Bjarne Dæhli

4

Politisk influensa

Publisert: 5. mai 2009

Landsmøtene nærmer seg slutten. Gamle løsninger hostes opp med nytt design og resepten til et langt og lykkelig liv består av finanskrise, integrering, likelønn og samferdsel. Det er nå hvert fall hva Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil benytte taletiden på.

Mens landsmøtene er opptatt med valgkamp lar ikke klimaendringene eller den globale fattigdommen vente på seg. Selvfølgelig har partiene et svar på dette, men det hjelper lite når løsningene fremstår som konkurrerende eller ikke fremstår i det hele tatt.

Med valget kommer den politiske influensasesongen med tunnelsyn og fornektelse som sykdomstrekk. I valgkampens febertåke er det ikke plass til brede tilnærminger for sammensatte problemstillinger. Partiene er opptatt av forskjellene som gjør eget parti til det kloke og ansvarlige. Hvorfor tar ingen lederskap i de grunnleggende årsakene til urettferdighet i verden?

Hvis partiene kunne heve seg litt over budskapene i valgkampen, kunne vi kanskje bli enige om undertrykkelse, maktmisbruk og skjevfordeling som de sentrale årsakene til urettferdighet. Jordens rike overklasse kunne rette noen forventninger til seg selv: Med dagens utvikling vil landene sør for Sahara få utdanning for alle i 2129 og over en million kvinner vil dø årlig etter graviditet og fødsel. Jeg regner med at det angår oss. Hva er de grunnleggende årsakene og hva har partiene tenkt å gjøre med det?

Det er heller ingen krevende erkjennelse at det følger et visst ansvar når utslippene fra de samme fossile brennstoffene som Norge produserer, selger og blir stadig rikere av, gir det nest høyeste utslipp per innbygger etter Kuwait. Også her innvilges samvittighetsfrihet over en lav sko.

Fattigdommen og klimaproblemet krever en form og en balanse mellom individets frihet og kollektive forpliktelse både innenfor og utenfor nasjonalstatens fullmakter. Partiene med utgangspunkt i nasjonale og partipolitiske særinteresser har problemer med å finne denne helheten. Å knytte sammen ulike løsninger fra ulike politiske retninger er tabu, spesielt når alle skal gjennom den samme viktige-saker-i-årets-valgkamp-kverna.

”Nøkkelordene i økonomi og politikk uttrykker verdier og holdninger som kolliderer med den økologiske innsikten om biosfæren”, skriver Dag Hareide, rektor ved Nansenskolen i essaysamlingen ”Verdier” fra 2008. Det er denne helheten jeg savner i partidebatten. Hvem stemmer jeg på hvis det er helheten jeg ønsker å forandre?

Enkelte verdier tas for gitt og unndrar seg dermed offentlig debatt. Det er bare den fragmenterte, avgrensede virkeligheten som kommer frem. På overflaten handler det om å prioritere ulike saker opp eller ned. Under overflaten ligger en tilsynelatende uenighet om hvordan vi fordeler og forvalter verdier, menneskelige som økonomiske.

Det finnes sikkert gode forklaringer på dette, men jeg har en mistanke om at uenigheten er noe påtatt, hvert fall hvis verdisystemet fikk bestemme.

I virkeligheten representerer partiene ulike deler, retninger og drivkrefter som gir en bredde og en helhet som velgerne sjelden får tilgang på. Helheten drukner i partienes demonisering av hverandre. Etter min mening er det en av årsakene til at unge velgere ikke er så interesserte i stemmeretten. Det er umulig å gi en stemme til noe helhetlig, og den synlige variasjonen mellom partiene fremstår som liten.

En annen svakhet med kommunikasjonen til unge velgere er den store misforståelsen om at twitter, facebook og andre nettsamfunn skal styrke partienes evne til å formidle politikk, begeistre nye velgere og øke oppslutningen. Det gjør utvilsomt politikkens innhold mer tilgjengelig, men er det politisk nyskapende? Neppe.

Fremfor nye distribusjonskanaler for gamle resonnement burde partiene finne nye og helhetlige svar på sammensatte problemer. Utfordringer som så langt ikke har latt seg løse med en enkelt ideologi eller politisk tradisjon. Som Albert Einstein en gang sa; et problem må løses med et annet tankesett enn hva som skapte problemet.

Så lenge partipampene dikterer programkomiteene ser jeg ingen nye tema i valgkampen til høsten. Politikere som kan se sammenhengen mellom ulike verdisystemer og tradisjoner fremfor å omfavne eller fornekte standpunkt de liker eller misliker, holder enten kjeft eller fratas tillit og troverdighet. Et lite mindretall har immunitet og utgjør unntaket: Kun avgåtte statsministere er fritatt partiprogrammenes tvangstrøye.
 
Demokrati må læres, sier samfunnsforskerne og viser til at valgdeltakelse øker med alder. I dette ligger en forventning om at vi alle før eller siden finner en partipolitisk form. Kanskje det også gjelder meg. Kombinert med en økende dårlig samvittighet av å avstå fra den demokratiske plikten, skal jeg vel også før eller siden bidra til å berge folkestyret jeg også.

I 2009 har jeg lyst til å stemme på det partiet som snakker minst om egne kjepphester og som ser etter helhetlige løsninger utenfor partipolitikkens særinteresser. Det er sikkert et håpløst utgangspunkt, men verre enn noen politisk influensa er pandemien av unge velgere som tross stort samfunnsengasjement ikke finner en partipolitisk form å presse seg ned i.

---

Du må registrere deg for å delta i debatten. Velkommen! 

Kommentar #1

Ingrid E. Fagervik

16 innlegg  218 kommentarer

RE: Politisk influensa

Publisert over 12 år siden

Å kalle det en stor misforståelse at nettsamfunn kan begeistre nye velgere og øke oppslutningen, vil mange være uenige i. Valgkampstaben til Obama, for eksempel. Utdyp gjerne! 

05.05.09 kl. 18:35 skrev Bjarne Dæhli:

En annen svakhet med kommunikasjonen til unge velgere er den store misforståelsen om at twitter, facebook og andre nettsamfunn skal styrke partienes evne til å formidle politikk, begeistre nye velgere og øke oppslutningen. Det gjør utvilsomt politikkens innhold mer tilgjengelig, men er det politisk nyskapende? Neppe. Fremfor nye distribusjonskanaler for gamle resonnement burde partiene finne nye og helhetlige svar på sammensatte problemer. 

Kommentar #2

Bjarne Dæhli

4 innlegg  3 kommentarer

RE: RE: Politisk influensa

Publisert over 12 år siden

Det er ikke tvil om nettsamfunn kan styrke formidling, mobilisering og oppslutning. Tore O. Sandvik har lagt ut på bloggen sin en presentasjon hos teknologirådet som viser non av funksjonaliteten til mybarrackobama. Her var flere av infofolkene og kommunikasjonsrådgiverne til partiene med, og jeg er spent på hvor mye "Valg 2.0" vi får se til høsten. Ingen tvil om at nettsamfunn blir en viktig kanal for å mobilisere velgere og at Arbeiderpartiet spesielt har tatt dette innover seg.

Her hjemme har det også vært forsøk med elektronisk stemmegivning. Vi går i det hele tatt en spennende tid i møte med tanke på digitalisering av politikk.

Mitt ankepunkt går på den grunnleggende identiteten til partiene. En digitalisering i seg selv endrer jo ikke det grunnleggende innholdet eller hvordan dette blir til, om det så dreier seg om musikk, litteratur eller partiprogrammer. Det er ingenting som tyder på et "Demokrati 2.0". Selv om politikken blir mer tilgjengelig, endrer det ikke behovet for å krysse tradisjonelle ideologiske skillelinjene som jeg mener er nødvendig for å håndtere de formidable globale utfordringene vi står ovenfor.

Det er selvsagt godt mulig at nettsamfunn på sikt vil bidra til en positiv utvikling ettersom avstanden mellom politikere og velgere blir både mindre og mer interaktiv. Foreløpig har jeg til gode å se et partiprogram som tar "Generation We" på alvor.

05.05.09 kl. 19:53 skrev Ingrid Erøy Fagervik:

Å kalle det en stor misforståelse at nettsamfunn kan begeistre nye velgere og øke oppslutningen, vil mange være uenige i. Valgkampstaben til Obama, for eksempel. Utdyp gjerne! 

05.05.09 kl. 18:35 skrev Bjarne Dæhli:

En annen svakhet med kommunikasjonen til unge velgere er den store misforståelsen om at twitter, facebook og andre nettsamfunn skal styrke partienes evne til å formidle politikk, begeistre nye velgere og øke oppslutningen. Det gjør utvilsomt politikkens innhold mer tilgjengelig, men er det politisk nyskapende? Neppe. Fremfor nye distribusjonskanaler for gamle resonnement burde partiene finne nye og helhetlige svar på sammensatte problemer. 

 

Kommentar #3

Fredrik W. H. Steensen

101 innlegg  846 kommentarer

Politisk influensa, ja takk!

Publisert over 12 år siden

Jeg takker deg Bjarne for et tankevekkende innlegg, og visst er det sant de det pusses støv av gammel messing (les: saker) igjen. Det kan sies mye om det politiske Norge og evnen bare til å se det verste hos motstanderne, dermed hevde seg selv. Helt enig, og ingen partier er vi helt enige med selv ikke de vi selv er medlemmer av, det er alltid noe vi mener kan gjøre annerledes, selvsagt. Nå forsøker jeg som best jeg kan å følge med på norsk politikk og den krangel som foregår om bagateller i vårt politiske miljø, og det skremmer meg å se hvor enige egentlig alle sammen er.

Men det er noe som jeg finner enda mer skremmende og som jeg forsøkte å reflektere over i innlegget: I skyggen av homofilidebatten. For faktum er at det finnes store grupper i Norge, og det er ikke den politisk korrekte ungdom jeg da tenker på, som faktisk ikke har noen med sin bakgrunn og sine erfaringer på Stortinget. Problemet med Stortinget er at alt for mange av de som blir nominert aldri har vært annet enn politikere, først i ungdomspartiet, så i partiapparetet og til sist på Stortinget. Med andre ord, vi trenger en politisk influensa like inn i det politisk korrekte Norge så Stortinget gjenspeiler det norske samfunn i langt større grad enn i dag.

I kveld satt en gjeng med base i Oslo 2 og diskuterte Nina Karin Monsens verdighet til Fritt Ord, det var en merkverdig debatt. (Jeg så den på nett.)  Hvorfor, om ikke annet så fordi der satt mennesker å skulle belære hvordan mennesker på bygda skulle tenke og ikke minst visste de så godt hva mennesker på landet mente og tenkte. Nå var ingen politikere der, men likevel det var det samme miljøet, den samme erfaring var gjort og alle var skjønt enige om..., men de samme menneskene som satt å angrep Nina Karin Monsen diskriminerte på den måte folk på bygda. Det som samfunnet trenger er dermed en politisk influensa, en reaksjon på de ovenfra og ned holdninger som finnes fra eliten.

Du skriver så rett: En annen svakhet med kommunikasjonen til unge velgere er den store misforståelsen om at twitter, facebook og andre nettsamfunn skal styrke partienes evne til å formidle politikk, begeistre nye velgere og øke oppslutningen. Det gjør utvilsomt politikkens innhold mer tilgjengelig, men er det politisk nyskapende? Neppe.

 Det finnes store og meget seriøse undersøkelser over lang tid hvor det viser seg at hva folk i USA virkelig vil ha er gjennomarbeidede og dyptgående nyhetsinnslag. Man vil gjerne ha en begrunnelse og det i så stor grad at det kom som et sjokk, både på nyhetskanaler samt ikke minst på avisredaktører og det politiske liv. Twitter, femte ord eller hva nå det er, det gir ingen begrunnelse for hvorfor man mener det ene rett og det andre galt. Den evige retorikken om hva de andre gjør så dårlig og hvor forferdelig det blir nå de andre får eller beholder makta sier meg ingen ting om hva partiene egentlig vil, ingen ting.

Det er vel derfor jeg like verdidebatt.no så godt, for her kan man for en gangs skyld virkelig få komme med utdypende svar, innlegg og kommentarer.

Vet du hva, jeg ønsker meg en skikkelig politisk influensa hvor man blir slått ut og ikke kan skjule seg bak floskler, men må saklig og på en troverdig måte begrunne hvorfor man mener som man gjør. Kanskje vil mange da oppdage hva de selv virkelig mener er viktig. Ville vi da i politisk influensarus virkelig få en politisk verdidebatt om veien samfunnet burde ta videre med aktive debatanter fra alle samfunnslag?

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere