En åpen vei oppover

Jeg kjente en dame som var på et kurs. Under kurset delte de seg inn i grupper. Der skulle deltagerne fortelle hverandre om noe som gjorde dem sinte, om noe som gjorde dem glade og om noe de var redde for. Stemningen i gruppa var åpen. Etterpå fortalte de hverandre om hvordan det hadde vært å være så åpne. Den ene etter den andre fortalte om hvor frigjørende det hadde virket. Hos noen kom til og med tårene. Desto mer forbløffet ble de da min kjenning sa: ”Dette har jeg gjort fra jeg var barn. Jeg er en kristen. Jeg forteller min himmelske Far hvordan jeg har det, og da forteller jeg ham om slike ting som vi har snakket om nå.” De andre så forundret på henne. Noe slikt hadde de ikke tenkt seg.

Bønn er altså ikke bare å be om å få noe. Vi kan fortelle hvordan vi har det. Gud blir verken skremt eller overrasket over å høre om det, selv når vi bretter ut våre innerste tanker og følelser. For å si det med en barnesang:

Gud har jo tid.

Evighet har Gud,

Og han lytter stille.

Han gjør meg glad

Når jeg er redd,

Når jeg har stelt meg ille.

(B. Hallquist)

Jeg har selv opplevd at det kan være frigjørende å be på denne måten. Ikke minst når jeg er sliten eller stresset, eller det er noe jeg ikke finner ut av. Da kan jeg fortelle, upolert og usensurert, hva jeg føler og hvordan jeg har det. ”Gode Gud, i dag er jeg sint. I dag er jeg glad. I dag er jeg rådvill.” Å be slik er å ta Bibelen på ordet. ”Øs ut for Gud det som fyller hjertet!”

Alle mennesker kommer i klemme fra tid til annen. Om alle veier synes stengte, er det likevel en vei som alltid er åpen. Det er bønnens vei til Gud.

Det er ikke noe selvsagt at det er slik. Bønneveien står åpen fordi det er en som har åpnet den. Jesus har åpnet veien slik at selv den fattigste synder kan komme fram for Gud med trygghet og tillit. Her også kan vi ta Bibelen på ordet: ”La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og nåde til hjelp i rette tid.”

Av og til er det godt å senke seg ned i bønner som andre har formet. La meg derfor til slutt gjengi den følgende bønnen. Den ble skrevet av den tyske motstandsmannen Dietrich Bonhoeffer, som satt i nazistenes fengsel under krigen:

Gud, jeg roper til deg når dagen gryr,

hjelp meg å be

og samle tankene mine helt om deg,

jeg kan det ikke alene.

I meg er det mørkt.

Hos deg er lys.

Jeg er ensom, men du forlater meg ikke.

Jeg er motløs, men du har makt til å hjelpe.

Jeg er urolig, men hos deg finnes fred.

I meg spirer bitre tanker, hos deg hersker tålmodighet.

Jeg forstår ikke dine veier.

Du vet veien jeg skal gå.