Verdidebatt

Den kristne "motstandsbevegelsen"

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har alltid ansett meg som en konservativ kristen. Selv om jeg kanskje ikke ville blitt ”æresmedlem” i ”De kristen-konservatives samfunn” (hvis det finnes). Det er de konservative ”forpliktelsene” jeg har litt problemer med å stå for (og forstå).

En setning som går igjen blant mange konservative er ”Det er jeg i mot”. Mot abort, mot homofili, mot kvinnelige forkynnere, mot sex før ekteskapet, mot sosialisme, mot innvandring. Man må ha mot til å si: ”Det er jeg i mot”.

Som konservativ kristen, må man tåle å bli upopulær. Man må tåle at det budskapet en forkynner vekker anstøt, spesielt blant de menneskene som havner i den gruppen man er ”mot”. Man må finne seg i å bli hetset i media, fordi det er en naturlig del av det å stå på barrikadene for sannheten. Sannheten går foran alt. Som konservativ kristen er det upopulært å være populær. Motstanden en møter (eller den manglende sådan) er ofte en ”indikator” på om en fortsatt er ”på den smale sti”.

Som konservativ er man ofte lite åpen for kritikk. Fordi sannheten en fremlegger er alltid i tråd med Guds Ord. Dersom en blir kritisert, er det i så fall den fornærmede som har problemer. Og da selvsagt med sannhetene i Ordet. Det er det som ”dømmer”, ikke vedkommende som uttaler det.

De konservative er sin ”misjon” bevisst, og mange av dem forsaker venner og omgangskrets, til fordel for sannheten. Sannheten må frem, koste hva (og hvem) det koste vil..

De konservative elsker Jesus. Og er naturlig nok ”mot” alt som Han er ”mot”. De hater synd, men elsker synderen. Men synderen hører sjelden på dem, ettersom h*n føler seg fordømt og sett ned på. De konservative mener at det at man føler seg fordømt av Guds Ord, er et tegn på at Ordet er ”levende”. Det virker som det skal. ”Mission complete”.

Men et menneske som føler seg krenket av ”Guds representanter”, søker ikke til Jesus. Hvorfor skulle h*n det, når h*n kan leve som h*n lever, uten å føle seg fordømt. Men de konservative ”toer sine hender”. De har sagt sannheten. "Sannheten setter fri."

Men ikke alle sannheter setter fri. Det finnes sannheter som legger stein til byrden, og som kan føre et menneske enda lenger bort fra Gud: Sannheten om hvor syndige og elendige vi er, setter oss ikke fri. Sannheten om at ”Gud hater homofili” kan umulig sette en homofil fri. Sannheten om at "abort er drap", kan aldri sette en kvinne fri.

Sannheten som setter virkelig fri, er Jesus. Og det er på tide at Jesus får "gjenopprettet" sitt gode navn og rykte. Vi kristne, enten vi kaller oss konservative, liberale eller moderate, har bidratt til å gjøre Jesus lite attraktiv. Vi har mistet essensen i evangeliet, når vi bruker tiden på å finne synderen og avsløre synden. Evangeliets budskap drukner i: "Det er Jesus og jeg i mot".

Gud er nok ikke medlem i "Den kristne motstandsbevegelsen". Han har forsonet seg med verden. Jesus har sonet verdens synd. Hver og en av oss er høyt elsket og dyrt kjøpt. Oppfordringen til de ufrelste bør dermed ikke være ”Legg av deg synden”, men ”La deg forsone med Gud, for Gud har forsonet seg med deg”.

2. Kor. 5,17-20: For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke stiller dem til regnskap for deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!  

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt