Kulturalistiske konspirasjonsteorier

Under tittelen Alle kjensler bør takast på alvor. Her står utopi mot realisme har Per Steinar Runde en kommentar til Sunniva Gylvers innlegg Hva er det med muslimer? Retorikken han her anvender seg av er ikke bare oppsiktsvekkende, men rører også ved så viktige problemstillinger at jeg poster et eget innlegg som en reaksjon på hans utspill.

For det første sammenligner Runde dagens innvandring med kolonialismen og imperialismen. Man skal ikke vite mye om hva disse fenomenene dreide seg om før man forstår at dette handlet om noe helt annet. Afrikanere bekjempet ikke de britiske, franske eller portugisiske kolonialistene fordi disse hadde en annen kultur enn dem selv. For det andre hevder Runde at alt «den knappe, men tause majoriteten ber om, er begrensning av innvandringa». At denne majoriteten er taus er vel i beste fall en betydelig overdrivelse. I den grad det er snakk om en majoritet er den tvert om svært hørbar og synlig. For det tredje kan Runde vanskelig forstås annerledes enn at han mener de som er uenige med ham når det gjelder innvandringspolitikk er like ekstreme som Breivik, altså en massemorder. Her gir Runde Fjordman hard konkurranse. Jeg skal inntil videre la dette ligge, i håp om at Runde innser at han har latt retorikken løpe av med seg.

Stort bedre blir det likevel ikke når vi går videre til det fjerde punktet. For Runde hevder nemlig at «noen» gjennom leninistiske metoder vil innføre en et multikulturalistisk idealsamfunn der toleranse og harmoni er fullkommen. Hans konkrete utgangspunkt i dette tilfellet er åpenbart Gylvers bruk av uttrykk som grums og skitt. At noen bruker slike karakteristikker om hatefulle ytringer mot befolkningsgrupper har selvfølgelig ingenting med leninistisk diktatur å gjøre. I et demokratisk system, som vi faktisk har i Norge, er dette helt legitimt, bare ikke i Rundes øyne. Selv ser han seg imidlertid fristilt til og «stemple» meningsmotstandere som leninister og formulere seg på måter som insinuerer at de er av samme moralsk kaliber som en massemorder. For øvrig kan hans sammenligning ikke forstås som noe annet et å vise ringakt for de som faktisk ble utsatt for et reelt leninistisk undertrykkingssystem.

Rundes anvendelse av begrepet multikulturalisme er det også grunn til å stille spørsmål ved. Begrepet multikulturalisme omfatteren hel rekke forskjellige ståsteder, og de som taler mot en nærmest fundamentalistisk monokulturalistisk innvandringsmotstand har mer nyanserte og forskjelligartede ståsteder enn han forsøker å framstille det som. Uansett har jeg vanskelig for å se hvem det faktisk er som i ren sovjetisk stil forvalter en utopisk versjon der kulturer skal leve i harmoni side ved side om side. Det skulle være interessant med en konkretisering her.

For øvrig er det ikke kulturer, slik Runde hevder, men mennesker som lever side om side. Her forveksler han verdier med mennesker. Dermed begir han seg også ut på en vei som ikke akkurat tillitsvekkende. Verdiene er abstrakte, menneskene er konkrete. Når verdier og mennesker gjøres til ett og det samme, er det til syvende og sist menneskene, og ikke verdiene, som gjøres til fiende.

Det kan virke som Runde ikke vil eller kan forstå at de han kaller talsmenn for det multikulturelle idealsamfunn har en annen forståelse av forholdet mellom kultur og mennesker enn det som kommer til uttrykk i hans egen argumentasjon. Hans svært kulturalistiske ståsted bygger på en ide om at individets følelser, tanker og handlinger fullstendig er omsluttet av kultur, der normer og verdier overføres på en måte som dypest sett gjør dem uforanderlig gjennom generasjoner. Selv i de tilfellene der besteforeldrene er født og oppvokst i landet, kan barnebarna ikke regnes som norske. Det er trolig i lys av en slik Blut und Boden-tankegang vi kan forstå Rundes argument om «menneskenaturen».

Som et alternativ til dette kulturalistiske perspektivet er det mange som tar utgangspunkt i erkjennelsen av at individet har en psykologisk selvbevissthet. Av dette følger det at menneskers tanker og handlinger er minst like mye et resultat av sosiale og politiske interesser som av en «pakke» med kulturelle normer og verdier. Det kulturelle som deles i et samfunn er ikke normene og verdiene i seg selv, men måten de uttrykkes på gjennom symboler. Går vi det norske samfunnet etter i sømmene er det lett å se at det på ingen måte er full enighet om hvilke normer og verdier som skal gjelder på hvilken måte. Hvordan normene og verdiene kan gjenkjennes - og dermed diskuteres og strides om - er vi derimot mye mer enige om. Det er ikke uten grunn at dette forumet har navnet Verdidebatt.

Rundes argumentasjon synes altså å bygge på en gammelmodig forståelse av kultur som noe tingliggjort, som om det var noe vi kan observere i sin helhet og på den måten være i stand til å identifisere dens kjerne og fastslå hvor kulturen begynner og slutter. Dette er et syn som ikke tar hensyn det komplekse og foranderlige når det gjelder kultur. Det finnes ikke en enhetlig og essensiell somalisk eller pakistansk kultur, like lite som det finnes en norsk. Dersom dette faktisk hadde vært tilfellet, ville det eksistere et uhåndterlig stort antall "kulturavvikere". "Norsk kultur" er mer en ide om hva nordmenn har felles, enn en faktisk beskrivelse av et norm- og verdisystem som i sin kjerne overføres uendret fra generasjon til generasjon. Hva som defineres som norsk er i stor grad et kontekstuelt spørsmål, nettopp fordi det først og fremst handler om identitet og om dagens befolknings sosiale og politiske interesser.

Tanken om at norsk kultur kjennetegnes ved å være en bærer av idealer om individuell frihet var mindre aktuell, ja til og med fremmed, for bare noen tiår siden. Den gang var den sentrale dyden å innordne seg fellesskapsformenes konvensjoner. Selv om vi også kan bli blinde for hvordan norsk kultur har endret seg radikalt på kort tid, har nok de fleste av oss ennå større vanskeligheter med å se hvordan innvandreres kulturer endres. I praksis lever få eller ingen somaliere, marokkanere eller pakistanere som er bosatt i Europa etter alle de normer og verdier som framholdes som sentrale i bydeler eller landsbyer i opprinnelseslandet. Årsaken er selvsagt at mange av disse normene og verdiene mister sin sosiale relevans når samfunnsforholdene er annerledes. Normer og verdier som forbindes med opprinnelseslandet blir ofte mer et spørsmål om identitet enn om at innvandrere lar sine tankemåter og handlingsmønstre omslutte av tradisjonelle kulturer. Når enkelte praksiser som kan sees som særegent for områder innvandrere har sin opprinnelse i likevel opprettholdes i en eller annen form, er det ikke det uten videre som et resultat av kultur som et lukket system, men like mye som at en videreføring av visse skikker for noen får betydning som en identitetsmarkør. I andre tilfeller brukes det av enkelte aktører til å legitimere maktutøvelse og overgrep.

Mange av de synspunkter og perspektiver Runde lar omfatte av det upresise begrepet multikulturalisme representerer i virkeligheten et antikulturalistisk ståsted som verken ser en multikulturalistisk politikk (f.eks. á la den som har blitt ført i Storbritannia) eller en monokulturalistisk og nasjonalistisk politikk som et alternativ. I stedet går man inn for en politikk som legger vekt på universelle borgerrettigheter- og plikter skal gjelder for alle kulturelle, etniske og religiøse identiteter. I et slikt perspektiv er det også lettere å ha øynene åpne for det faktum at innvandringsbefolkningen er sammensatt. Her sikter jeg ikke bare til at innvandrere har ulike kulturelle bakgrunner eller etniske og religiøse identiteter. Innenfor denne konteksten er det også store variasjoner og ikke minst bevegelser som vitner om at endringer er på gang. Runde framstiller innvandrerbefolkningen som kulturelt monolittiske. Dermed gir han sitt bidrag til en demagogi som gjør det svært vanskelig spesielt for unge, andre generasjons innvandrere som forsøker å finne en vei mellom kulturell tradisjonalisme og religiøs fanatisme på den ene siden og på den andre siden de fiendebildene som Runde og andre stiller dem opp innenfor.

Til sist: Runde har kanskje en forestilling om at Norge hadde vært et samfunn i harmoni uten innvandring, en fullkommen monokulturell harmoni i en globalisert og omskiftelig verden. Men har landet noen gang vært preget av harmoni, og ville det faktisk ha vært slik i dag, uten innvandring? I stedet for å ty til tåpelig konspirasjonsteoretisk retorikk, bør Runde i stedet argumentere skikkelig for sitt (mono)kulturalistiske syn.