Hvordan kan vi tilgi?

Jeg vet ingen som har loddet dypere i begrepet tilgivelse enn Volf. Nettopp fordi han har sett så mye ondskap.

– Vi lever i en kultur uten tilgivelse, skriver  Miroslav Volf. Vi vil ikke vite av begrepet synd, og dermed blir tilgivelse meningsløs. Men vi lever også i rettsliggjort kultur, hvor det kreves erstatning for påført urett.

– Hvis vi kunne, ville vi saksøkt Gud for å ha skapt en verden der onde ting skjer, skriver han. Når hevn og erstatning blir løsningen, er det ikke rom for tilgivelse. Vår kultur blir dermed en underlig blanding av sentimentalitet og hevn, der nåden blir hjemløs.

Forsoning og tilgivelse er Volfs store tema. Hans hovedverk Exclusion and embrace fra 2002 handler om forsoning. I The end of memory utforsker han tilgivelse og gjenopprettelse, og i Free of charge er sjenerøsitet og tilgivelse tema. Selv om Volf er en av de mest kjente og anerkjente teologer i den vestlige verden, er ingen av bøkene oversatt til norsk.

Mens de to første bøkene bar preg av å være skrevet av en lærd teolog, fremstår han i den siste mer som en forkynner og henvender seg til et bredere publikum. Alle bøkene hans er jordnære i den forstand at de tar utgangspunkt i virkelige, selvopplevde problemstillinger. Det kan være muligheten for forsoning etter uhyrlighetene begått i det tidligere Jugoslavia (Volf er fra Kroatia), det kan være hvordan han selv kan tilgi psykisk terror fra en kommunistisk forhørsleder. I denne boken er bakgrunnsfortellingen hvordan det var mulig for hans egne foreldre å tilgi de som var årsaken til at Miroslavs bror ble drept da han var bare fem år.

For å komme tilgivelsen innpå livet, tar Volf veien om det å gi. Å tilgi er et -spesialtilfelle av å gi, mener han, og bruker halve boka på å utforske sjenerøsitetens vesen. Også her med et personlig utgangspunkt: Opplevelsen av å få to barn i gave gjennom å bli adoptivforeldre.

Ekte sjenerøsitet er mangelvare i vår kultur, hevder Volf. Det er de som karrer til seg som regnes som vellykkede mennesker. Om man gir, så er det i forventning om å få noe igjen for det. Den som gir mer enn han får igjen, er en taper. Kristne oppfordres til å gi for å få Guds velsignelse. Men ekte sjenerøsitet handler om å gi uten å forvente å få noe igjen, å gi fordi noen trenger det.

Det er Gud som er modellen for hvordan vi skal gi. Gud gir ikke fordi han trenger å få noe tilbake. Det er ingen som kan gi Gud noe han ikke allerede har. Alt vi har, har vi fått av Gud. Han gir fordi han elsker.

Det er slik vi også skal gi. Vi skal gi fordi vi har fått. Takknemlighet til Gud og vår nestes behov skal være drivkraften. Ikke at vi venter å få noe igjen for det. Ikke engang mottakerens takknemlighet eller den gode følelsen av å være et godt menneske. Om vi makter å gi slik, vil vi heller ikke nedverdige mottakerne med våre gaver.

Men så sjenerøse er vi ikke. Er ikke dette et umenneskelig krav? Nei, sier Volf, og tyr til Luthers Et kristenmenneskes frihet for å begrunne det. Troen er ikke noe annet enn å ta mot Guds gave, som er Kristus. Og da lever Kristus i oss, og virker i oss til å leve et Kristus-likt liv. Da vokser også gaven til å gi fram i oss. Og med den gaven til å tilgi.

Vi gir fordi vi er gitt. Og vi tilgir fordi vi er tilgitt. Det er Volfs tese. Men det er mange misforståelser når det gjelder hva tilgivelse er. Og misforståelsene henger ofte sammen med våre gudsbilder.

Det ene bildet er av den dømmende og straffende Gud. Vi regner med at Gud er en som straffer oss når vi har gjort noe galt. Men hvis vi gjør opp for oss ved å straffes, så er det ikke noe rom for tilgivelse. Problemet er at om vi virkelig skulle straffes for alt det vi gjør som ikke holder mål i forhold til Guds fullkommenhet, så ville straffen bli helt umulig å bære.

Vi håper at Gud ikke er så streng. I stedet satser vi på en forståelsesfull Gud, som ser gjennom fingrene med det gale vi gjør. Men en slik Gud vil være en Gud som ikke tar ondskapen på alvor. Vil vi virkelig ha en Gud som klapper Hitler og Stalin på ryggen og sier at dere mente det nok godt? Men om Gud skal ta deres ondskap på alvor, så må han også ta våre onde handlinger på alvor. Også våre unnlatelser som får konsekvenser for andre mennesker. Da får vi alle mer enn nok å svare for.

«Verden er full av synd. Derfor kan ikke Gud bare anerkjenne oss. Gud elsker verden. Derfor kan ikke Gud straffe oss etter fortjeneste. Hva gjør Gud med dette dilemmaet? Gud tilgir», skriver Volf.

Gud er ikke hevet over loven. Gud kan ikke avsette rettferdigheten. Da ville han opphøre å være Gud. Derfor er Jesu død helt avgjørende. Det er forsoningen på korset som gjør det mulig for Gud å tilgi uten å sette en strek over sin rettferdighet. Men forsoningslæren blir ofte misforstått, mener Volf.

«Det er ikke slik at Kristus forsonte en sint Gud med en syndig verden. Det er heller ikke slik at Kristus forsonte en syndig verden med en kjærlig Gud. Nei, Gud i Kristus forsonte verden til seg selv», skriver han.

«Gud gjør mer enn å tilgi synd. Han forvandler syndere til Kristus-lignende figurer og kler dem i Kristi rettferdighet. Og dette er effekten av noe helt grunnleggende, av Kristi nærvær i mennesker».-

Men om vi skal kunne ta mot Guds tilgivelse, så må vi også ta mot Guds dom over synden. Vi må med andre ord bekjenne og omvende oss.

«Uten bekjennelse, vil jeg ikke være tilgitt. Ikke fordi Gud ikke tilgir, men fordi det å nekte å bekjenne også betyr å nekte å ta mot tilgivelse», skriver Volf. Og med dette fundamentet i hvordan Gud tilgir, tar han fatt på hvordan vi skal tilgi hverandre.

Heller ikke vi kan gi opp tanken om rettferdighet når noen har gjort noe galt mot oss. Vår første tanke er å få hevn. Det er naturlig. Vi har rett når vi vil dømme det onde som ondt.

Men å tilgi er nettopp å dømme, sier Volf. Tilgivelse gir bare mening dersom det er noe å tilgi. Når vi tilgir, sier vi samtidig at det har skjedd noe som var galt.

«Det er moralsk galt å behandle en ekteskapsbryter eller en morder som om de ikke hadde gjort noe galt, eller mer presist: Det er galt å behandle dem slik så lenge deres overtredelser ikke er blitt benevnt som det. Overtredelser skal ikke overses. De skal tilgis», skriver han.

Det er en populær oppfatning at å tilgi handler om å kvitte seg med bitre og vonde følelser. Da blir tilgivelse noe vi gjør for vår egen skyld, nærmest en slags terapeutisk handling. Men det er ikke poenget med tilgivelse. Vi tilgir ikke for vår egen skyld, men for den andre, hevder Volf.

Målet med tilgivelse er å bringe den andre tilbake i fellesskap med oss og Gud gjennom bekjennelse og omvendelse. Derfor skal vi formidle vår tilgivelse på en måte som bidrar til det, og ikke for å få gode følelser eller andre menneskers anerkjennelse.

Tilgivelse står heller ikke i noen nødvendig motsetning til straff. Samfunnet er nødt til å straffe lovbrudd for å markere hva som er rett og galt. Om ofrene tilgir, må likevel samfunnet straffe. Men straffen kan ikke ta vekk skylden. Det er det bare tilgivelse som kan.

Er det mulig å ta vekk andres skyld? Har vi egentlig rett til å tilgi? - Fariseerne hadde rett da de overfor Jesus påpekte at det bare er Gud som kan tilgi. Det vi kan formidle, er Guds tilgivelse, på grunnlag av Jesu forsoningsverk. Vi kan ikke ta vekk skyld, men vi kan formidle Guds forsoning, sier Volf.

Betyr det at bare kristne kan tilgi? Nei, sier Volf. Med kirkefedrene hevder han at Jesu forsoning er universelt gyldig. Når de som ikke tror på ham tilgir, er det Jesu tilgivelse de formidler, enten de vet det eller ikke.

Tilgivelse er vanskelig, fordi vi blir skadet når noen gjør oss vondt. Noen overgrep er så grove at det er psykologisk umulig å nærme seg tilgivelsen. Da trenger vi først å få erfare at Gud holder oss i sine armer, at vi er verdifulle for Gud, selv om vi er blitt behandlet med forakt, at det som ble gjort mot oss, også ble gjort mot Gud. Da trenger vi tid til å bli gjenopprettet, før vi kan la tilgivelsen spire fram. Men når spirene dukker opp, er det vårt ansvar å ikke kvele dem.

Kan vi tilgi når de som har gjort noe mot oss hverken vil erkjenne at noe galt har skjedd eller be om tilgivelse for det? Ja, sier Volf, vi kan tilgi. Men de får ikke tilgivelse før de tar mot den. Uten bekjennelse og omvendelse kan ikke tilgivelsesprosessen fullføres ,  for da kan den ikke ende i forsoning.

Det er likevel full gjenopprettelse av relasjoner -  altså forsoning  - som er målet tilgivelsen streber mot. Ofte vil det være umulig i denne verden. Men vårt håp er en ny himmel og jord, der også forsoningen vil være fullkommen. Da vil vi også ha glemt det gale vi har gjort mot hverandre, slik som Gud har kastet våre synder bak sin rygg.

Tilgivelse er kjernen i kristentroen. Hvorfor er vi da så lite preget av tilgivelse? Er det fordi vi ikke har forstått hva det er?

Denne artikkelen sto i Vårt Land 25. mai 2009. Andre artikler om Volf i Vårt Land har stått 19. november 2007 og 27. mars 2002.