skikkelse: høyrepopulistisk, men med personlige egenskaper og politiske standpunkter som i de fleste saker var nesten perfekt politisk korrekte. Han var homofil, hadde gode personlige relasjoner til mange innvandrere, opptrådte i det daglige som en vidsynt og tolerant liberal, unntatt på to områder: Han var fanatisk motstander av muslimsk innvandring, og hans politiske agitiasjon spilte på følelser for premoderne europeiske verdier. Geert Wilders faller inn i det samme mønsteret. Som Breivik danner Fortuyn og Wilders dermed et skjæringspunkt, der høyreorientert populisme og liberal politisk korrekthet krysser hverandre. De er levende bevis på at det påståtte motsetningsforhold mellom høyreorientert populisme og liberal toleranse ikke uten videre er riktig, men at vi faktisk her kan ha å gjøre med to sider av samme sak som forholder seg til hverandre som natt og dag, men med skumringssoner imellom. Vi møter det stadig oftere i høyreideologisk retorikk. Man snakker varmt om demokatiet, men demokratibegrepet er et annet enn det moderne. Det høyrepopulistiske (og det fascistiske) begrep om demokrati er det ekskluderende demokrati som bygger på forutsetningen om folkets rett til å ekskludere «den andre».

Den samme paradoksale dobbelthet finner vi i Breiviks hat mot Hitler, samtidig som han helt ned på detaljnivå benytter seg av pro-nazistiske symboler og spiller på den samme sentimentale dyrking av det fortidige og det arkaiske som nazismen gjorde, som i hans dyrking av den svenske pronazistiske sangeren Saga og i hans middelalderromantkk. Samtidig erklærer Breivik en av de fremste antinazistiske motstandsmenn, Max Manus, som sin helt.

Sionismen som fascismens retoraktive omdreiningspunkt. Sist men ikke minst er Breivik antisemittisk, men pro-Israel. Dette paradoks kan forklares på samme måte som Breiviks kombinasjon av konservativ kristendom med sekulær agnostisisme. Slik kristendommen får en funksjon som markør for en europeisk identitet kontra islam, slik tillegges Israel den samme funksjon som et potent symbol for det antiislamske. Breivik ønsker f.eks. å se det jødiske tempel gjenoppbygd, men bare ut fra et motiv om at det skal danne bolverk mot den muslimske verden. For øvrig tar han avstand fra alt det den internasjonale jødedommen representerer i historie og nåtid.

Er det mulig å forstå de mange selvmotsigelser som noe annet enn selvmotsigelser, eller finnes det en indre logikk her?

En nøkkel til forståelse gir flere høyreorienterte ideologer selv i deres respons på 22.07. De fordømmer Breiviks morderiske handling, men legger til at han adresserer ekte problemer. Dette er gjentatt så ofte at det er i ferd med å bli høyresidens mantra i dens respons på 22.07.

Men den nøkkel som lettest åpner opp til dypere forståelse, finner vi i en famøs artikkel i Jerusalem Post publisert noen dager etter 22.07. Artikkelen ble riktignok beklaget redaksjonelt etter voldsomme protester, men den uttrykker like fullt et tenkesett hvor vi ser tydelige konturer av en implisitt og vanhellig allianse: europeisk høyrepopulisme og sionisme. Dermed er vi inne ved det virkelige smertepunktet: Sionismen som et retroaktivt omdreiningspunkt i dagens høyrepopulisme.

Jeruslam Post skrev at «vi bør bruke Oslo-tragedien som en mulighet til seriøst å revurdere politikken for integrering i Norge og ellers.»

