Kommentar

Gud eller mennesker?

Du har levd noen år nå. Livet har gitt deg erfaringer. Mennesker har såret deg, skuffet deg. Revet hjertet ditt i stykker. Kanskje flere ganger. Bare en ting kan helbrede deg... Bare en ting kan ta bort smerten, sorgen, de vonde følelsene.

Kjærligheten.

Og så sier de kristne at Gud kan helbrede. At Gud elsker deg. Og at Han vil gi deg all den kjærlighet du lengter etter.

Men hvordan skal det skje?

Gud kan ikke røre deg fysisk. Han kan ikke gi deg en god klem. Han kan ikke gi deg nærhet.

Gud kan ikke si gode ord inn i øret ditt... Kjærlige ord. Oppmuntrende ord. Komplimenter.

Gud kan ikke se deg inn i øynene, la deg møte blikket sitt, fylt av kjærlighet, godhet, forståelse.

Gud kan ikke trøste deg, hjelpe deg, styrke deg, gi deg hvile, overøse deg med all sin kjærlighet.

Du kan velge å tro at Han gjør det, fordi bibelen sier Han gjør det. Men kan du erfare det? Har du kjent hans fysiske hånd stryke deg over håret, holde deg tett inntil seg, har du hørt hans lydhøre stemme hviske i øret ditt hvor mye du betyr for Han? Har du fått hvile i Hans armer, helt fysisk?

Jeg har ennå til gode å møte en kristen som kan svare ja på disse spørsmålene. De kan fortelle at Gud har gitt dem kjærlighet og gode ord, men det er som regel gjennom følelser. Og følelser er menneskelig, følelser er psykologisk, og jeg får bare si at de er heldige de som klarer å mane fram en fantasi om at de faktisk opplever at Gud elsker dem.

Vi vet at Gud elsker oss. Men erfarer vi det? Å elske er et verb... Et verb er å gjøre.

Til dags dato har jeg ennå til gode å ERFARE Guds kjærlighet. Jeg vet at Gud elsker meg. Jeg tror det. Men egentlig har det ingen verdi for meg, så lenge jeg ikke får erfare det. Derfor er denne troen mer et håp, om at jeg en dag skal få erfare Guds kjærlighet til meg. Håpet om at jeg en dag skal få se Ham ansikt til ansikt. Se inn i øyene som er fulle av kjærlighet. Se smilet som brer seg i ansiktet Hans når han ser på meg. Kjenne armene Hans som trekker meg inntil seg, og holder fast i et kjærlig grep. Høre stemmen Hans hviske gode ord i øret mitt. Vite at han aldri, aldri vil forlate meg eller svikte meg.

Allikevel kan millioner av kristne verden over fortelle om hvordan Guds kjærlighet helbredet deres sårede hjerte, og gjorde det helt.

Og da spør jeg meg: Er det virkelig Gud som har gitt sin kjærlighet til dem, og helbredet hjertet deres?

Eller er det Hans kjærlighet som har vært virksom gjennom menneskers hjerter? Er det egentlig snakk om mennesker som elsker mennesker, med den kjærlighet Han har lært oss å elske hverandre med?

Er det egentlig snakk om mennesker som har fått møte kristne som viser kjærlighet i praksis? Slik Jesus VILLE HA GJORT hvis Han enda gikk på jorden?

Er det kristne som ser på deg med godhet og kjærlighet i øyenene, når de møter blikket ditt? Som smiler når de ser deg? Som lar deg kjenne armene deres omfavne deg i en god, kjærlig klem? Og hviske i ørene dine: Så godt å se deg, du ser flott ut! ?? Kristne som spør hvordan du har det, og faktisk lytter til svaret ditt, og oppriktig bryr seg om deg? Kristne som gir deg komplimenter. Kristne som roper deg bort til seg, når du står alene. Kristne som bruker tid med deg. Kristne som overrasker deg med gode gaver. Kristne som overøser deg med gode klemmer og klapp på skulderen. Kristne som dag etter dag fyller hjertet ditt med Guds kjærlighet, på alle mulige måter?

Er det DEN kjærligheten de mener, når de sier at Gud har helbredet deres sårede hjerte?

For da kan jeg forstå det... Og jeg kan ønske å være et slikt menneske for noen. Og ha håp om å få ha slike mennesker rundt meg. Fordi jeg virkelig tror at denne kjærligheten finnes. Og at den kommer fra Gud. Men jeg tror vi har et ansvar om å leve ut denne kjærligheten, og gi den til hverandre.

Men hvis folk fortsetter å snakke om at GUD helbreder dem, at GUD gjør folk friske, at GUD er så god, og derfor ordner alt seg....

Så vil hjertet mitt fortsatt bli revet opp, gang på gang... Og tårene mine vil fortsette å renne... De vonde følelsene vil komme til overflaten....

For hvis så mange mennesker erfarer dette, hvorfor gjør ikke jeg det?

Og ikke prøv å svare, for hvert eneste svar er en kniv i hjertet, vridd rundt flere ganger.

Handler det virkelig om en GUD som griper inn? Eller handler det rett og slett om kristne som ikke tørr å være ærlige om at dette faktisk er oss, kristne, som forvalter den kjærlighet Jesus viste oss da Han ennå var blant oss?

Og hvis det er sånn, kan vi være så snill å begynne å snakke sant om livet, sant om Gud, og sant om at det er KJÆRLIGHETEN som skaper forandring i menneskers hjerter og liv... Og ikke Gud som en person som griper inn... At Gud er kilden, men at det faktisk er de kristne som elsker med Hans kjærlighet?

For det gjør så ufattelig vondt å kjenne på en følelse av at Gud snur ryggen til... Men omfavner alle andre. Bare ikke meg.

Spørsmålet mitt er altså:

Er det Gud i egen person som griper inn i menneskers liv, og fyller dem opp med sin kjærlighet og omsorg og hjelp?

Eller er det Guds kjærlighet GJENNOM mennesker/kristne, som forandrer liv og helbreder sårede hjerter?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar