Israel: Bygger heller murer enn fred

– Er det starten på et opprør mot okkupasjonsregimet?, spurte en nordmann meg.

På nyåret 2010 rapporterte Dagbladet at “hundrevis av demonstranter, blant disse jødiske israelere” protesterte mot utkastingen av palestinere fra Sheikh Jarrah-nabolaget i Øst-Jerusalem.

– Nei, svarte jeg.

Etter å ha tilbragt noen år her nede, har jeg fått et ganske klart inntrykk av fredsaktivismen i Israel: Som situasjonen er i dag, representerer Sheikh Jarrah-aktivistene en liten margin i det israelske samfunnet.

Tok til gatene. Det var da jeg fattet interesse for saken. På midten av 1990-tallet var det jo annerledes: Hundretusener tok til gatene for å støtte myndighetene i fredssamtalene som ledet frem til signeringen av Oslo-avtalen. Men hvor har det blitt av dem? Ønsker ikke israelerne fred lenger?

Statistikken viser imidlertid at 71 prosent av israelerne støtter en tostatsløsning. Altså avslutning av okkupasjonen, og en fremforhandlet fred med to stater.

Dette ble utgangspunktet mitt for et dypdykk inn i restene av den israelske fredsbevegelsen, og en bok: Israel: Da fredsbevegelsen forsvant.

Pasifisme, antisionisme og rettferdighet. De rundt 150 faste aktivistene i Sheikh Jarrah bruker slike argumenter når de forklarer hva som motiverer dem. Noen målbærer en generell antinasjonalisme. Og selv om de nok fremstår som synlige i norsk ordskifte, er de trolig like representative som Rødt, Blitzerne og SV. Både i antall og i verdensbilde.

Kontrasten er stor til massemønstringen med høydepunkt 4. oktober 1995 på Rabin-plassen i Tel Aviv: 200 000 mennesker som demonstrerte til støtte for fredsprosessen med palestinerne. Det var en folkebevegelse med potensial til å yte reelt press på opinion og folkevalgte. I etterkant er det altså det allmenne “sentrum/venstre” som har skrumpet.

Press. Sentrum/venstre er den viktige pressgruppen mot videre bygging på Vestbredden.

Sentrum/venstre kan insistere på samtaler med den palestinske motparten, og forøvrig stå som en solid front mot den ikke nødvendigvis store, men ofte sterkt ideologiske fløyen på ytre høyre; de kanskje 20 prosentene som ønsker jødisk eksklusivitet i hele området.

Men hvor er de? Hva har skjedd med dem?

Israel er tross alt et dynamisk samfunn med et vell av meningsytringer: Hvorfor markerer de seg ikke sterkere? Siden 90-tallet har de kompromissvillige partiene til venstre blitt kraftig svekket. Og i motsetning til de ytterste venstre og høyre, er gruppen omtrent totalt fraværende i det norske ordskiftet om konflikten i dag.

Hvorfor er de så kraftig svekket?

Forfølgelse og pogromer. En kan ikke forstå Israel uten å ta høyde for erfaringer fra Europa og Russland, samt arabiske land som etter 1948 masseforviste sine jøder. I dag er det knappe 14 millioner jøder i verden. At minoritetsstatus gir sårbarhet, er deres tusenårige bitre erfaring.

Etter Holocaust erkjente verdenssamfunnet for alvor behovet for et nasjonalt jødisk hjemland. Få israelske jøder er rede til oppgi et Israel med en jødisk majoritet, óg som en nødhavn for diasporaen.

I regionen rundt florerer antisemittismen. Det levner lite tillit til sameksistens uten forsvarsmessige rammer, som minoritetsstatus nødvendigvis ikke vil kunne innfri.

Fornektelse. Hva har det med palestinerne å gjøre? Israelerne møter to nivåer av fornektelse: Kravet om tilintetgjørelse av staten Israel gjennom krigføring, som målbæres av Hamas, Hizbollah og Iran. Dernest kravet om "Rett til retur". Kravet fremmes også av den pragmatiske palestinske motparten Fatah, som dominerer PLO.

Forfatteren og fredsaktivisten A. B. Yehoshua forteller meg i boken at: ”Et lignende krav innfris ikke noe annet sted i verden.” Han drømmer om fred. Men flyktningene må til fremtidens Palestina, ikke Israel, mener han.

– For med henholdsvis 5,6 og 1,4 millioner jøder og israelske arabere, innebærer retur av 4,6 millioner palestinere slutten for den jødiske nasjonalstaten Israel.

- Ikke rede. – En innså gradvis at palestinerne ikke var rede til å oppgi Israel, utdyper den israelske analytikeren og fredsstrategen Yossi Alpher til meg.

Alpher nevner de mislykkede Camp David-samtalene i 2000, som kulminerte i den andre intifadaens terror mot sivile, og fremveksten av det ukompromissvillige Hamas, og deres valgseier i 2006.

– Etter 10 000 raketter over Sør-Israel til tross for uttrekningen fra Gazastripen, ble det for alvor klart, også for dem som før var lydhøre for fredsbevegelsen: Det finnes ikke rom for kompromisser som begge parter kan leve med.

Peace Now. Hva så med fredsbevegelsen som fortsatt eksisterer? Selv om den er kraftig skrumpet, har Israel stadig en stor frivillig sektor. Peace Now er fortsatt den mest fremtredende fredsorganisasjonen.

Peace Now presser på for snarlig uttrekning, også fra hele Vestbredden.

Her skurrer det for mange: For med det pågående rakettregnet over Sør-Israel vet “alle” israelere at en uttrekning vil være skjebnesvangert for landets tettest befolkede område.

For mange representerer i stedet videre utbygging, i alle fall i bosettingsblokkene, en utvidelse av buffersonen mot et uunngåelig fremtidig Palestina.

Enstat. Alternativet er en enstatsløsning. Men i lys av den demografiske utviklingen, innebærer også dette at jødene blir i minoritet i en binasjonal stat. Det er derfor etablert en visshet om at skilsmisse fra palestinerne er tvingende nødvendig.

I utgangspunktet har ikke fredsbevegelsen andre mål enn to stater og fred.

Men regionen er urolig. Og faktum er at grensen mot et fremtidig Palestina er den lengste Israel har mot en fiendtlig region.

Derfor tier det viktige, allmenne “sentrum/venstre”. Dermed får Netanyahus status quo-fløy, og til og med ytterfløyen i Likud, sette agendaen i Israel.

Låst. De låste scenarioene dominerer i konflikten mellom Israel og palestinerne. Ikke bare mellom Israel og palestinerne, men også i selve Israel.

Drømmen om fred lever. Men strategien som vinner frem, er en avventende ambivalens og vilje til å akseptere status quo og fortsatt okkupasjon. Det anses som en forutsetning for overlevelse for Israel som jødenes nasjonalstat.

De fleste israelere har i dag større tiltro til å bygge murer enn å demonstrere for fred.

Kronikken er basert på boken Israel: Da fredsbevegelsen forsvant, som kom ut på Frekk Forlag tidligere denne uken. En forkortet utgave av kronikken ble trykket i Vårt Land 12.10.