Det Jerusalem Post skrev var selvsagt ikke uten referanse til Israel. Det som ligger implisitt er at et multikulturelt Israel er en umulighet. Skal Israel overleve, er monokultur eneste mulighet. Breiviks terrordåd brukes altså for å bygge oppunder et slikt syn. Skal palestinernes krav kunne rettferdiggjøres, kan det bare skje ved full segregasjon. Og her er ironien total, for budskapet Jerusalem Post sender til Europas høyrepopulister, er dermed det følgende: «Vi anerkjenner deres intoleranse overfor andre kulturer i deres midte dersom dere anerkjenner vår rett til ikke å anerkjenne palestinere i vår midte

Det ekskluderende demokrati. En sirkel er her sluttet, alliansen pro-Israel og europeisk høyrepopulisme anno 2000 er etablert. Det skjer på det mest paradoksale vis og som tydeligere enn noe illustrerer hvordan dagens høyrepopulisme trer frem i ny drakt i forhold til tidligere generasjoners. Men historien spøker likevel i bakgrunnen. Prisen for denne vanhellige pakt er å gi tilbakevirkende kraft til oppfatninger som på tidligere stadier i europeisk historie rammet jødene selv. For mer enn noen andre har nettopp jødene stått som representant for det multikulturelle Europa. Det Europa som høyrepopulismen maner frem som noe det er verd å dø for, det eksisterte aldri uten nettopp jødene som et dominerende multikulturelt innslag. Det vi kaller europeisk kultur fantes aldri og kunne heller ikke ha eksistert uten jøders formidable bidrag innen kultur, økonomi og vitenskap. Når Anders Behring Breivik presenterer seg som en sionistisk nazi, da er det med ironi og overdrivelse, men bevisst eller ubevisst slår han her an en akkord som til tross for sine skingrende dissonanser tydeliggjør to temaer som gjensidig ekskluderer hverandre samtidig som de også er intimt forbundet til hverandre i en felles logisk diskurs: retten til å ekskludere den andre, det ekskluderende demokrati. Og dette er klassisk fascisme.

Spørsmålet er imidlertid: Hva vil skje i Europa hvis resonnementer som dette settes igjennom og blir den nye politiske diskurs? Hva om Europa aksepterer dette paradoks at dens demokratiske åpenhet skal være basert på retten til å ekskludere den andre?

Her er det at vi må være spesifikke. Europa er truet av økonomisk krise og sosial destabilisering i kjølvannet av dette. Det er noe jeg frykter mye mer enn følgene av innvandring. Den folkelige oppslutning om EU er svak, det europeiske prosjekt er ikke en markør for fellesskap og identitet, mens derimot nasjonen – eller snarere minnet om det nasjonale som var før multikulturalismen «ødela» det – finnes der fortsatt som en identitetsmarkør med et retroaktivt kraftpotensial. Her vet vi fra vår nære historie hvordan det ene lett lenker seg til det andre med skjebnesvanger konsekvens. Settes dette neo-fascoistiske tankegods om det ekskluderende demokrati igjennom som en akseptabel politisk modell, bereder man også en kulturell og psykologisk grunn for en politikk som forvandler demokratisk åpenhet til ekskluderende demokrati og med Holocaust som ytterste konsekvens.

Høyrepopulistiske ideologier har vind i seilene over hele Europa og ikke minst i landene i den tidligere sovjetsfæren. Det er ikke mot muslimer eller andre av fremmedkulturell opprinnelse deres raseri rettes. Som hos Breivik rettes det mot den indre fiende, mot det politiske establishment og de symbolske representanter for det forvitrende Europa hva enten dette er gay pride-bevegelsen, muslimer eller jøder. De symbolske representanter for forvitringen kan i prinsippet være hva som helst, men i en eller forstand må de representere «det andre», noe fremmed og uopprinnelig som defineres som et fremmedlegeme som ødelegger det som var. I Øst-Europa har hatobjektet i det siste i sørlig grad vært gay pride-bevegelsen, men gammel antisemittisme blomstrer og trives som før. I begynnelsen av 2011 var det en fredelig gayparade i muslimske Istanbul, mens ikke langt unna, i Serbia og Kroatia samt i Latvia, Moskva og mange andre østeuropeiske byer, er lignende parader blitt møtt med vold og et politi som trakk seg tilbake uten evne og vilje til å beskytte de demonstrerende.

