Hogne Øian

22

En kristen motidentitet er ikke veien å gå

Det vil føre feil av sted dersom framveksten av islam som kulturell og politisk identitet skal møtes med en konfronterende og fordømmende, kristen motidentitet og myter om den vestlige sivilisasjonen som den autentiske bærer av demokratiske verdier.

Publisert: 23. aug 2011

I etterkant av Ander Behring Breviks grusomme terrorhandlinger har det blitt diskutert i hvilken grad han kan regnes som kristen. Svaret tror jeg for så vidt er ganske enkelt, all den tid han selv har gitt uttrykk for at det ikke er den religiøse kristendommen han knytter seg til. Det han har i tankene er en såkalt kulturell kristendom. Det siste viser til en forestilling om at det finnes en særegen vestlig sivilisasjon som dypest sett er kristen når det gjelder kulturelle og etiske tradisjoner. Her tenker man seg gjerne også at det er i denne sivilisasjonen demokratiske verdier og tenkemåter har sin opprinnelse.

Det er altså ingen nye tanker Breiviks manifest. Tvert i mot plasser han seg midt i en strømning der kristendom blir forsøkt gjort til kulturell og politisk identitet som er komplementær til islam.Noen argumenterer i den forbindelse for at opplysningstiden ideer om universalisme i virkeligheten ikke representerer noe annet enn en sekulær videreutvikling av ideer som er essensielt kristne. Andre går et skritt lenger og hevder at liberale og demokratiske verdier er genuint kristne og at opplysningsfilosofene ikke har gjort noe annet enn å lage sekulære varianter av dette, også på en måte som øver en slags vold på de opprinnelige kristne ideene.

I følge en slik forestillingsverden representerer andre sivilisasjoner i en iboende trussel mot verdier som individuell frihet og likhet. Videre ligger det her gjerne en tanke om at befolkningene som er bærere de forskjellige sivilisasjonene er marionetter for essensielle verdier og normer som kjennetegner dem. Med andre ord går man ut fra at f.eks. Europas og Midt-Østens befolkninger preges av en kulturell og religiøs tradisjon som over generasjoner dypest sett er uforanderlig. Slik sett blir det først og fremst muslimene som menneskelige individer som utgjør den primære trusselen, og ikke islam som tro- og verdisystem. Enkelte har sågar antydet at det som kan forstås som sivilisasjonsforskjeller er uttrykk for genetisk ulike egenskaper mellom befolkninger. I så fall nærmer vi oss en raseideologisk forståelse av forholdet mellom kristne og muslimer.

                                                          *

Bare for et par-tre tiår siden var islam en ubetydelig faktor både politisk og som utgangspunkt for kulturelle og sosiale identiteter. Ikke minst var muslimer i Europa sterkt preget av sekularisering. At dette ikke er tilfellet i samme grad i dag har lite med islam i seg selv å gjøre. I første rekke har endringen funnet sted gjennom at islam på helt bestemte måter har blitt gjort relevant til politiske og identitetsmessige formål. En lignende prosess ser vi altså i dag når det gjelder kristendommen.

Vi skal ikke langt tilbake i tid før den kristne kirken - på en måte som var mer åpenlys enn i dag - uttrykte verdier og normer som var ganske uforenlig med det mange blant oss mener islam nå representerer en trussel mot. I det store og hele er det vanskelig å se at de kristne kirkene har bidratt til det vi forbinder med Europa i dag. Kjerneverdier som gjerne nevnes i denne forbindelsen er toleranse, individets frihet, demokrati, lik rett til utdanning og likestilling mellom kjønn, raser og forskjellige seksuelle legninger.  For er det ikke slik at dette er noe som er oppnådd på tross av kristne kirkenes og sentrale trospraksisers dominans, og ikke på grunn av dem? At disse idealene har blitt en sosialt og politisk realitet i store deler av Europa må etter min og mange andres oppfatning forstås som resultat av sekularisering av det offentlige rom. Noe annet er at kirkene og dominerende kristne trospraksiser har tilpasset seg denne sekulære utviklingen. I prinsippet er det derfor ikke grunn til å tro at islamske trospraksiser skal kunne gjøre det samme.

At islam kan finne sin plass i en sekularisert offentlighet så vi tydelige eksempler på når det gjaldt muslimer som bosatte seg i Europa de første tiårene etter andre verdenskrig. Fortsatt er det krefter blant muslimer som er sterke talsmenn- og kvinner for et slikt perspektiv. For på samme måte som vi i historiens lys ser at den generasjonen som har vokst opp i de siste tiårene, enten de er kristne eller ikke, ser annerledes på ting enn det foreldrene gjorde, kan vi heller ikke bare gå ut fra at de muslimer som i dag vokser opp i Europa og ellers i verden vil forholde seg til islam og til samfunnsspørsmål på samme måte som foreldrene har gjort.  Dette er ikke så mye et spørsmål om religion i seg selv. Først og fremst dreier det seg om et sosialt og politisk klima, nasjonalt, regionalt og globalt. Ikke minst handler det om at det må etableres en integrasjonspolitikk som gir innvandrere mulighet til å erfare at de er likestilte borgere i en nasjonalstat. I så fall er veien å gå verken en multikulturalistisk, segregerende politikk eller en assimilasjonspolitikk basert på en illusorisk og reaksjonær ide om den monokulturelle nasjonalstaten.

                                                             *

Når den oppfattede trusselen fra muslimsk innvandring og islams renessanse som kulturelt, sosialt og politisk kraftsentrum møtes gjennom å konstruere en kristen motidentitet, er vi etter min oppfatning på gale veier. Jeg skal på ingen måte avvise at kristendommen kan ha etablert en slags etisk tradisjon som er et kjennetegn ved Europa. Men det som regnes som det moderne Europas kjerneverdier har likevel sitt opphav i en tenkning som ikke uten videre kan regnes som typisk europeisk eller som kristent. Dessuten er det lite fruktbart å lete etter en essensiell opprinnelse til disse ideene ettersom de i dag har blitt globalisert. I den grad kjerneverdiene dypest sett viser til en ide om noe universelt, er det forøvrig en selvmotsigelse å skulle redusere gyldigheten og relevansen av slike ideer til en forestilling om en bestemt sivilisasjons kulturhistorie. Det vi gjerne forbinder med islam i dag, ville dessuten mange av de europeiske tenkerne før opplysningstiden følt seg godt til rette med.

Jeg kan uten problemer anerkjenne at troende, enten de er muslimer eller kristne, ser på sin religion som noe essensielt. Likevel er jeg sterk motstander av å overføre en slik essensialitet til det politiske planet. I slike sammenhenger må ikke religioner forstås annerledes enn som en verdensanskuelse i form av et ide- og verdisystem. Slike systemer forstås, fortolkes og gjøres sosialt og politisk aktuelle fra forskjellige perspektiver. En av grunnene til det er at de som systemer ikke er logiske konsistente, men bærer i seg en kompleksitet som medfører at en rekke paradokser og selvmotsigelser kan identifiseres, delvis avhengig av hvilket perspektiv man ser det fra. I et slikt lys kan vi også bedre forstå hvorfor f.eks. de kristne kirkene og kristne trospraksiser i mange sammenhenger har vært preget av fordømmelse og utstøting, heller enn nestekjærlighet.

                                                             *

Vi kan altså ikke ta for gitt at sentrale ideer og verdier har et slags primordial opprinnelse i en religion. Grunnen er blant annet at f.eks. kristendom som ide- og verdisystem har blitt til i dynamisk relasjon til andre nærliggende ide- og verdisystemer. At den historiske opprinnelsen til de ideene om individuell likhet og frihet er å finne utenfor den kristne tradisjonen, både i tid og rom, viser med all tydelighet det siste. Universalismen og rasjonalismen – som mange mener ligger til grunn for demokratiske tenkemåter – har f.eks. opphav i de gamle greske filosofenes tankegods. Det var dessuten, i det minste delvis, gjennom inspirasjon fra islamske tenkere i middelalderen at disse ideene ble videreutviklet av kristne filosofer. Tanken om individuell frihet og likhet ble først en til sosial eller politisk realitet gjennom de sekulære opplysningsfilosofene som så forbi kristendommen og tilbake til de førkristne greske filosofene.

I sin bok Islam in Europe (2004) taler den nå avdøde britiske, antropologen Jack Goody imot den overforenklende inndelingen i vestlig versus østlig sivilisasjoner. Gjennom en historisk analyse viser han hvordan islam og østlige kulturer gjennom mange hundre år har satt sitt preg på Europa. I boka beskriver han hvordan islam gjorde sin inntreden i Europa til ulike tider og fra forskjellige retninger. Fra sør kom islam i det åttende århundre fra Nord-Afrika til den Iberisk halvøya, et par hundre år senere startet en langstrakt migrasjon fra Sentral-Asia og inn i Europas østlige deler. Til sist gjorde islam seg gjeldende gjennom det Ottomanske imperiet.

Riktignok var utgangspunktet for islams direkte inntreden i Europa militære invasjoner. Goody framhever at ikke desto mindre fulgte det med en kulturell utveksling i form av teknologiske, vitenskapelige og kunstneriske bidrag. Islamske vitenskapsmenn og filosofer revolusjonerte astronomien, oppfant algebra, bidro til å utvikle det moderne desimaltallsystemet, etablerte grunnlaget for optikk og hadde stor innvirkning på filosofien. Fram til langt ut i middelalderen hadde den kristne kirken mer eller mindre avvist de greske filosofenes relevans. Innenfor den islamske tradisjonen vokste det imidlertid tidlig fram forsøk på en rasjonalistisk tenkning. F.eks. blir den mauriske filosofen Ibn Rushd sett på som en sentral skikkelse i en filosofisk bevegelse som forsøkte å inkorporere Aristoteles rasjonalisme i islam. Mange mener at han må regnes som en av Thomas Aquinas viktigste inspirasjonskilder.

Den filosofien som Ibn Rusdh representerte ble dessverre et blindspor i utviklingen av islam. Men nettopp det faktum at hans filosofi var en del av islam den gangen, gjør det tydelig at vi ikke kan essensialisere denne religionen ved å vise til hvilke dominerende trender som finnes i islamske bevegelser og tenkning i dag. Like lite kan vi essensialisere kristendom ved å vise til “de mørke århundrene” fram til renessansen eller til den delen av den kristne kirkens historie som peker på legitimering av maktstrukturer, undertrykking og overgrep. Alt dette må forstås i lys av komplekse historiske omstendigheter og ikke gjennom en forestilling om religion som noe i seg selv.

                                                              *

Alt dette betyr selvfølgelig ikke at jeg avviser at kristendommen har spilt en viktig historisk rolle når vi skal forstå dagens Europa. Jeg prøver heller ikke å si at det i virkeligheten er islam og arabiske kulturer som har skapt Europa (slik noe sikkert vil være tilbøyelig til å tolke dette). Likevel kan vi ikke se forbi det faktum at det mange i dag ser som uttrykk for en kristen samfunnstradisjon er et resultat av et samspill med andre tradisjoner, og ikke minst de islamske.

Dersom man gir avkall på en forestilling om at religion er en essensiell størrelse i kultur og politisk tenkning, kan man heller ikke lenger ta for gitt at en svekkelse av kristendommen vil lede til en oppløsning av de såkalte europeiske eller vestlige verdiene. For det første er det snakk om ideer som har opphav i ulike tradisjoner gjennom historien, og som i dag har fått en globalisert utbredelse. For det andre kan vi heller ikke ta for gitt at islam under alle omstendigheter vil arte seg slik vi ser tendenser til i dag.

Dersom islam som en kulturell og politisk kraft skal møtes med konfronterende og fordømmende, kristen motidentitet - og med krav om assimilering eller utstøting - vil det kunne føre til en polarisering som kan ha konservering av en islamsk, reaksjonær ideologi til følge. Dermed hindres en utviklende integrasjonsprosess. Demokratiske idealer og verdier må for all del ikke knyttes til religiøse identitetsprosjekt, men forbindes med sekulære, universelle og globale uttrykksformer og referanserammer.

 

Kommentar #1

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Spørsmålstegn

Publisert rundt 10 år siden
Hogne Øian. Gå til den siterte teksten.

Bare for et par-tre tiår siden var islam en ubetydelig faktor både politisk og som utgangspunkt for kulturelle og sosiale identiteter.

Det er mye i innlegget ditt jeg ikke forstår men jeg skal definitivt ikke påberope meg noen tittel som historiker. Men allikvel etter det jeg har fått med meg er flere ting innlegget ditt jeg regarer på. Eksempelvis ovenstående sitet.  Etter 1.ww var det vel en ganske omfattende nasjonal oppvåkning av muslimske folkeslag som tidligere hadde vært under forskjellige typer fremmedstyre, innkludert Europeisk kolonialisme.  Det er vel ikke tvil om at Islam har hatt en betydning for disse frigjøringsgruppene med Iran kanskje som et av de fremste eksemplene.  Problemet er at Europeiske media (og norske ) har hatt en blind flekk angående dette temaet.

  Det andre jeg setter et spørsmålstegn ved er sekularismens bidrag til demokratifisering av Europa.  Tvertimot er det grunne til å mene at USAs bidrag til 2ww er en tvangsdemokratifisering av Europa, noe lignende det man forsøker i Irak.  Visstnok er det mange av Europas intelligensia som har vært forkjempere for demokrati, men det er mange som har motarbeidet det også.  Mellomkrigstiden skulle vel vise det ganske godt?  Så godt som hele øst-Europa har jo aldri visst om hva demokrati noen gang har vært og Russland vet vel knapt enn annet av omtale også idag.  Hvorvidt man skal kalle EU et demokrati eller ikke er jo nokså omstridt. Det kan vel i beste fall kalles et demokratisk kontrollert embedsmannsvelde hvilket jeg anser i pakt med Europeisk tradisjon. 

Jeg er enig at man aldri må benyttet en kristen identitet som en politisk eller nasjonal tilhørighet. På den andre siden har kristendommen historisk sett vært det eneste bindeleddet mellom Europeiske folkegrupper. Europas sekulære statsledere har jo i høy grad ligget i krig med hverandre, forsøkt å utvide sine territorier og latt befolkningen bære kostnadene.  Dette gjelder enten de har kalt seg konger, tsarer eller keisere.  Hvis vi ser litt stort på det har ikke kirkene hatt territoriale og nasjonale ambisjoner med militære virkemidler.  Jeg mener etterkrigstiden i VEST-Europa er historisk sett en unntakstilstand.  Spørsmålet er om den blir varig.

Kommentar #2

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden
Bjørn David Bratlie. Gå til den siterte teksten.

omfattende nasjonal oppvåkning av muslimske folkeslag

Jeg kunne nok ha uttrykt meg mer presist om islam som politisk kraft. Når jeg skrev at denne religionen var ubetydelig i dette henseendet for 20-30 år siden, burde jeg har understreket at det er i sammenligning med dagens situasjon. Fram til 90-tallet var de fleste frigjørings- og opprørsbevegelsene forankret i sekulære ideologier, mens dette har endret seg en god del de siste tiårene. Den nasjonale oppvåkningen i land med muslimsk befolkningen var slettes ikke alltid formulert i religiøse termer, men like gjerne i f.eks. nasjonalistiske og/eller sosialistiske termer.

I flere land i Midt-Østen ble islamister effektivt marginalisert av de nye makthaverne. Frigjøringskrigen i Algeri var slettes ikke en islamsk frigjøringskrig, ettersom ‘Front de Libération Nationale’ ble ledet av folk som bekjente seg til en sosialistisk ideologi. De islamske opprørsgruppene begynte sin virksomhet i landet først tidlig på 1990-tallet.

Sammenlignet med dagens situasjon, var det også slik at muslimer generelt i større grad definerte seg selv gjennom andre identiteter (nasjonale, regionale, etniske, klasse) enn den religiøse. Iran er som du er inne på kanskje å regne som et vendepunkt i denne sammenhengen, men det bekrefter vel samtidig nettopp det jeg sier. Et annet vendepunkt var Rushdie-saken.

Ellers kan jeg ikke dele din oppfatning av at Europa ble “tvangsdemokratisert”av USA etter andre verdenskrig. Selv om det fantes krefter både på høyre- og venstresiden som forfektet antidemokratiske synspunkter, skal man ikke underkjenne det faktum at store deler av Europa fram til andre verdenskrig gjennomgikk en betydelig demokratisk utviklingsprosess. Ser man bort fra at Sovjetunionen fikk kontroll over Øst-Europa, svekket vel neppe andre verdenskrig de politiske kreftene som gikk inn for å fortsette denne prosessen. Opplysningstida og den franske revolusjonen har vel ikke vært helt uten innvirkning i Europa. Den norske grunnloven fra 1814 er jo et eksempel på det.

Kommentar #3

T. Bernhard Lie

2 innlegg  403 kommentarer

Moderne myter?

Publisert rundt 10 år siden
Hogne Øian. Gå til den siterte teksten.

I det store og hele er det vanskelig å se at de kristne kirkene har bidratt til det vi forbinder med Europa i dag. Kjerneverdier som gjerne nevnes i denne forbindelsen er toleranse, individets frihet, demokrati, lik rett til utdanning og likestilling mellom kjønn, raser og forskjellige seksuelle legninger.

Jeg er forsåvidt enig med hovedargumentasjonen din. En kristen motidentitet er ikke veien og gå, og egentlig finnes den heller ikke. Kristendommen er ikke vestlig i sitt vesen. Kristendommen oppstod i Midtøsten, og er universell. Jesus kom i klammeri med sitt eget folk fordi han gang på gang brøt med det etnosentriske. Ofte ble Samaritanerne — de fremmede, utlendingene, hundene(!) — til heltene i historiene. En hærfører fra den romerske okkupasjonsmakten får skryt for sin store tro. (I tillegg kalte Jesus seg selv for Gud — det hjalp heller ikke på forholdet til det religiøse folket.)

Når det er sagt; er ikke påstanden om "utvikling på tross av kristen tro" delvis en moderne myte? 

Kommentar #4

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden
T. Bernhard Lie. Gå til den siterte teksten.

En kristen motidentitet er ikke veien og gå, og egentlig finnes den heller ikke

At en kristen motidentitet ikke finnes er jeg slettes ikke enig i. I første rekke er det kanskje i Danmark og USA dette har vunnet mest fram, men vi ser tendenser også i Norge. Ikke bare argumenteres det med at islam, i motsetning til kristendom, i sitt vesen er en uforanderlig og fundamentalistisk religion. Det blir også hevdet at idealene fra opplysningstiden, som ligger til grunn for demokratiet, ble muliggjort av kristendommen. Det hele framstilles til syvende og sist som en iboende sivilisasjonskonflikt mellom en dynamisk, frihetssøkende kristen sivilisasjon og en statisk, lovforbydende islamsk sivilisasjon. Se for øvrig et debattinnlegg i dagens utgave av den danske avisa Information som tar opp noe av det jeg berører i innlegget mitt, men delvis i et litt annet perspektiv.

Når det gjelder mitt argument om at en demokratisk utvikling  har funnet sted på tross av kristendommen, tenker jeg ikke på kristendommen i sin alminnelighet. I en politisk sammenheng kan man ikke vurdere dette uten å ta i betraktning hva slags tolkning av det religiøse budskapet som blir gjort relevant av sentrale politiske aktører, som f.eks. kirken. Man kan i en slik sammenheng ikke akkurat påstå at kristne krefter var pådrivere for allmenn stemmerett, likestilling mellom kjønn eller for ikke å snakke om opphevelsen av lovforbudet mot homofili. Riktignok har det eksistert visse kristne grupperinger som i en eller annen forstand har gått inn for disse tingene. Likevel er det ikke til å komme forbi at det her nødvendigvis dreide seg en sterk påvirking av opplysningstidas ideer, og at disse gjorde seg gjeldende i måten man fortolket det kristne budskapet på. Et av hovedpoengene i innlegget mitt er at vi ikke kan essensialisere religioner i sammenhenger som dette.

Kommentar #5

T. Bernhard Lie

2 innlegg  403 kommentarer

Panama-hatt

Publisert rundt 10 år siden

"Når det gjelder mitt argument om at en demokratisk utvikling  har funnet sted på tross av kristendommen, tenker jeg ikke på kristendommen i sin alminnelighet. [...]"

Ok, men da skjønner jeg bedre hva du mener. Beklager misforståelsen.

Det går selvsagt ikke an å påstå — som jeg gjør — at en kristen motidentitet ikke finnes. Det er klart noe slikt manifesterer seg. Poenget mitt er istedet at den er misforstått, ut ifra kristendommens universelle grunnlag. Da snakker jeg om kristendom som Jesus-tro, ikke om en (vestlig) kulturtradisjon.

Dersom Jesus skulle fortalt historien om den barmhjertige Samaritan i dagens vestlige kultur, er det nærliggende å tenke at en muslim kunne tatt Samaritanens plass, og at historien hadde fått navnet "Den bamhjertige muslim".

Dessuten er en kristen motidentitet misforstått fordi man ikke ser skogen for bare trær. En rekke elementener i vestlig kultur harmonerer svært dårlig med undervisningen fra Jesus.

Motidentiteten finnes, men jeg mener at det ikke gir mening å kalle den kristen. Kanskje det gir mening å kalle den kultur-kristen, men da kan man like gjerne kalle den vestlig.

Kommentar #6

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Publisert rundt 10 år siden
T. Bernhard Lie. Gå til den siterte teksten.

Poenget mitt er istedet at den er misforstått, ut ifra kristendommens universelle grunnlag

Ok. Da er vi vel noenlunde enige. Misforståelsen hviler nok mest på sviktende presisjonsnivå i mitt innlegg.

Kommentar #7

Grete Ullestad

52 innlegg  443 kommentarer

En kristen motidentitet...

Publisert rundt 10 år siden

Sosialantropolog  og  forsker  Hogne  Øian  har  på  dette  forum  publisert  flere  lesverdige  og  interessante  kommentarer  i  polemikk  mot  Ole  Jørgen  Anfindsens  "forskning  på  IQ  og  raser".  Jeg  selv  har  i  flere  innlegg  og  kommentarer  argumentert  for  at  Europas  antisemittisme  og rasisme  henger  uløselig  sammen  med  kirke-kristendommens  teologi  og dualistiske  menneskesyn,  slik  det  er  nedfelt  i  kirkens  autoriserte  "hellige" skrifter.  Som  kjent  blir  her  ethvert  ikke-kristent  individ  fratatt  sitt  menneskeverd,  ved  å  bli  klassifisert  som  kvalitativt  "ondt"  (likestilt  med  "djevlene")  OG  derfor  dømt  til  å  pines  uten  ende,  i  følge  Augustana  art.  17. 

Sosialantropologer,  historikere  og  religionsvitere  med  interesse  for  vår  tids  religionsbrytninger  og  religionskonflikter  bør  etter  mitt  syn  innta  et  klart  standpunkt, etisk  og  historisk,  til  tankeinnholdet  i  vår  "statskirkes"  aktuelle  (evangelisk-lutherske)  kristendomsform,  med  sine  autoriserte,  konfesjonelle  og  konstitusjonelle  tros-  og  læresetninger  (jfr.  de  tre  oldkirkelige  bekjennelser  +  den  protestantisk-lutherske  bekjennelse).  Det  er  dette  autoriserte,  uforanderlige  bekjennelsesgrunnlaget   som  mer  enn  noe  annet  har  preget  vår  europeisk-kristne  sivilisasjon  gjennom  ca.  1700  år  frem  til  i  dag. 

Begrepet  "essensialisme"  er  en  treffende  betegnelse  på  kirke-kristendommens  statiske,  dualistiske  menneskesyn.  Det  har  motivert  kirkens  maktovergrep  gjennom  utallige  århundrer  overfor  de  individer  og  grupper  av  mennesker  den  har  definert  som  "onde",  dvs.  som  religiøst  og  moralsk  laverestående:   jøder,  vantro,  hedninger,  hekser,  kjettere  og  muslimer.  Det  faktum  at  slike  dypt  antihumane  forestillinger  består  uforandret  i  vår  "statskirkes"  teologiske  grunnlag,  forteller  oss  at  opplysningstidens  idealer  ennå  ikke  har  trengt  inn  i  kirke-kristendommens  mytologiske  mørke.  Det  gir  et  illevarslende  signal  at  ansvarlige  kirkeledere  synes  lite  villige  til  å  foreta  den  fundamentale  opprydning  i  sin  grumsete  teologi  og  antropologi,  som  vi  i  et  opplyst,  åpent  og  demokratiske  samfunn  må  kunne  forlange.      

Øian  skriver  ganske  riktig  at  religionene  (her:  kristendom  og  islam)  "som  systemer  ikke  er  logisk  konsistente",  men  han  synes  påfallende  lite  villig  til  å  argumentere  etisk,  intellektuelt  og  historisk-faktisk  MOT  religionenes  "paradokser  og  selvmotsigelser".  Hans   unnvikende  holdning  kan  lett  oppfattes  som  at  han  "freder"  disse  to  autoritære åpenbaringsreligioner   mot  en  nærgående  kritisk  analyse. 

Kristendommen og  islam  er  potensielt  farlige  og  konfliktskapende  nettopp  for  de  er  politiske  og  imperialistiske. 

I  betraktning  av  at  vi  i  Norge  fortsatt  holder  oss  med  en  "statsreligion",  med  ideologiske  røtter  tilbake  i  det  romerske  imperiets  keiserkirke,  er  det  bekymringsfullt  at  så  få  forskere  og  aktører  innenfor  Akademia  tar  tak  i  det  tankeinnholdet  vi  møter  i  Den  norske  kirkes  autoritative  og  offisielle  bekjennelsesskrifter.  Kirkens  dogmer  blir  ustanselig  gjentatt  og  gjentatt  hver  eneste  søndag  i  alle  kristne  kirker. Det  verdensbilde,  menneskesyn  og  historiesyn  som  her  uttrykkes  i  autoritative  læresatser  burde  og  bør  bekymre  alle  intellektuelle  i  vårt  statskirkeland.  Kirkens  selvforståelse  som  "motidentitet"  finner  vi  formulert  i  Den  norske  kirkes  mytologisk-eskatologiske  og  dualistiske  "verdensanskuelse".  Den  blir  ikke  konstuert,  men  BLE  konstruert  og  sementert  for  mer  enn  halvannet  årtusen  siden.  Her  inngår  postulatet  at  den  guddommeliggjorte  Jesus  fra  Nazareth  fra  sitt  nåværende  oppholdssted  skal  komme  igjen  for  å  "dømme  levende  og  døde"  (ja,  også  profeten  Muhammad.  Hvilken  provokasjon  må  ikke  dette  være  for  enhver  muslim!)

I  Augustana  art.  1  blir  muslimene  ("muhammedanerne")  eksplisitt  fordømt.  Hvorfor  tar  ikke  Øian  klart  og  høylytt  til  orde  for  at  denne  konkrete  artikkel  blir  fjernet  fra  vår  "statskirkes"  offisielle  bekjennelsesgrunnlag,  hvis  han  er  genuint  bekymret  for  kirkens  og  kristendommens  holdning/strategi  overfor  islam?  Det  er  Den  norske  kirkes  ansvarlige  biskoper  og  ordinerte  teologer  vi  må  utfordre  og  stille  til  ansvar,  dvs.  de  som  stadig  vedlikeholder  slike  barbariske  straffetrusler  mot  en  konkurrerende  religion,  dens  religionsstifter  og  dens  utøvere.  Ingen  fred,  dialog  eller  gjensidig  anerkjennelse  kan  bygges  et  slikt  grunnlag,  hvor  den  ene  oldtidsprofeten  og  religionsstifter  opphøyes  til "Gud"  og  eskatologisk  dommer  over  den  andre.        

Kirke-kristendommen  lærer  og  forkynner  I  DAG  det  samme  mytologisk-dualistiske  verdensbilde  og  menneskesyn  som  oldtidens  autoritære  keisere  og  deres  lojale  biskoper  forkynte  fra  300-tallet  e.v.t.  Den  påstått  åndelige  og  kosmiske  strid  mellom  "Gud"  og  "Satan"  som  den  kristne  bibel  (NT)  forkynner  -  og  tilsvarende  mellom  deres  jordiske  representanter  -  burde  være  en  alvorlig  vekker  og  en  stående  påminnelse  til  oss  alle  om  hvilket  ansvar  vi  har  for  å  gjendrive  vår  kirkes  uforanderlige  ("essensialistiske")  og  usanne postulater,  på  et  etisk  og  historisk  grunnlag.  Homofili  og  kvinnesyn  er  selvsagt  ikke  uten  betydning  for  verken  islam  eller  vår  "statskirkes"  menneskevurdering,  men  få   debattanter  synes  særlig  opptatt   av  eller  bekymret  for  den  mest  heslige  og  menneskefiendtlige  av  alle  kirkens  doktriner:  læren  om  dom,  helvete,  fortapelse  OG  de  to  utganger  ("evig  liv"  kontra  "evig  straff").  Denne  er  intimt  forbundet  med  oppstandelses-teologien. 

Så  vidt  jeg  forstår  er  det  den  (av  kirken)  "guddommelige"  og  overmenneskelige  JESU  forkynnelse  i  de  ny-testamentlige  evangelier  som  styrer  de  kristen-troendes  og  mange  av  debattantenes  verdivalg.  Når  liberalkristendommens  fanebærere  tviholder  på  den  historisk  grunnløse  forestillingen  om  at  Jesus  var  og  er  (ufeilbarlig)  revolusjonær,  demokrat  og  humanist  (i  samsvar  med  deres  egne  subjektive  anskuelser  og/eller  politiske  ideologi),  viser  det  bare  at  liberalteologenes   historieløse  "ideal-Jesus"  er  skapt  i  deres  eget  bilde  (slik  Albert  Schweitzer  alt  for  100  år  siden  kritiserte  dem  for).  Men  det  er  altså  Jesu  feilaktige  og  villfarne  eskatologiske  doms-  og  straffetrusler  mot  sine  landsmenn  (en  lokal  teologisk  konflikt  for  2000 år  siden)  de  kristne  kirker  har  autorisert  som  "Guds  ord"  i  sine  bekjennelser  og  teologi.  Ingen  fantasifulle,  symboliserte  omtolkninger  -  eller  forsøk  på  "aktualisering"  -  kan  kamuflere  eller  mildne  denne  uhyggelige  voldseskatologi.  Jesu  eskatologi  og  dommedagsforestillinger  tilhørte  hans  oldtid  og  kan  selvsagt  ikke  "moderniseres",  med  mindre  man  bryter  respekten  for  historisk  og  etisk  sannferdighet.

Moderne  europeiske  "kjerneverdier  og  normer"  er  ganske  riktig  et  resultat  av  SEKULARISERINGEN,  som  startet  med  opplysningstiden.  Jeg  er  enig  med  Øian  i  at  de ideer  som  opplysningstidens  tenkere  argumenterte  for,  ikke  kan  karakteriseres  som  "essensielt  kristne",  eller  som  "genuint  kristne".  Fordi  kristendommen  (meget  motvillig)  i  noen  grad  har  tilpasset  seg  den  sekulære  utvikling  det   siste  århundret,  mener  Øian  at  også  ISLAM  kan  reformeres  på  lignende  vis  (hvis  jeg  forstår  ham  rett).  Det  er  godt  mulig  at  Øian  har  rett  i  dette.  Men  hvis  han  mener  at  de  kristne  kirker  ikke  i  noen  vesentlig  grad  har  bidratt  til  å  forme  vårt  moderne  samfunns  demokratiske  og  humanistiske  (sekulære)  "kjerneverdier  og  normer",  burde  han  ikke  da  argumentere  tydeligere  for  en  snarlig  avvikling  av  vår  "statskirke"  og  mot   tankeinnholdet  i  dens  autoriserte  bekjennelsesgrunnlag  -  på  et  etisk  og  historisk  grunnlag? 

Jeg  siterer  Hogne  Øian: 

"Når  den  oppfattede  trusselen  fra  muslimsk  innvandring  og  islams  renessanse  som  kulturelt,  sosialt  og  politisk  kraftsentrum  møtes  gjennom  å konstruere  en  kristen  motidentitet,  er  vi  etter  min  oppfatning  på  gale  veier.  Jeg  skal  på  ingen  måte  avvise  at  kristendommen  kan  ha  etablert en  slags  etisk  tradisjon  som  er  et  kjennetegn  ved  Europa.  Men  det  som  regnes  som det  moderne  Europas  kjerneverdier  har  likevel  sitt opphav  i  en  tenkning  som  ikke  uten  videre kan  regnes  som  typisk  europeisk  eller  som  kristent.  Dessuten  er  det  lite  fruktbart  å  lete  etter  en essensiell  opprinnelse  til  disse  ideene  ettersom  de  i  dag  har  blitt  globalisert.  I  den  grad  kjerneverdiene  dypest  sett  viser  til  en  ide  om  noe universelt,  er  det  forøvrig  en  selvmotsigelse  å  skulle  redusere  gyldigheten  og  relevansen  av  slike  ideer  til  en  forestilling  om  en  bestemt sivilisasjons  kulturhistorie". 

Øyan  formulerer  seg  litt  tvetydig,  synes  jeg.  Hvis  vi  er  enige  om  at  opplysningstidens  tenkere  plantet  spirene  til  Europas  "moderne  kjerneverdier",  er  det  viktig  samtidig  å  påpeke  at  det  nettopp  var  i  det  kristne  Europa  -  hvor  folkene  i  nær  1700  år  var  blitt  holdt  i  mentalt  og  psykisk  "fangenskap"  av  pavers,  biskopers  og  kirkefyrsters  diktatoriske  maktutøvelse  -  at  disse  ideene  fikk  så  stor  sprengkraft.  Kirkens  voldshistorie  forklarer  hvorfor  oppbruddet,  opprøret  og  oppgjøret  måtte  komme,  og  hvorfor  omkostningene  måtte  bli  store.  Vi  gir  ikke  fra  oss  vår  makt  over  sjelene  (fritt  etter  hukommelsen),  sa  den  autoritære  Martin  Luther.  Han  er  vår  kirkes  fremste  teologiske  autoritet.  Fortsatt  har  vi  en  "statskirke",  som  ved  hjelp  av  mer  eller  mindre  sofistikerte  midler  forsøker  å  monopolisere  vårt  fellesmenneskelige  språk,  tanke - og  begrepsverden.  Fortsatt  forlanger  "statskirken"  at  enkeltmennesket  underkaster  seg  kristendommens  autoritære  mannsgud.  Uten  at  mennesket  trer  inn  i  en  relasjon  til  denne  guden  har  det  ingen  verdi.  Mennesket  er  utlevert  denne  gudens  angivelige  allmakt,  nåde  og  vilkårlighet,  til  enten  "evig  salighet"  eller  "evig  straff". 

Den  humanistiske  etikk  var  og  er  universell.  Overalt  hvor  menneskets  velferd ,  kunnskap  og  erfaring  settes  i  sentrum,  møter  vi  de  sanne  fellesmenneskelige  etiske  verdier  som  ikke  kjenner  landegrenser,  religioner,  raser,  klasser  eller  kulturnivå.  Den  kristne  dualismen  er  fiendskapets  ideologi,  og  den  har  vi  ingen  bruk  for  i  vår   moderne,  globaliserte  og  opplyste  verden.  Kristen  MISJON  -  meget  effektiv  og  godt  organisert  -  i  alle  verdensdeler  er  et  fenomen  alle  religionskritikere  burde  vie  stor  oppmerksomhet.     

Kristendommens  (offisielle)  teologi  og  antropologi  har  ikke  endret  seg  en  tøddel  de  siste  1700  år,  hva  vi  vel  kan  betegne  som  en  form  for  "essensialisme".   Når  Øian  mener  at  "kristen  trospraksis"  har  gjennomgått  noen  endringer  det  siste  eller  de  siste  par  århundrer,  er  dette  bare  tilsynelatende  og  utvendige  "kosmetiske"  endringer.  Vår  kirkes  teologisk-ideologiske  grunnlag  (først  katolsk  og  siden  protestantisk)  har  bestått  uendret  siden  den  romerske  Keiserkirken  på  300-tallet  i  Nicæa  formulerte  det  som  kalles  "Den  nicænske  bekjennelse".  

Mange  intellektuelle  synes  å  være  sterkt  påvirket  av  liberalteologiens  mer  eller  mindre  ubehjelpelige  forsøk  på  å  moderniserere  og  humanisere  kristendommen,  uten  at  det  har  gitt  seg  uttrykk  i  språklige  og  tankemessige  bevegelser  hva  angår  Den  norske  kirkes  bekjennelsesgrunnlag.     

Både  kristendommen  og  islam  har  sine  forkjempere,  som  ikke  er  villig  til  å  bevege  seg  på  annen  måte  enn  på  noen  få  språklige  tilpasninger  på  overflaten,  men  ikke  i  dybden. Skal  man  reformere  disse  to  religionene,  må  man  gå  til  kilden,  til  selve  roten.  Hverken  kristendommen  eller  islam  har  vært  eller  er  villig  til  å  ta  sine  grunnleggende  postulater  opp  til  debatt,  verken  innbyrdes  med  sine  medkristne  og  medmuslimer,  med  sine  muslimske  motstandere,  eller  omvendt. 

Etter  mitt  syn  befinner  Hogne  Øian  (som  også  Ole  Jørgen  Anfindsen)  seg  i  utkanten  av  hovedproblemet  i  en  aktuell  religionsdebatt.  Og  særlig  NÅ  etter  at  den  har  gitt  seg  utslag  i  et  terroristisk  massemord  i  vårt  fredelige  land. 

 Mvh.  G.  Ullestad 

 

Kommentar #8

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Ikke ateister heller

Publisert rundt 10 år siden

Jo, det har de mange ganger. Mange av frigjøringsbevegelsene fra statmakt og autoritære verdslige regimer har nettopp sitt utspring i denne type debatt, iallefall inne kristendommens rekker.

Derimot har ubehagelig mange religonsmotstandere og ateister omfattende massemord og ondskap på samvittigheten med utgangpunkt i det morafilosoiske standpunkt et mennesket selv er i seg tilstrekkelige for etisk orientering.  Man kan nok beskylde mange kristne mennesker for å ha gjort onde gjerninger men det kan vanskelig anføres at Jesus Kristus er blandt disse.  Jeg forslår at Ullestad, før hun fortsetter sitt "korstog" mot troende, avgir en forklaring på hvorfor sekulæratister fra f.eks. den franske revolusjon og til denne dag på så kort tid greid å prestere så mye dokumentert ondskap. Her trenges hverken arkeologi, tydning av gamle skrifter, oversettelse av gamle språk osv. for å få dette dokumentert.  Så langt jeg kan se er denne sekulærateistiske ondskap hinsides det kirken og de kristne noen gang har prestert.  Å svaret på dette hvorfor synes jeg er langt mer presserende med tanke fremtiden enn Ullestads medløperi med tidligere tiders  kristendomsforfølgere. Hun representerer intet nytt.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere