En kristen motidentitet er ikke veien å gå

I etterkant av Ander Behring Breviks grusomme terrorhandlinger har det blitt diskutert i hvilken grad han kan regnes som kristen. Svaret tror jeg for så vidt er ganske enkelt, all den tid han selv har gitt uttrykk for at det ikke er den religiøse kristendommen han knytter seg til. Det han har i tankene er en såkalt kulturell kristendom. Det siste viser til en forestilling om at det finnes en særegen vestlig sivilisasjon som dypest sett er kristen når det gjelder kulturelle og etiske tradisjoner. Her tenker man seg gjerne også at det er i denne sivilisasjonen demokratiske verdier og tenkemåter har sin opprinnelse.

Det er altså ingen nye tanker Breiviks manifest. Tvert i mot plasser han seg midt i en strømning der kristendom blir forsøkt gjort til kulturell og politisk identitet som er komplementær til islam.Noen argumenterer i den forbindelse for at opplysningstiden ideer om universalisme i virkeligheten ikke representerer noe annet enn en sekulær videreutvikling av ideer som er essensielt kristne. Andre går et skritt lenger og hevder at liberale og demokratiske verdier er genuint kristne og at opplysningsfilosofene ikke har gjort noe annet enn å lage sekulære varianter av dette, også på en måte som øver en slags vold på de opprinnelige kristne ideene.

I følge en slik forestillingsverden representerer andre sivilisasjoner i en iboende trussel mot verdier som individuell frihet og likhet. Videre ligger det her gjerne en tanke om at befolkningene som er bærere de forskjellige sivilisasjonene er marionetter for essensielle verdier og normer som kjennetegner dem. Med andre ord går man ut fra at f.eks. Europas og Midt-Østens befolkninger preges av en kulturell og religiøs tradisjon som over generasjoner dypest sett er uforanderlig. Slik sett blir det først og fremst muslimene som menneskelige individer som utgjør den primære trusselen, og ikke islam som tro- og verdisystem. Enkelte har sågar antydet at det som kan forstås som sivilisasjonsforskjeller er uttrykk for genetisk ulike egenskaper mellom befolkninger. I så fall nærmer vi oss en raseideologisk forståelse av forholdet mellom kristne og muslimer.

*

Bare for et par-tre tiår siden var islam en ubetydelig faktor både politisk og som utgangspunkt for kulturelle og sosiale identiteter. Ikke minst var muslimer i Europa sterkt preget av sekularisering. At dette ikke er tilfellet i samme grad i dag har lite med islam i seg selv å gjøre. I første rekke har endringen funnet sted gjennom at islam på helt bestemte måter har blitt gjort relevant til politiske og identitetsmessige formål. En lignende prosess ser vi altså i dag når det gjelder kristendommen.

Vi skal ikke langt tilbake i tid før den kristne kirken - på en måte som var mer åpenlys enn i dag - uttrykte verdier og normer som var ganske uforenlig med det mange blant oss mener islam nå representerer en trussel mot. I det store og hele er det vanskelig å se at de kristne kirkene har bidratt til det vi forbinder med Europa i dag. Kjerneverdier som gjerne nevnes i denne forbindelsen er toleranse, individets frihet, demokrati, lik rett til utdanning og likestilling mellom kjønn, raser og forskjellige seksuelle legninger.  For er det ikke slik at dette er noe som er oppnådd på tross av kristne kirkenes og sentrale trospraksisers dominans, og ikke på grunn av dem? At disse idealene har blitt en sosialt og politisk realitet i store deler av Europa må etter min og mange andres oppfatning forstås som resultat av sekularisering av det offentlige rom. Noe annet er at kirkene og dominerende kristne trospraksiser har tilpasset seg denne sekulære utviklingen. I prinsippet er det derfor ikke grunn til å tro at islamske trospraksiser skal kunne gjøre det samme.

At islam kan finne sin plass i en sekularisert offentlighet så vi tydelige eksempler på når det gjaldt muslimer som bosatte seg i Europa de første tiårene etter andre verdenskrig. Fortsatt er det krefter blant muslimer som er sterke talsmenn- og kvinner for et slikt perspektiv. For på samme måte som vi i historiens lys ser at den generasjonen som har vokst opp i de siste tiårene, enten de er kristne eller ikke, ser annerledes på ting enn det foreldrene gjorde, kan vi heller ikke bare gå ut fra at de muslimer som i dag vokser opp i Europa og ellers i verden vil forholde seg til islam og til samfunnsspørsmål på samme måte som foreldrene har gjort.  Dette er ikke så mye et spørsmål om religion i seg selv. Først og fremst dreier det seg om et sosialt og politisk klima, nasjonalt, regionalt og globalt. Ikke minst handler det om at det må etableres en integrasjonspolitikk som gir innvandrere mulighet til å erfare at de er likestilte borgere i en nasjonalstat. I så fall er veien å gå verken en multikulturalistisk, segregerende politikk eller en assimilasjonspolitikk basert på en illusorisk og reaksjonær ide om den monokulturelle nasjonalstaten.

*

Når den oppfattede trusselen fra muslimsk innvandring og islams renessanse som kulturelt, sosialt og politisk kraftsentrum møtes gjennom å konstruere en kristen motidentitet, er vi etter min oppfatning på gale veier. Jeg skal på ingen måte avvise at kristendommen kan ha etablert en slags etisk tradisjon som er et kjennetegn ved Europa. Men det som regnes som det moderne Europas kjerneverdier har likevel sitt opphav i en tenkning som ikke uten videre kan regnes som typisk europeisk eller som kristent. Dessuten er det lite fruktbart å lete etter en essensiell opprinnelse til disse ideene ettersom de i dag har blitt globalisert. I den grad kjerneverdiene dypest sett viser til en ide om noe universelt, er det forøvrig en selvmotsigelse å skulle redusere gyldigheten og relevansen av slike ideer til en forestilling om en bestemt sivilisasjons kulturhistorie. Det vi gjerne forbinder med islam i dag, ville dessuten mange av de europeiske tenkerne før opplysningstiden følt seg godt til rette med.

Jeg kan uten problemer anerkjenne at troende, enten de er muslimer eller kristne, ser på sin religion som noe essensielt. Likevel er jeg sterk motstander av å overføre en slik essensialitet til det politiske planet. I slike sammenhenger må ikke religioner forstås annerledes enn som en verdensanskuelse i form av et ide- og verdisystem. Slike systemer forstås, fortolkes og gjøres sosialt og politisk aktuelle fra forskjellige perspektiver. En av grunnene til det er at de som systemer ikke er logiske konsistente, men bærer i seg en kompleksitet som medfører at en rekke paradokser og selvmotsigelser kan identifiseres, delvis avhengig av hvilket perspektiv man ser det fra. I et slikt lys kan vi også bedre forstå hvorfor f.eks. de kristne kirkene og kristne trospraksiser i mange sammenhenger har vært preget av fordømmelse og utstøting, heller enn nestekjærlighet.

*

Vi kan altså ikke ta for gitt at sentrale ideer og verdier har et slags primordial opprinnelse i en religion. Grunnen er blant annet at f.eks. kristendom som ide- og verdisystem har blitt til i dynamisk relasjon til andre nærliggende ide- og verdisystemer. At den historiske opprinnelsen til de ideene om individuell likhet og frihet er å finne utenfor den kristne tradisjonen, både i tid og rom, viser med all tydelighet det siste. Universalismen og rasjonalismen – som mange mener ligger til grunn for demokratiske tenkemåter – har f.eks. opphav i de gamle greske filosofenes tankegods. Det var dessuten, i det minste delvis, gjennom inspirasjon fra islamske tenkere i middelalderen at disse ideene ble videreutviklet av kristne filosofer. Tanken om individuell frihet og likhet ble først en til sosial eller politisk realitet gjennom de sekulære opplysningsfilosofene som så forbi kristendommen og tilbake til de førkristne greske filosofene.

I sin bok Islam in Europe (2004) taler den nå avdøde britiske, antropologen Jack Goody imot den overforenklende inndelingen i vestlig versus østlig sivilisasjoner. Gjennom en historisk analyse viser han hvordan islam og østlige kulturer gjennom mange hundre år har satt sitt preg på Europa. I boka beskriver han hvordan islam gjorde sin inntreden i Europa til ulike tider og fra forskjellige retninger. Fra sør kom islam i det åttende århundre fra Nord-Afrika til den Iberisk halvøya, et par hundre år senere startet en langstrakt migrasjon fra Sentral-Asia og inn i Europas østlige deler. Til sist gjorde islam seg gjeldende gjennom det Ottomanske imperiet.

Riktignok var utgangspunktet for islams direkte inntreden i Europa militære invasjoner. Goody framhever at ikke desto mindre fulgte det med en kulturell utveksling i form av teknologiske, vitenskapelige og kunstneriske bidrag. Islamske vitenskapsmenn og filosofer revolusjonerte astronomien, oppfant algebra, bidro til å utvikle det moderne desimaltallsystemet, etablerte grunnlaget for optikk og hadde stor innvirkning på filosofien. Fram til langt ut i middelalderen hadde den kristne kirken mer eller mindre avvist de greske filosofenes relevans. Innenfor den islamske tradisjonen vokste det imidlertid tidlig fram forsøk på en rasjonalistisk tenkning. F.eks. blir den mauriske filosofen Ibn Rushd sett på som en sentral skikkelse i en filosofisk bevegelse som forsøkte å inkorporere Aristoteles rasjonalisme i islam. Mange mener at han må regnes som en av Thomas Aquinas viktigste inspirasjonskilder.

Den filosofien som Ibn Rusdh representerte ble dessverre et blindspor i utviklingen av islam. Men nettopp det faktum at hans filosofi var en del av islam den gangen, gjør det tydelig at vi ikke kan essensialisere denne religionen ved å vise til hvilke dominerende trender som finnes i islamske bevegelser og tenkning i dag. Like lite kan vi essensialisere kristendom ved å vise til “de mørke århundrene” fram til renessansen eller til den delen av den kristne kirkens historie som peker på legitimering av maktstrukturer, undertrykking og overgrep. Alt dette må forstås i lys av komplekse historiske omstendigheter og ikke gjennom en forestilling om religion som noe i seg selv.

*

Alt dette betyr selvfølgelig ikke at jeg avviser at kristendommen har spilt en viktig historisk rolle når vi skal forstå dagens Europa. Jeg prøver heller ikke å si at det i virkeligheten er islam og arabiske kulturer som har skapt Europa (slik noe sikkert vil være tilbøyelig til å tolke dette). Likevel kan vi ikke se forbi det faktum at det mange i dag ser som uttrykk for en kristen samfunnstradisjon er et resultat av et samspill med andre tradisjoner, og ikke minst de islamske.

Dersom man gir avkall på en forestilling om at religion er en essensiell størrelse i kultur og politisk tenkning, kan man heller ikke lenger ta for gitt at en svekkelse av kristendommen vil lede til en oppløsning av de såkalte europeiske eller vestlige verdiene. For det første er det snakk om ideer som har opphav i ulike tradisjoner gjennom historien, og som i dag har fått en globalisert utbredelse. For det andre kan vi heller ikke ta for gitt at islam under alle omstendigheter vil arte seg slik vi ser tendenser til i dag.

Dersom islam som en kulturell og politisk kraft skal møtes med konfronterende og fordømmende, kristen motidentitet - og med krav om assimilering eller utstøting - vil det kunne føre til en polarisering som kan ha konservering av en islamsk, reaksjonær ideologi til følge. Dermed hindres en utviklende integrasjonsprosess. Demokratiske idealer og verdier må for all del ikke knyttes til religiøse identitetsprosjekt, men forbindes med sekulære, universelle og globale uttrykksformer og referanserammer.