Politisk influensa

Landsmøtene nærmer seg slutten. Gamle løsninger hostes opp med nytt design og resepten til et langt og lykkelig liv består av finanskrise, integrering, likelønn og samferdsel. Det er nå hvert fall hva Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil benytte taletiden på.

Mens landsmøtene er opptatt med valgkamp lar ikke klimaendringene eller den globale fattigdommen vente på seg. Selvfølgelig har partiene et svar på dette, men det hjelper lite når løsningene fremstår som konkurrerende eller ikke fremstår i det hele tatt.

Med valget kommer den politiske influensasesongen med tunnelsyn og fornektelse som sykdomstrekk. I valgkampens febertåke er det ikke plass til brede tilnærminger for sammensatte problemstillinger. Partiene er opptatt av forskjellene som gjør eget parti til det kloke og ansvarlige. Hvorfor tar ingen lederskap i de grunnleggende årsakene til urettferdighet i verden?

Hvis partiene kunne heve seg litt over budskapene i valgkampen, kunne vi kanskje bli enige om undertrykkelse, maktmisbruk og skjevfordeling som de sentrale årsakene til urettferdighet. Jordens rike overklasse kunne rette noen forventninger til seg selv: Med dagens utvikling vil landene sør for Sahara få utdanning for alle i 2129 og over en million kvinner vil dø årlig etter graviditet og fødsel. Jeg regner med at det angår oss. Hva er de grunnleggende årsakene og hva har partiene tenkt å gjøre med det?

Det er heller ingen krevende erkjennelse at det følger et visst ansvar når utslippene fra de samme fossile brennstoffene som Norge produserer, selger og blir stadig rikere av, gir det nest høyeste utslipp per innbygger etter Kuwait. Også her innvilges samvittighetsfrihet over en lav sko.

Fattigdommen og klimaproblemet krever en form og en balanse mellom individets frihet og kollektive forpliktelse både innenfor og utenfor nasjonalstatens fullmakter. Partiene med utgangspunkt i nasjonale og partipolitiske særinteresser har problemer med å finne denne helheten. Å knytte sammen ulike løsninger fra ulike politiske retninger er tabu, spesielt når alle skal gjennom den samme viktige-saker-i-årets-valgkamp-kverna.

"Nøkkelordene i økonomi og politikk uttrykker verdier og holdninger som kolliderer med den økologiske innsikten om biosfæren", skriver Dag Hareide, rektor ved Nansenskolen i essaysamlingen "Verdier" fra 2008. Det er denne helheten jeg savner i partidebatten. Hvem stemmer jeg på hvis det er helheten jeg ønsker å forandre?

Enkelte verdier tas for gitt og unndrar seg dermed offentlig debatt. Det er bare den fragmenterte, avgrensede virkeligheten som kommer frem. På overflaten handler det om å prioritere ulike saker opp eller ned. Under overflaten ligger en tilsynelatende uenighet om hvordan vi fordeler og forvalter verdier, menneskelige som økonomiske.

Det finnes sikkert gode forklaringer på dette, men jeg har en mistanke om at uenigheten er noe påtatt, hvert fall hvis verdisystemet fikk bestemme.

I virkeligheten representerer partiene ulike deler, retninger og drivkrefter som gir en bredde og en helhet som velgerne sjelden får tilgang på. Helheten drukner i partienes demonisering av hverandre. Etter min mening er det en av årsakene til at unge velgere ikke er så interesserte i stemmeretten. Det er umulig å gi en stemme til noe helhetlig, og den synlige variasjonen mellom partiene fremstår som liten.

En annen svakhet med kommunikasjonen til unge velgere er den store misforståelsen om at twitter, facebook og andre nettsamfunn skal styrke partienes evne til å formidle politikk, begeistre nye velgere og øke oppslutningen. Det gjør utvilsomt politikkens innhold mer tilgjengelig, men er det politisk nyskapende? Neppe.

Fremfor nye distribusjonskanaler for gamle resonnement burde partiene finne nye og helhetlige svar på sammensatte problemer. Utfordringer som så langt ikke har latt seg løse med en enkelt ideologi eller politisk tradisjon. Som Albert Einstein en gang sa; et problem må løses med et annet tankesett enn hva som skapte problemet.

Så lenge partipampene dikterer programkomiteene ser jeg ingen nye tema i valgkampen til høsten. Politikere som kan se sammenhengen mellom ulike verdisystemer og tradisjoner fremfor å omfavne eller fornekte standpunkt de liker eller misliker, holder enten kjeft eller fratas tillit og troverdighet. Et lite mindretall har immunitet og utgjør unntaket: Kun avgåtte statsministere er fritatt partiprogrammenes tvangstrøye.
 
Demokrati må læres, sier samfunnsforskerne og viser til at valgdeltakelse øker med alder. I dette ligger en forventning om at vi alle før eller siden finner en partipolitisk form. Kanskje det også gjelder meg. Kombinert med en økende dårlig samvittighet av å avstå fra den demokratiske plikten, skal jeg vel også før eller siden bidra til å berge folkestyret jeg også.

I 2009 har jeg lyst til å stemme på det partiet som snakker minst om egne kjepphester og som ser etter helhetlige løsninger utenfor partipolitikkens særinteresser. Det er sikkert et håpløst utgangspunkt, men verre enn noen politisk influensa er pandemien av unge velgere som tross stort samfunnsengasjement ikke finner en partipolitisk form å presse seg ned i.

---