Den demokratiske åpenhetens fiende er verken islam eller kristendom, men en fascistisk fundamentalisme av enhver støpning som oportunistisk låner de fiendebilder som fungerer for formålet, enten de er konstruert med utgangspunkt i kristent, islamsk eller for den saks skyld postmoderne liberalt tankegods. Skillelinjene går ikke så mye i det ideologiske, som i den overordnede diskursen, det facsistiske postulat om retten til å ekskludere den andre, det eksluderende demokrati.

Hatet mot gay pride og andre former for fobier mot alt moderne går hånd i hånd med en likeså økende antisemittisme, ikke bare i Øst-Europa, også i USA er den blitt mer enn sporbar. Og det er her staten Israel gjør en katastrofal feil ved at den i de senere år har tonet ned den tradisjonelle antisemittisme til fordel for nye definisjoner med vekt på den såkalte «progressive antisemittisme», antisemittismen av i dag, der all kritikk av staten Israels politikk stemples som antisemittisme i ny drakt. Dette skjer samtidig som Israel mer og mer gir konsensus til det ekskluderende demokratis logikk, der i utgangspunktet gjensidig ekskluderende størrelser som antisemittisme og sionisme står i en paradoksal og vanhellig, men like fullt avhengighetsbetingende allianse med hverandre, og med fascismens ideal om det ekskluderende demokrati som felles retningsviser. Det settes i skarpt relieff om vi parafraserer Jerusalem Posts artikkel etter 22.07 og lar setningen gå slik: «Vi bør bruke de palestinske terrorhandlingene som en mulighet til å revurdere Israels politikk.» Når så man slik logikk lagt til grunn i Israel? Aldri.

Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Interessant

Publisert rundt 10 år siden

En meget interessant analyse, som jeg akkurat nå er for trøtt til å kommentere ytterligere.

Kommentar #2

Martin Tobias

19 innlegg  297 kommentarer

Interresant lesning..men

Publisert rundt 10 år siden

Jeg syntes det passer dårlig å trekke inn Geert Wilders i Anders B. Breivik sine forstyrrede verden. Du dokumenterer jo forøvrig hvor selvmotsigende og forvirret ABB fremstår i sitt manifest. En sann individualist og liberalist vil aldri ty til vold for å fremme sine mål under parolen om at målet helliger middelet. Individualisme og nytteetikk harmonerer dårlig. Det er her Breivik begår sin hovedsynd, og utviser sin største intellektuelle brist. Han bruker mye tid på det totalitære styre som han forakter, men opptrer selv totalitært. 

Slik jeg oppfatter Geert Wilders, David Horowitz, Jamie Glazov og andre likesinnede er at de anser Islam som en totalitær ideologi som ikke på noen måte er forenelig med vestens liberale demokrati. Islam er for dem mer enn en religion, men en måte å innrette et samfunn på. Geert Wilders er jo sterkt opptatt av folks personlige frihet, og i så måte ser jeg ikke noen selvmotsigelse mellom hans avstandstaken til Islam og hans omfavnelse av liberalisme. Geert Wilders, Horowitz og andre påpeker stadig at de ikke vil muslimene til livs, men forsvare det moderate muslimer som ikke ønsker å diktere hvordan andre skal leve, og bekjempe det politiske islam. Hvorvidt dette er mulig, er jo en annen sak. Men deres kamp handler om å bekjempe det liberale samfunnets trusler mot de totalitære krefter.  

Jeg er for øvrig dypt uenig med Geert Wilders i hans ønske om å forby Koranen. Det syntes jeg er en selvmotsigelse fra hans side, i og med at han betegner seg som en liberalist.  

 

Kommentar #3

Jan Hårstad

1125 innlegg  2300 kommentarer

Den høyere moralfilosofi

Publisert rundt 10 år siden

Bastrup fortsetter å skrive edle moralfilosofiske betraktninger om verdens gang som kan minne om Immanuel Kant og andre størrelser innen klassisk tysk filosofi. Og som disse stikker Bastrup i ny og ne innom den sjofle virkeligheten med små drypp, men viljen til å sette spaden i alle de religiøse,økonomiske og rasemessige problemer som finnes i Europa er ikke påtrengende. Da er det selvfølgelig mye lettere å moralfilosofere om ekskluderingen av "den andre". Da er man trygt blant de gode. 

    I en slik forstand får jeg bekreftet det jeg skrev sist Bastrup var på banen: Bastrup kunne få seg en god plass for ideologene for globalismen.

   Problemet som den fæle Geert Wilders basker med er innsikten om at store deler av "de andre" overhodet ikke har noen interesse av å la seg innkludere i "demokratisk åpenhet",det er et prosjekt de kan taktisk utnytte til å føre fram sine posisjoner for sin segresjon,sine paralellsamfunn og som sluttprodukt: de Sharia kontrollerte Zonene som er under oppbygging over hele Europa.

   Hovedpoenget som alle de edle tenkere av Bastrups type i Europa nekter å forstå er at ved den islamske oppvåkningen (AL-SAHWAH) aktualiseres setninger i den hellige Koranen som går ut på at en Muslim skal ikke ha jøder og kristne som venner, at det er Islam som er Herrereligionen og at jøder og kristne er annenrangs borgere;DHIMMIER.

   Bastrup bør da vite at i tradisjonelle "jødiske byer" i Europa, er jøder utsatt for kontinuerlig trakkasering og vold. I Malmø bor det knapt jøder nå.

  Skal vi da si,nærmest på Thorbjørn Egnersk vis: nå må dere slutte å spise kjøtt (jøder),men gå over til gras (multikultur) og demokrati, tiltross for at den sjofle virkeligheten viser at kjøtteterne blir mer og mer sultne og aggressive?

   Det er overhodet ikke noe nytt ved Bastrups filosofi. Både Aftenposten,Dagladet og Klassekampen fører fram anbefalinger for det inkluderende demokrati daglig,det er faktisk hjørnesteinen i ideologien til multikulturell globalisme.

  Den reelle problemstillingen ser heller slik ut etter min mening: skal Europa få utvikle seg til et kaotisk voldspreget samfunn FØR alle de edle begynner å stille spørsmål om kanskje ideen om det "inkluderende demokrati" var det siste utslag av desperat ønsketening som nektet å beskjeftige seg med økende hverdagshendelser som kriminalitet og vold av all verdens sorter? London er en verdensmetropol av kriminalitet. Marseilles går i oppløsning.

  Når den oppvåkningen selvfølgelig kommer alt for sent til å redde noe som helst,vil etter mitt skjønn Geert Wilders siste Berliner-tale stå fram som en historisk viktig tekst, mens ideologene for det "inkluderende demokrati" vil framstå som det de er: populister for multikulturell politisk korrekhet. Vi "andre" er de onde. "Fascister","nazister","rasister",etc Har du hørt det før?

    janhaarstad@hotmail.com

   

Kommentar #4

Tor-Olav Foss Baldersheim

78 innlegg  1162 kommentarer

totalitære i flere fasonger

Publisert rundt 10 år siden

Analysen er interessant, men jeg er uenig i at fascisme fremstilles som den eneste trusselen mot demokratiet. Det blir galt å utelate ekstrem-venstre og det er også galt å utelate islamistene.

Dette har også andre implikasjoner, for like lite som jeg tror man kan forstå fascismens i mellomkrigstiden, uten samtidig å forstå kommunismen, tror jeg at man kan forstå moderne fascisme uten å forstå islamisme.

 

Kommentar #5

Tor-Olav Foss Baldersheim

78 innlegg  1162 kommentarer

deskriptivt, men...

Publisert rundt 10 år siden

Jeg sitter igjen med to litt motstridende tanker etter å ha lest kronikken. Den delen som går på Breivik er veldig godt skrevet og viser dyp innsikt.

Deretter følger det koblinger videre inn mot både høyrepopulisme og fascisme, som jeg ikke het vet om jeg vil gå god for. Her er det er som med Øyvind Strømmen sine artikler. Det er mange detaljer, mye kunnskap, men alt er skrevet med en distanse. På et hvis er det kanskje betryggende, men jeg tror samtidig at noe av forståelsen av fenomene forsvinner.

 

Kommentar #6

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Ikke helt enig med Bastrup

Publisert rundt 10 år siden

Bastrup har en del poenger, men hans innlegg blir samtidig et angrep på verdikonservatismen, som jeg knapt kan se ikke uten videre kan kolbeles til fascismen. Ei heller kan man ikke uten  videre karakterisere som fascist eller høyreorientert en person som hevder at samtidens europeiske kultur er ødelagt, dekadent, degenerert, av eksempelvis kulturindustrien og myndigheter uten evne til å ha en adekvat kulturpolitikk, han kritiserer jo selv elendighetens fremste manifestasjon, post-modernismen, både i dens utrykk og i dens verdier (eller heller mangel på sådane). Og det å hevde at den vestlige sivilisasjon er på vei inn i "Aftenlandet" er vel en erkjennelse av at en hver sivilisasjon har sin tid, i så fall blir jo også araberen og statsteoretikeren og muslimen Iben Kaldoun å anse som fascist.

 

Kommentar #7

Per Steinar Runde

229 innlegg  2476 kommentarer

Ideologiar forkludrar meir enn dei forklarar

Publisert rundt 10 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Han låner en kappe av kristenkonservatisme, men fremtrer i alle deler som en sekulær agnostiker uten noe internalisert forhold til kristen tro. Samtidig er han korsfarerfetisjist og en dyrker av forhistoriske ridderidealer, men utover det er han helt ut adaptert til en moderne, liberal og urban livsstil.

Dette er svært godt observert og treffande beskrive. Eg ser også at Breivik og Fortuym kunne ha litt felles, men på to avgjerande område skilde dei lag, både i liv og lære. Breivik er mordar, medan Fortuym vart eit mordoffer. Breivik er grunnleggande udemokratisk; Fortuym var leiar for eit politisk parti.

Når Bastrup ut frå m.a. desse to vil generalisere og finne fellestrekk for "det populistiske høgre" og "fascismen", kan eg ikkje følgje han heilt. Eg får lyst til å seie til han det landshovding Festus sa til Paulus: "Den store lærdomen din fører deg bort i vitløyse!" Rett nok er det sant at menneske (som høner) har ein tendens til å hakke på dei som er annleis. Men homofile til dømes, kan ikkje både vere fascistar som vil ekskludere og samtidig vere blant dei som blir ekskludert, litt avhengig av tid og stad. Iallfall blir ikkje begrepet "fascisme" då konsistent og brukande til anna enn nettopp å setje namn på og ekskludere grupper ein mislikar. Vi har alle problem med å sjå eigne feil og ekskluderinga som vår eiga gruppe tyr til. Nettopp homofile har fått rettar og aksept pga liberalismen. Men også for liberale er det eit dilemma å finne ut kor langt liberaliteten skal strekkje seg. Mange har peika på at ein ofte er lite liberal mot kristen tankegang, men strekkjer seg nokså langt når det gjeld islam. Eg trur mange homofile og lesbiske etterkvart innser dette. Det er ikkje utan grunn at lesbiske med bakgrunn frå islamske land, som Sara Azmeh Rasmussen og Amal Aden, er kritisk til iallfall delar av islamsk ideologi. Og også islam-kritikarar som Hege Storhaug og Rita Karlsen er lesbiske, og Bruce Bawer er homofil. Viss ikkje liberale miljø set grenser for sin liberalitet, risikerer dei å utradere det liberale i samfunnet. Difor må også liberale tenkje konsekvens og ikkje berre sjå på kva som er mest liberalt her og no.

Sjølv vil eg ikkje ekskludere nokon landsmenn, men ein kan ikkje inkludere "heile verda" heller. Det er ikkje real argumentasjon om ein let vere å skilje mellom dei som alt er borgarar i eit land og dei som gjerne vil bli det. Dei siste har ingen automatisk rett på borgarskap med alle rettar det inneber. Å stengje desse ute, er ikkje uttrykk for eit "ekskluderande demokrati", som Bastrup kallar det. Å ville inkludere alle, er å forgape seg.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere