Verdidebatt

Phantom of the opera

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg synger som sopran i Collegium Musicum, i koret har vi et flott fellesskap.

Man skulle tro at alle var like, men det er vi heldigvis ikke, da hadde ikke musikken blitt bra.

Vanligvis synger vi musikk som er regnet for å være høykulturell, det er en flott måte å bli kjent med kunst, religion og ikke minst tro.

Av og til når vi målet under en konsert, vi treffer alle likt, det er en ubeskrivelig mestringsfølelse vi får sammen når noe vi har brukt lang tid på å øve funker : )

Men når jeg ikke øver eller synger i koret, hører jeg på all musikk.

Men mest av alt på Phantom of the opera, denne triste personen som var anderledes, som ble utstøtt. Man føler alt for den personen, man vil tømme alt av sin kjærlighet, men Fantomet er og blir det han er, han kan bare ta, han vil ikke se det gode.

Vi må alle tenke om vi har et fantome med oss når vi snakker, for støtter vi oss til en sak må vi regne med å bli stilt kritiske spørsmål til, vi kan velge å ikke svare, men en bro blir brutt da.

Ikke gjør din kjærlighet blind.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt