Har Breivik et poeng?

Det er mange ting å gripe fatt i i Ole Jørgen Anfindsens kronikk i Aftenposten i går, der han spør hvilken lærdom vi kan trekke av 22.07.

Anfindsens svar på det spørsmål han selv stiller, er et stykke på vei å legitimere noen av de beveggrunner Breivik hadde for sine handlinger, men selvsagt ikke selve handlingene.

Anfindsen åpner sin kronikk med et spørsmål:

Hva er det som har gått galt i Norge? Hvorfor er vi blitt rammet av en så grusom terroraksjon? Hva kan vi gjøre for å helbrede samfunnet og demokratiet?

Å stille spørsmålet slik stiller som forutsetning at det finnes årsaker utenfor Anders Behring Breivik selv og det verdensbilde han opererer med, som kan forklare hans skjendselsdåd. Det er med på å gi terroristens handlinger et slags rationale og kaste noe av skylden for dem tilbake på samfunnet, på multikulturalismen og på integreringspolitikken. Spørsmålet stiller som forutsetning at noe har gått galt i Norge. Det stiller ikke som forutsetning at det er selve Anders Behring Breiviks verdensbilde, som jo Anfindsen et godt stykke på vei selv deler, som det er noe fundamentalt galt ved. Fra mitt ståsted kan derfor Anfindsens kronikk ikke ses som annet enn en gigantisk unnamanøver.

Akkurat det får så være. Men i tillegg til at måten Anfindsen stiller spørsmålet på er forførerisk, er det også moralsk forkastelig. Det er å gjøre Anders Behring Breivik til en budbringer, det er å si at han - tross alt - hadde litt rett.

Dermed er også Anfindsen med på å innfri en av de langsiktige målsetninger Breivik hadde med sin terror, og som er alle terroristers langsiktige målsetning, som ikke er å få sympati på kort sikt, men på lang sikt.

- Breivik kjenner til nasjonens avsky, forteller hans advokat, Geir Lippestad, en avsky jeg er sikker på at Anfindsen fullt ut deler med resten av det norske folk. Noe annet enn avsky hadde heller ikke Breivik ventet seg, det går også tydelig frem av hans manifest, som jeg har lest. Mens Breiviks perspektiv er ikke her og nå, det er heller ikke ti år frem i tid, men 70, 80, ja, 100 år frem! Terroristers tidsperspektiv er alltid langsiktig. Terrorens fremste virkninger på samfunnet er først og fremst de langsomme og indirekte virkningene.

Anfindsen annonserte etter 22.07. at han ville gå i tenkeboksen. Det gav jeg ham honnør for. Jeg har ikke forventet at han skulle komme ut igjen av tenkeboksen som et nytt menneske med andre meninger enn dem han alltid har hatt, til tross for det sjokk det må ha vært for ham å måtte erkjenne at han - i alle fall indirekte - har vært leverandør av ideologiske råmateriale til Breivik, og som han har brukt som legitimasjon for sine handlinger.

Men nettopp på denne bakgrunn hadde jeg forventet, eller kanskje heller håpt på, et annet fokus fra Anfindsens side enn å gjøre Anders Behring Breivik til en budbringer for et verdensbilde som i sitt vesen er fiendebasert og dermed også potensielt, men ikke per definisjon, voldelig.

Spørsmålet Anfindsen stiller - Hva har gått galt med Norge? - er derfor feil stilt, og i virkeligheten en unnamanøver fra de spørsmålene som heller må stilles. Reaksjonene og den folkelige mobiliseringen etter 22.07. viste at det ikke er så mye i Norge det har gått galt, at vårt folks moralske instinkter er intakte. Måten det norske folk stod opp for sine verdier mot alt det Breivik står for, har imponert en hel verden.

Skal Anfindsen komme noen vei videre under sitt fortsatte opphold i tenkeboksen, må han derfor stille spørsmålet annerledes: Hva er det som har gått galt i ABBs hode, og hva er det som er galt med en ideologi og et verdensbilde som kan tjene som legitimasjonsgrunnlag for vold og terror? 

Det Anfindsen hittil har bidratt med etter 22.07 er ikke å nærme seg slike spørsmål. Hans kronikk i Aftenposten i går viser tvert imot at han har brukt tiden i tenkeboksen til å bygge opp en forsvarsmur mot dette grunnleggende spørsmålet.