Stemmen fra salen

Når stemmen fra salen lyder uredigert og usensurert ut til omverdenen med all sin smerte, hva er det da som skjer med oss? Har vi begynt å miste de usunne hemningene som la et klamt lokk på det ektefølte, men befriende hjertespråket? Ser vi en ny kultur for befriende uttrykk av sorg og vanskelige følelser som er i ferd med å se dagens lys i landet vårt?

Dagens nasjonale minneseremoni over tragedien 22/7 ble en massiv, sterk og verdig opplevelse for oss som fulgte den fra TV-stolen, så vel som de 6000 publikummerne som fylte Oslo Spektrum til randen. Her var landets fremste kulturelite samlet side om side med statsoverhoder og monarker, pårørende og overlevende fra terrordøgnet forrige måned.

Som seg hør og bør hadde den to timer lange mega-produksjonen en teknisk stram og striglet regi. De musikalske og verbale bidragsyterne var alle som en profesjonelle, men utvilsomt engasjerte og troverdige i sine respektive fremføringer. Vakre ord og toner satt inn i en intim og varm ramme, med smakfulle bilder og multimediakulisser så vel som levende lys, skaper naturligvis sterke inntrykk som igjen trigger ditto sterke følelser. Applausen uteble da heller ikke fra salen, og som en stakket stund kunne gi oss assosiasjoner til en hvilken som helst gallaforestilling med dyktige artister.

Men den underliggende sorgen og fortvilelsen over det meningsløse tomrommet etter de omkomne preget allikevel hele tiden hvert minutt av minnemarkeringen, og smerten stod skrevet i ansiktene på så vel konge og statsminister som den dyktige konferansieren. En meget beveget Kong Harald innledet med de tankevekkende ordene: "Nå er nesten alle ord brukt opp. Sorgen har mange uttrykk, og det må være rom for dem alle". Han skulle nok få mer rett enn han kanskje var klar over.

Det storslagne arrangementet var godt over halvveis da Kringkastingsorkesteret spilte i kjølvannet av den rørende presentasjonen av de 77 omkomne. Mens tonene fra Beethovens 7.symfoni strømmet ut til folket, hørtes plutselig et rop fra salen: "Mamma! Mamma!". Stemmen var klar og tydelig, og stammet åpenbart fra en ung mann blant publikum. Mens kameraer og fokus var rettet mot scenen gjentok de hjerteskjærende ropene seg flere ganger, og ble unngåelig fanget opp av de mange aktiverte mikrofonene som videresendte de utover eteren.

Hva som egentlig skjedde, er ukjent for oss som ikke var tilstede under ettermiddagens seremoni. Det er for så vidt heller ikke det viktige. Sannsynligvis ble vedkommende tatt hånd om av ordensvakter så vel som tilstøtende pårørende og andre publikummere. Men for meg ble stemmen fra salen noe av det sterkeste uttrykket for den bunnløse sorgen og savnet hos de mange som har mistet sine kjære. Det spontane, uregisserte, ukontrollerte og kraftfulle skriket etter en elsket familiemedlem som ikke er mer ble en brutal og svært så hørbar illustrasjon av ordene fra kongens åpningstale: Hva gjør vi når alle ord er brukt opp? Hvilket språk har vi da for å sette navn på vår fortvilelse?

Det som et kort øyeblikk kunne fortone seg som en upassende ordensforstyrrelse fra en person i emosjonell ubalanse, var egentlig bare et helt rettmessig rop som sikkert kunne representere det følelseskaos som mange av de offerrammede satt med der og da. Den enveiskommunikasjon som til da hadde foregått fra scenen, fikk plutselig en uanmeldt reaksjon fra dypet av et fortvilet menneskes følelsesliv. Gunnar Stålsett sa til NRK at sorgen har mange ansikter. Og sannelig har den også mange stemmer. Ikke bare gullstruper og vakre innpakninger. Også det såre, nakne og klagende må det være rom for. Og de sterkeste følelsene lever ofte sitt eget liv og finner sine egne elveleier.

Som sanger og musiker har jeg mange ganger vært aktør i bisettelser av unge mennesker som døde under tragiske omstendigheter. Tidvis har jeg faktisk også sittet på første rad som pårørende og kjent på smerten over tapet av en kjær slektning eller nær venn. Ofte har jeg savnet et ærlig uttrykk mellom oss som kunne avspeile vårt hjertespråk bedre enn det fraser og ord kan makte, hvor velmente de enn er. Min egen kunstneriske bidrag har heller langt fra alltid kunne oppfange den virkelighet som de pårørende opplever, selv om de var aldri så velklingende.

For 6 år siden, bare en snau uke etter at tsunamien skylte vekk mange titalls nordmenns liv i Thailand, stod jeg selv på scenen i Oslos storstue og spilte i en storstilt lovsangskonsert. Jeg kjente på den numne følelsen av avmakt, der både ord og toner ble fattige i møte med en massiv nasjonal tragedie. Sorgen er ikke vakker. Den kan verken bortforklares eller undertrykkes. Sorgen er rå og brutal, men også sann og ærlig. Derfor krever den også et identifikasjonspunkt som snakker samme språk som den selv. Et ubehagelig primalskrik. Snørr og tårer i fri flyt.

Og etter å ha hørt den usminkede stemmen fra salen trenge seg igjennom alle lydmurer av vellyd i Oslo Spektrum, har jeg følgende refleksjon: Mon tro om vi kanskje har kommet lengre her i landet når det gjelder kollektiv sorgbearbeidelse enn velsminkede steinansikter, apati og behersket stillhet? Når stemmen fra dypet lyder uredigert og usensurert ut til omverdenen med all sin smerte, hva er det da som skjer med oss? Har vi begynt å miste de usunne hemningene som la et klamt lokk på det ektefølte, men befriende hjertespråket? Ser vi en ny kultur for befriende uttrykk av sorg og vanskelige følelser som er i ferd med å se dagens lys i landet vårt? Har det fryktelig og traumatiske i all sin gru trigget fram noe godt i oss og gjort oss kjent med noe som kan gjøre oss mer hele som mennesker?

En ting er iallfall sikkert: Når stemmen fra salen begynner å la seg høre midt i beste sendetid, da er folkesjela berørt langt innenfor kjoler og dresser.