Verdidebatt

Tomhet, alt er tomhet

Forkynneren gir forståelse og trøst i en tung tid i nasjonen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tomhet, alt er tomhet

I disse terrordagene er forkynnerens nesten deprisive tekst nesten det mest oppmuntrende man kan finne.

”Alt er tomhet, sier Forkynneren, ja, alt er bare tomhet.”. Slik starter boken som i bibelen ligger mellom ordspråkene og høysangen.

Og nettopp slik er det mange som har følt det nå etter 22. juli. Alt er bare tomhet. Hva har man egentlig igjen for alt sitt strev, sorg og smerte. Livet ender likevel.

Hva hjalp vel alle terrorøvelser. Hva hjalp vel alle planer. Hva hjalp vel alle sikkerhetskontroller. Tragedien skjedde likevel. Alt var fånyttes jag etter trygghet, iallfall for denne katastrofen.

For det er vanskelig å fatte hvorfor kunne katastrofen skje. Og når smerten er så uendelig stor, føles det som at alt bare er tomhet.

Det er i tider som dette klagesanger føles mer nærliggende enn lovsanger. Hvor det er mer på sin plass å rope ut sin frustrasjon til Gud, enn å lovprise ham.

Og i all frustrasjonen er det forståelse å finne, nettopp i Forkynnerens bok.

”Hva har menneskene igjen for sitt strev, av alt de sliter med under solen? Slekter går, og slekter kommer, men jorden står alltid ved lag. Solen går opp, og solen går ned.så skynder den seg tilbake til stedet der den går opp”.

Men teksten peker også på en vei ut:

”Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid:en tid til å fødes, en til å dø, en tid til å plante, en til å rykke opp; en tid til å drepe, en til å lege, en tid til å rive, en til å bygge; en tid til å gråte, en til å le, en tid til å sørge, en til å danse;”

I Norge i dag er det kollektivt en tid til å sørge. Men vi må ikke glemme at det også er en tid til å danse. Den kan enten komme innimellom sorgen, at man klarer begge ting på en gang. Eller det kan være håpet om dagen som kommer. Det kommer en dag, da tiden er inne for å le og danse. Da blir det kanskje lettere å gråte og sørge.

Selv om alt er tomhet, går det kanskje an å ha et håp likevel.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt