DET USYMPATISKE OFFER - om folket fra helvete

God samvittighet kan kjøpes. Ofte for en svært billig penge. Rettferdighet, derimot, koster.

Det er en sur vintermorgen. Jeg haster gjennom Oslo sentrum på vei til et møte. Plut­se­­lig distraheres jeg av en skrukket kvinnehånd som presser seg opp i ansiktet mitt. Jeg forstår straks hva det er. Hånden tilhører en av de mange sigøynerkvinnene som for tiden tigger seg vei gjennom Oslos gater. Eller mer korrekt en romkvinne. Hovedstaden oversvømmes av sigøynere fra Øst-Europa. Det er blitt et stort problem.

Jeg snur meg mot henne og legger straks merke til barna hennes. Det er to jenter på mellom sju og ti år, de har skaut på hodet og oppfører seg overdrevent stakkarslig. De går med hvert sitt plastkrus der det fra før ligger noen usle kronestykker. Krokrygget og med skjelvende hender rekker de krusene frem og forsøker å appellere til mitt gode hjerte. Men overfor dette skuespillet er jeg forherdet. Jeg har dessuten dårlig tid. Jeg forsøker å rive meg løs, setter opp farten og haster videre.

Jentene har ikke tenkt å la meg slippe så lett. Nå blir de krokryggede skapningene plutselig rappe til beins. De tryglende stemmene er ikke lenger spinkle og bønnfallende, men får en klang av noe skarpt og frekt. Barnekroppene åler seg opp langs siden min. Situasjonen oppleves ubehagelig og potensielt truende. Jeg presser armen mot innerlommen på frakken, der lommeboka ligger. Ingen skal kunne lure en hånd innenfor uten at jeg merker det. Jeg griper etter en tjuekroning som jeg forsøker å kjøpe meg fri med. En av jentene grafser etter mynten og ler en frekk liten latter idet hun lar meg gå videre i fred.

Nød som er frekk og krevende

Nød skal røre ved våre hjerter for å være verdig. Den skal ikke være frekk og krevende, men naken, ydmyk og ren. Et offer skal være sympatisk og kunne gi oss det vi vil ha tilbake: god samvittighet. Når nøden blir en tillært levemåte, appellerer den ikke. Sigøynere som lærer seg tiggingens fakter fra de er små, er snyltere og uverdige trengende.

All kunnskap er dypest sett historisk kunnskap, nemlig å forstå årsaker til at noe er som det er. Dette minner jeg meg selv om idet jeg er kommet på avstand fra de innpåslitne tiggerne. De tjue kronene kjøpte meg fri fra et øyeblikks ubehag, men med alt jeg vet om historien til romfolket, var det langt fra nok til å kjøpe meg fri fra dårlig samvittighet. All historisk erfaring viser at overfor dette folket kommer barmhjertighet til kort. Her må vi begynne med noe som koster mye mer: rettferdighet.

Folket fra helvete

Ikke noe folk har gjennom sin historie opplevd mer urett enn romfolket. Selv jødeforfølgelser blekner. Gjennom århundrene har de vandret i vår midte som fredløse og bannlyste. Nazistenes forsøk på utrydding av dem var om mulig enda mer omfattende og systematiske enn overfor jødene. Men i motsetning til jødene har de aldri fått sympati tilbake for uretten som er blitt begått og stadig begås mot dem. De er og har forblitt det usympatiske offeret.

Jeg begynte å arbeide med taternes historie i 1993. De vi i Norge kaller tatere, som egentlig er et skjellsord vi har satt på dem, er etterkommere etter romfolkets første store vandring som ble innledet rundt 1300-tallet, og som nådde Skandinavia rundt år 1500. I den første skriftlige henvisning til dem i en skandinavisk kilde (Stockholm 1508), omtales de som "tattare", hvilket direkte oversatt betyr "folket fra helvete". "Tataurus" er i gresk mytologi underverdenens dypeste sted, et helvete i helvetet. Romfolkets andre store vandring kom på siste halvpart av 1800-tallet, og det er disses etterkommere vi gjerne omtaler som sigøynere, også dette i utgangspunktet en nedsettende betegnelse vi har satt på dem. Selv foretrekker de å kalle seg rom eller roma.  På grunn av avstand i tid og rom har de to gruppene aldri hatt noe med hverandre å gjøre. Det har et fjernt etnisk opphav til felles, og knapt nok det. Det viktigste de har til felles, er den sosiale arven. De er det utstøtte folket som tross iherdige normaliseringstiltak aldri har latt seg innordne i våre sosiale strukturer.

Ikke falt utenfor – de står utenfor

Kjennskap til romfolkets historie har lært meg mye om hva det vil si å være marginalisert, stå utenfor det gode selskap. Det har fått meg til å forstå at ordet marginalisering bare er delvis tilstrekkelig for en fullstendig forståelse. Her snakker vi ikke om mennesker som er falt utenfor. Romfolket står utenfor - utenforskapet er en del av deres identitet. Deres selvforståelse er bygget på motidentitet – eller antiidentitet. De er Kain der vi er Abel, Remus der vi er Romulus. Disse urgamle legendene sier noe om et grunnleggende typologisk motsetningsforhold mellom to eksistensformer – boende (bonde) kontra nomade. Tater og bonde svarer til to universelle ordner, det førsivilisatoriske kontra det sivilisatoriske[TD1] , i større perspektiv: kaos kontra kosmos. Byene i gammel tid ble bygget med murer rundt som avgrenset dem mot kaos, representert ved barbarene. Barbar betyr en som stammer, en uten et utviklet språk, ufornuft mot fornuft. Broene som forbandt byene med barbarenes verden utenfor, var tabu, fordi de representerte skillepunktet mellom godt og ondt i absolutt forstand, sivilisasjon kontra barbari. Derfor måtte broene bygges under rituell yppersteprestelig kontroll, en funksjon som i Romerriket ble overdratt keiseren og senere paven, hvis tittel er "Pontifex maximus" – den høyeste brobygger. Men de urgamle legendene om Kain og Abel, Romulus og Remus, forteller også at i skjæringspunktet mellom disse to eksistensformene, finner det sted et mord. Kain (bonden) dreper Abel (nomaden), og Romulus (byen Romas grunnlegger) dreper Remus, fordi han ikke anerkjenner grensen Romulus trekker opp mot barbarene. Så dypt stikker altså det problemet som vi langt inn i moderne sivilisatorisk tid ennå ikke har funnet noen løsning på.

Motidentitet – om å skape seg et livsrom

Vi bruker begreper på svake grupper i samfunnet som ofte sier mer om vår forståelse av oss selv. Vi omtaler dem gjerne som ofre, eller som tapere. Slik begrepsbruk forutsetter imidlertid en felles målestokk som ikke nødvendigvis er gitt. Sier vi om noen at de er tapere, antyder vi at det i motsatt ende av skalaen finnes vinnere, og at disse er oss selv. I møte med romfolket har jeg måttet erkjenne at en slik begrepsmessig målestokk har begrenset verdi. Typisk for de virkelig marginaliserte gruppene i samfunnet er at de stiller seg utenfor hele det begrepsapparat som vi andre definerer virkeligheten gjennom. Der vi setter pluss, setter de minus. I denne motidentiteten ligger det en stor kraft – en overlevelses­kraft. Dette er den eneste måte utstøtte grupper i samfunnet kan sikre seg et visst spillerom på. Parallelliteten til andre marginaliserte grupper i samfunnet, som psykisk lidende eller rusmisbrukere, er forhåpentligvis åpenbar. Romfolket har vist stor fantasi i måten de har skapt seg livsrom i en fiendtlig verden på. Én strategi var å dekke seg bak frykten de skapte rundt seg selv. Ved å omgi seg med en aura av trolldom og magi traff de et svakt punkt hos oss som gjorde det mulig å holde oss på avstand. Så lenge det gikk.

I motidentiteten ligger ikke bare overlevelsesrom, men også en uhyrlig provokasjon. Et eksempel: En gang midt på syttitallet var jeg vitne til at et sigøynerfølge hadde slått leir midt inne i ankomsthallen på den gamle Østbanestasjonen i Oslo. Freidig og fullstendig uberørt av det umulige ved å gjøre noe slikt, ryddet de seg plass med alt sitt fargerike pikk og pakk midt i hjertet av det moderne, siviliserte samfunnet. Det oste konflikt lang vei. Politiet ble tilkalt, og med en haglskur av ukvemsord mot ordensmakten, ble sigøynerfølget ført bort.

Episoden har ofte dukket opp i minnet. I bildet av sigøynerne som har slått leir inne på stasjonsområdet, ser jeg virkelighetene stilt steilt opp mot hverandre. Sigøynernes oppførsel oser av ignoranse mot alt vi holder for rett. I stedet for å møte overmakten med bøyd nakke, håner de den. Slik også med tiggerne som går mot meg i Oslo sentrum. De kommer ikke med bedende blikk, men med en krevende hånd. På denne måten håner de ikke bare mitt gode hjerte, men også min eiendom. Kan de da forvente sympati?

Vårt og deres begrep om eiendom

Jeg har måttet slå hull på mange myter og fordommer i møte med romfolket. En av stereotypiene om dem er at de er tyvaktige. De har ingen respekt for eiendom. Hva dette egentlig handler om, ser man først når man forsøker å se virkeligheten med minoritetens øyne. For romfolket har et begrep som eiendomsrett ingen mening. For et vandrende folk representerer tingenes verden noe flyktig som ikke lar seg eie. Det vi kaller moral, er definert ut fra premissene til den fastboende livsform. Vi forholder oss institusjonelt til materielle ting. Eiendom er noe som konstituerer vår identitet og selvforståelse. For romfolket har materielle ting verdi bare i den grad de har nytteverdi innen fellesskapet. Når denne nytteverdien opphører, har tingen mistet sin eksistens. Satt på spissen: En bil med tom bensintank er ingen bil. Den har opphørt å eksistere.

Normer og verdier hos en minoritet skal ikke måles mot oss selv, men forstås i forhold til gruppens liv sett innenfra, i dens interne livsformer. Det som da kommer til syne, er at romfolket har holdt mange verdier høyt i akt som vi på vår side har vraket. Det er først i den sosiale konfrontasjonen mellom ”oss” og ”dem” at konflikten oppstår. Men da spør jeg meg selv: Gjelder ikke dette like mye motsatt vei? Handler ikke vår sivilisasjons historie nettopp om hvordan vi har utviklet normer og verdier som vi har holdt høyt i akt mellom oss selv, men som vi med lett hjerte har gitt avkall på i møte med dem som er annerledes enn oss?

Verdige og uverdige trengende

Den første spede begynnelse til den norske velferdsstaten kom med fattigloven av 1845. For første gang i historien ble det definert et offentlig ansvar for mennesker som faller utenfor samfunnet. Dette var imidlertid aldri lovens primære motivasjon. Drivkraften bak loven var behovet for en avgrensning mot det raskt voksende antall løsgjengere og omstreifere som fulgte i kjølvannet av voksende urbanisering og industrialisering. Loven gjorde det klart hva som skulle omfattes av kristnes gode hjerter og hva som ikke skulle være det. Den innførte et juridisk skille som for all ettertid er blitt stående som et sosialt og bevissthetsmessig skille mellom ”verdige og uverdige trengende”. Verdige trengende var dem som uforskyldt havnet i nød. De uverdige var dem som med hele sitt levesett stilte seg utenfor samfunnets normalitetskrav. For disse gruppene stod etter 1845 bare pisken tilbake. Norge er blant de land som har brukt pisken flittigst. Fra 1897 til 1986 førte vi en særomsorgspolitikk overfor tatere som stilte hele denne gruppen utenfor øvrig sosialrett, og som førte til at taterbarn i stort antall ble tatt fra familiene og plassert i oppdragelsesanstalter. Kvinner ble tvangssterilisert. Først i denne konfrontasjonen gir det mening å snakke om tapere og vinnere. For her gjelder bare den sterkestes rett.

Midt i det siviliserte Europa lever romfolket den dag i dag uten det mest elementære rettsvern. Vi står her overfor en historisk skamplett uten sidestykke og som det mangler vilje til å erkjenne, fordi vi ennå ikke har fått problemet på tilstrekkelig historisk avstand til å kunne se uretten vi selv er en del av. Det er ikke barmhjertighet dette folket trenger, men rettferdighet.

De norske taterne har fått sitt museum. Staten har punget ut med kontanter som plaster på såret for urett som er blitt begått. Når det bygges museer, er det en indikasjon på at ødeleggelsesverket er ført til ende. Tiden for å stille seg på avstand og betrakte er inne. Og vi skjemmes over våre forfedres uforstand. Men romfolket trenger vi ikke gå på museer for å betrakte. I Oslos gater er de tett innpå oss. Her kommer historien aldri på betryggende avstand. Da rekker vi heller ikke å skamme oss. Vi kjøper oss fri med tjue kroner.