Den nye herlighetsteologien

Begrepet herlighetsteologi brukes gjerne som en løs betegnelse på trosretninger som forkynner at kristne bør være rike og friske, samt gjerne ha fremgang og suksess på de fleste av livets områder. Denne typen forkynnelse, i hvert fall i rendyrket form, ser ut til å ha nokså begrenset utbredelse i dagens Norge. Det finnes imidlertid en helt annen type forkynnelse og kristen tenkning som ved nærmere ettersyn viser seg å ha skremmende mange fellestrekk med herlighetsteologien. Dette er den første av tre artikler der jeg går denne bevegelsen nærmere etter i sømmene.

Gammel kontra ny herlighetsteologi

Fra et ikke-kristent synspunkt vil man kunne si at herlighetsteologi representerer en usedvanlig naiv og virkelighetsfjern form for kristendom; en kristendom der man ganske enkelt fornekter virkeligheten hver gang denne gjør seg gjeldende på ubehagelige måter, samt at man ellers holder seg til overtro, svermeri og ønsketenkning.

Fra et kristent-teologisk synspunkt er det ikke helt uvanlig å si at herlighetsteologene særlig gjør fire feil:

• (a) De strekker strikken for langt i sin tolkning av visse skriftsteder som snakker f.eks. om helbredelse eller Guds velsignelse.
• (b) De er selektive når det gjelder hvilke skriftsteder som stadig vektlegges, og hvilke man snakker mindre om.
• (c) De skiller ikke mellom løfter som gjelder her i dette livet, og løfter som skal oppfylles når Gud en gang skaper en ny himmel og en ny jord – man glemmer med andre ord distinksjonen mellom nå og ennå ikke (jf uttrykket the now and the not yet).
• (d) De har laget et teologisk system som allerede i utgangspunktet (a priori) utelukker erfaringer/empiri som ikke passer inn.

Herlighetsteologer er ofte ganske bibelkyndige, men har gjerne lest lite annen litteratur enn den som støtter opp under deres egen bibel- og kristendomsforståelse. Vi snakker altså fortsatt om den gamle/tradisjonelle herlighetsteologien.

Den nye herlighetsteologien er helt annerledes. Mens den gamle herlighetsteologien har sitt hovedfokus på den enkeltes lykke, helse, rikdom og lignende, har den nye herlighetsteologien sitt hovedfokus på at samfunnet som helhet – ja faktisk hele verden – skal være preget av en rettferdig fordeling av goder som velferd, helse, rikdom, og så videre. Representanter for de to retningene har som regel lite til overs for hverandres teologi og tenkning.

Innen den nye herlighetsteologien legger man vekt både på den politiske og intellektuelle dimensjon, og folk er derfor generelt oppdaterte på hva som skjer i verden, og mange har lest mer enn bare oppbyggelig litteratur. Ikke minst spørsmål om miljø, forvalteransvar, u-hjelp og fordelingspolitikk står høyt på dagsorden.

Etter min mening er det mye godt å si om menneskene og miljøene som representerer den nye herlighetsteologien, og jeg identifiserer meg med mange av de verdiene denne bevegelsen står for. Det er nettopp derfor det er så trist å se at man begår de samme fire feilene som de tradisjonelle herlighetsteologene har hatt som sitt kjennemerke, nemlig: (a) man overdriver visse skriftsteder, (b) man glemmer andre, (c) man svermer for utopiske forestillinger om hva slags verden det er mulig å skape her på denne jord, og (d) ubehagelige erfaringer neglisjeres. Fra ett bestemt perspektiv vil jeg si at den nye herlighetsteologien er mer problematisk enn den gamle. La meg begrunne dette.

Den gamle herlighetsteologien er anti-intellektuell av natur, og har klar brodd mot det å trekke inn «verdslig tenkning»; man skal ganske enkelt tro (og da fortrinnsvis tro «som det står»), ikke holde på og dille med alle mulige kritiske spørsmål. Grunnholdningen illustreres f.eks. av følgende fyndord (som jeg observerte på en bumper sticker i USA for ca ti år siden): «God said it, I believe it, that settles it!».

Innen den nye herlighetsteologien gjør man derimot sitt ytterste for å fremstå som dyp, reflektert og intellektuell. Mens de gamle herlighetsteologene sier rett ut at de ikke har noen tro på filosofi, vitenskap og rasjonell tenkning, hevder de nye herlighetsteologene at disse elementene er sentrale i deres liv og lære. Det første er langt på vei uforpliktende svermeri og virkelighetsflukt, mens det er andre er noe som forplikter. Et viktig spørsmål blir derfor om de nye herlighetsteologene lever opp til denne forpliktelsen.

Essensen i den nye herlighetsteologien

De gamle herlighetsteologene nekter å akspetere at menneskets (evolverte) natur er slik at sykdom, skrøpelighet, skavanker, tilkortkommenheter og ubehagelige tilbøyeligheter er en ufrakommelig del av menneskelivet; noe vi kan forsøke å begrense og håndtere på en best mulig måte, men som vi i bunn og grunn er nødt til å forsone oss med.

De nye herlighetsteologene godtar sykdom og annen menneskelig skrøpelighet, men nekter å akspetere at menneskets (evolverte) natur er slik at det alltid vil finnes et virvarr av utgrupper og inngrupper som vi alle sammen tilhører, og at det er umulig (eller i det minste vanskelig) å opprettholde bærekraftige samfunn uten at man tar hensyn til eksistensen av disse ut- og inngruppene. De nye herlighetsteologene finner det dessuten helt uakseptabelt at frihet, velferd, demokrati, rikdom og makt er ulikt fordelt i verden. At dette til en viss grad skyldes gradvis opparbeidede ulikheter mellom folkeslag (både kulturelle og andre), blir gjerne avfeid som en uinteressant (ja, faktisk uakseptabel, umoralsk og forkastelig) forklaring. Visse typer forskning som kunne ha bidratt til en dypere forståelse av hvorfor så mange mennesker i verden lider, blir derfor ganske enkelt neglisjert.

Slik jeg ser det, er dette at frihet, velferd, demokrati, rikdom og makt er ulikt fordelt i verden, noe vi til en viss grad må akseptere. Vi kan et stykke på vei forsøke å begrense disse forskjellene, men jeg tror dessverre det er meget gode grunner til at vi aldri vil kunne fjerne dem helt. Dette er med andre ord noe vi er nødt til å forsone oss med. Alt annet vil være utopisk, og det fører ikke noe godt med seg å forfølge utopier.

De nye herlighetsteologene er åpenbart uenige med meg her. Ulikhetene i verden er urettferdige, og de må da formodentlig ha sin årsak i at noen har opptrådd på en urettferdig måte. En liberal innvandringspolitikk betraktes tydeligvis av mange som et sentralt virkemiddel for å rette opp gamle feil og få slutt på urettferdigheten i verden.

Når dette skal begrunnes, begår man imidlertid de samme tabbene som de gamle herlighetsteologene:

• Man leser for mye inn i visse skriftsteder. De nye herlighetsteologene bygger særlig på Matt 25:35, der Jesus sier: «Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.» Man er også begeistret for 5. Mos 10:18-19, der det står: «[Gud] hjelper farløse og enker til deres rett og elsker innflytterne, så han gir dem mat og klær. Derfor skal også dere elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt.» I tillegg har Bibelen selvsagt mange generelle formaninger om barmhjertighet, nestekjærlighet og omsorg for våre medmennesker, som enhver kristen bør føle seg forpliktet til etter beste evne å etterleve. Dermed har de nye herlighetsteologene alt de trenger for å begrunne sitt ønske om å gjøre verden til et mer rettferdig sted ved å føre en liberal innvandringspolitikk. Dette kan da ikke være noe å lure på: God said it, I believe it, that settles it!. Å problematisere dette blir ansett som på grensen til det ukristelige.
• Man overser andre skriftsteder. De nye herlighetsteologene snakker ikke fullt så ofte om de mange skriftstedene der begrepene slekt, familie, ætt, hus (brukt metaforisk, jf uttrykket av «Davids hus og ætt»), stamme, folk, nasjon og folkeslag fremheves som viktige, ikke bare for individer og samfunn, men i noen tilfeller også for menneskers gudsrelasjon. Både i det Gamle og Nye testamente fremheves omtanke for slekten, familien, ens eget folk og så videre som en dyd og som en plikt for den gudfryktige (jf historiene om de gammeltestamentlige heltene/profetene Moses, Josva, Rut, Samuel, David, Nehemja, Ester og Daniel; eller se f.eks. Luk 1:68, 2:10, 7:16, Apgj 13:13-47, 28:17-20, Rom 3:29, 11:1, 15:9-12, 1 Tim 3:12). Ikke bare neglisjerer de nye herlighetsteologene denne siden av Bibelens budskap, noen av dem nærmest håner og spotter (se kommende artikkel) dem som mener at disse tingene fremdeles har relevans.
• Man skiller ikke tilstrekkelig klart mellom hva som er mulig her på jorden og hvordan Bibelen sier det skal bli i himmelen. Bibelen forteller at mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner, en dag skal samles hos Gud (Åp 5:9, 7:9, 11:9, 14:6, 17:15), og Paulus understreker at vi er ett i Kristus (jf Gal 3:28, 1. Kor 12:13). Det er tydelig at Paulus mente at dette var noe som til en viss grad skulle realiseres allerede her på jorden, i hvert fall i form av multietniske menigheter (jf Gal 2 der Peter refses fordi han ikke vil spise med hedninger). Det er med andre ord et allerede-nå-perspektiv ved dette også, det hører ikke bare himmelen til. Greit. De nye herlighetsteologene ønsker imidlertid å gå lengre enn som så; de mener at folk fra alle stammer og nasjoner bør blandes også på det nasjonale/statlige plan. Og den åndelige enhet og det menighetsfellesskapet Paulus i Galaterbrevet snakker om at alle kristne har del i, gjelder i følge nevnte herlighetsteologer selvsagt også på det politiske området; ikke bare mellom kristne fra ulike tradisjoner og kulturer, men også mellom ateister, musimer, åndemanere, hinduer, animister, new-agere og alle andre. We are the world – imagine all the people!
  Dette er en ganske spenstig generalisering. Hvis Paulus (eller noen andre kristne for den saks skyld) mente at enheten i Kristus skulle realiseres i form av felles, verdslig borgerskap, hvorfor skriver han da ingenting noe sted som ligner på dette? Paulus mente at vi hedninger er podet inn på Israels-treet, at vi som var fremmede har fått del i Israels løfter og pakter. Hva kan det da komme av at NT ikke inneholder en eneste oppfordring om å realisere politisk det som er blitt gitt oss i Kristus, f.eks. ved at vi hedninger burde flytte til Israel?
• Man er uvillig til å la seg korrigere av erfaring og forskningsresultater. Det er, basert både på teori og empiri, mange grunner til å tro at det multikulturelle eksperimentet kan komme til å bli en av verdenshistoriens største feiltagelser (det finnes enorme mengder informasjon om dette på netted, og bare i lille Norge vil man kunne finne stoff nok til å fylle mange bøker ved å besøke Document, HRS og HonestThinking). Selv statsoverhodene i hhv Frankrike, Tyskland og UK har nå innrømmet at multikulturalismen er en fiasko. Føre-var-prinsippet – som de nye herlighetsteologene svært så gjerne henviser til i andre sammenhenger – tilsier derfor at vi som et absolutt minimum må sørge for at integreringen holder tritt med innvandringen, og at vi derfor burde sørge for å få noenlunde kontroll over situasjonen før vi tar stort flere innvandrere. Slik argumentasjon ser dessverre ut til å prelle av på de nye herlighetsteologene som vann på gåsa; man virker fastlåst i sine posisjoner, og uimotagelig for ubehagelig innsikt.

Mye tyder på at dette er utopisme med kristelig sukker på, eller altså åndelig og politisk svermeri.

Hvem er de nye herlighetsteologene?

Men finnes disse nye herlighetsteologene virkelig, vil noen kanskje spørre, eller er det egentlig bare en stråmann jeg har konstruert? Nei, det er nok dessverre ikke det. Ikke bare er fenomenet reelt, det har såpass stor utbredelse at mange ikke ser skogen for bare trær; den nye herlighetsteologien er i ferd med å bli mainstream i hele den vestlige verden. La meg gi noen antydninger.

For det første er bispekollegiet og mellomkirkelig råd fullstendig dominert av denne typen teologi (slik de fleste, store kirkesamfunnene i Vesten er det). For det andre er norske frikirkesamfunn også sterkt påvirket. For det tredje har vi i Norge en tverrkirkelig bevegelse som er sterkt preget av den nye herlighetsteologien, nemlig Korsveibevegelsen (mer om den i en oppfølgende artikkel).

La oss se på noen aktuelle sitater som illustrerer hva slags tankegods som etter hvert har sikret seg nærmest hegemonisk status i Dnk (og store deler av kirkelandskapet forøvrig):

• Hvem har sagt at vi eier dette landet, selv om vi har bodd her i tusener av år? Vi kan ikke sitte høyt til hest og storslagent bestemme hvem som skal slippe inn og hvem som skal vises bort. Innvandrerne har lik rett til dette landet og våre ting. Biskop Georg Hille, Dagbladet 21.05.1988 (sitert av Lasse Moer, VD, 13.03.2011).
• Jordens største skam er fattigdommen og den urettferdige fordeling av skapergodene som skjer i verden. Biskop Erling Utnem, intervjuet av Per Arne Gjerdi, Gudsrikets gåte – stemmer fra Korsveibevegelsen, side 102.
• Muslimer har like mye rett til å bo her i landet som andre. Ingen har hevd på å være her. Prost Ingrid Vad Nilsen, leder i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, Sitert i Vårt Land 04.06.2004.
• Det er noe jeg ikke forstår: at mange av de som ønsker sterkere kristen innflytelse i samfunnet, samtidig ønsker en sterk begrensing av asylsøkere og innvandring til vårt land. Hvordan henger dette sammen med Bibelens ord om å ta i mot de fremmede og vise gjestfrihet og omsorg mot dem som banker på vår dør? Skulle ikke nettopp et land tuftet på kristne verdier ha en mer åpen politikk overfor innvandrere? Tidligere sokneprest Bent Reidar Eriksen, innlegg i Vårt Land, 02.04.2011.

Bibelsyn

Resonnementene i denne artikkelen bygger løselig på den typen bibelsyn som er vanlig i Den norske kirke og i våre største frikirkesamfunn. Selv om det finnes en rekke nyanser på dette området, har de nevnte skriftsyn det til felles at Bibelen (i større eller mindre grad) betraktes som forpliktende (normativ) for liv og lære. Mitt eget bibelsyn har med årene blitt mer kritisk enn hva som er vanlig i nevnte sammenhenger, men det har jeg valgt å legge til side i denne artikkelen; jeg skriver i stedet med utgangspunkt i en skriftforståelse jeg antar at de fleste kristne vil kunne kjenne seg noenlunde hjemme i.

Hva denne artikkelen ikke handler om

De siste årene har jeg skrevet mye om raseproblematikk, ikke minst i Selvmordsparadigmet og her på VD, men denne artikkelen bør (så langt det er mulig) leses uavhengig av dette. Selv om jeg skulle ha tatt fullstendig feil når det gjelder hvor mye rasemessig identitet og raseforskjeller har å si for sammenhengskraften i samfunnet, vil det fortsatt være en hel serie med utfordringer som gjør at det multikulturelle prosjektet gir grunn til alvorlig bekymring (noen stikkord: kultur, verdier, språk, religion). Jeg har tidligere annonsert her på VD at jeg kommer til å ta pause fra rasedebatten i sommer, og jeg vil neppe svare dersom noen likevel insisterer på å trekke inn raseproblematikk. Siste ord er rimeligvis ikke sagt i nevnte debatt ennå, men om noen ønsker å lese den kritikken som er fremkommet mot meg, vil de kunne finne en oversikt på HonestThinking.

Ytterligere to artikler i kjømda

Det vil komme ytterligere to artikler om denne tematikken: en artikkel som drøfter den bibelbruken som ligger til grunn for den nye herlighetsteologien, og en annen artikkel som ser nærmere på hvordan Korsveibevegelsen (som nok en gang trommer sammen til sin annet-hvert-årlige Korsveifestival om en ukes tid) er påvirket av den nye herlighetsteologien.

Konklusjon og oppsummering

De gamle herlighetsteologene har en anti-intellektuell grunnholdning, og derfor er det mer eller mindre umulig å nå inn til dem med konstruktiv kritikk. Jeg håper de nye herlighetsteologene vil vise seg å være laget av annet stoff, og at man der i gården er villig til å spørre seg selv om det kanskje kan være behov for kritiske etterprøvning av en og annen ’sannhet’ som litt for lenge har vært tatt for gitt.

I boken/artikkelsamlingen Gudsrikets gåte – stemmer fra Korsveibevegelsen valgte Inge Westly å innlede sin artikkel Kunsten å leve med for høye idealer (!) med å sitere følgende aforisme av Nils-Fredrik Nielsen: «Ingen kan spre slikt mørke som de som har sett lyset.» Noe å tenke på for både gamle og nye herlighetsteologer.