Verdidebatt

Hvordan overleve som kristen i usunne menigheter?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvordan ta vare på en sunn kristentro i et fellesskap som tapper en for krefter og energi? Der du er en giver av egne krefter og arbeidsinnsats, og ingen likevel ser deg som en hel person?

Hvordan unngår man å gå tom når en ikke blir satt pris på som et eget individ, men som medlem av en gruppe eller innsatsen? Når du selv er flink til å se andre og til å lytte, men ingen ser deg. Hvor lenge kan en makte å gi, gi og gi når ingen gir noe tilbake og investerer i deg?

Hvilke visjoner og mål er det i menigheten når en ikke er opptatt av personer som blir holdt utenfor? Hvor er fokus?

Grunnene til å ramle utenfor eller føle seg ensomme i menigheten er mange. Grupper som kan ramle utenfor er f eks single, gifte som ikke har barn, barnløshet, handikappede, aleneforeldre, personer med avvikende Bibelsyn og personer litt nede på den sosiale rangstigen. Hvor er troen på Jesus i menigheter som kun dyrker den smale og vellykkede gruppa med personer som "passer inn"?

Hvem går til den som blir sittende alene på møtet eller under kirkekaffen? Hvem oppsøker den som slutter å gå i kirka? Hvem prater med og ikke om de som har en annen mening? Hvem eller hva bestemmer hva som skal til for å passe inn? Er det pengene, klærne, parfymelukt, såpe, arbeidsinnsats, Bibelsyn, jobben, vennekretsen eller familieforhold?

Hvem er oppriktig interessert i å bli kjent med meg, hele meg? Hvorfor er det ikke lov til å stille spørsmålstegn med hvordan ting blir gjort, satsningsområder, planer, mål, Bibelsyn, tro og tvil? Hva er det egentlig som binder oss sammen som kristne?

Hva skal jeg ha menigheten til, hvorfor skal jeg ha en menighet, når jeg føler at jeg blir «trøkket ned i gjørma» og tappet for all energi? Jeg trodde menighetene skulle løfte opp og gi energi tilbake. Jeg trodde det skulle være et fellesskap der en kunne lovprise, hente fram gleden i å se hverandre, bry oss om og løfte opp og fram.

Hvem har spurt meg i løpet av de siste årene hvordan jeg har det, både privat og som kristen? Hvem har invitert meg hjem på besøk? Hvem har brydd seg om mine meninger, tanker, kunnskaper og ideer? Hvem har spurt meg om jeg føler meg hjemme i menigheten?

Jeg er veldig takknemlig for venner og familie som jeg har utenfor menigheten. Uten disse hadde jeg aldri klart å være en som rekker ut armene for andre. Uten hjelpen utenfra hadde nok mitt hjerte blitt steinhardt og mine smil hadde stivnet.

I menigheten får jeg ikke utfolde meg som et helt menneske. Jeg føler at jeg holder på å kveles i menighetens liv, men fortsatt er det en liten flamme av tro igjen og et lite håp om at noen kan våkne opp og se uretten og den enkeltes verdi som menneske.

Forfattere: Sølvi M. og Bjørn Roger Rasmussen, inspirasjon hentet både fra egne erfaringer og fra samtaler hatt med andre som ikke finner sin plass i menigheten.

Se også BRR sin private blogg, protest kristendom (lenke).

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt