Den frie debatt og dens fiender

Version:1.0 StartHTML:0000000167 EndHTML:0000004566 StartFragment:0000000451 EndFragment:0000004550

Version:1.0 StartHTML:0000000167 EndHTML:0000000886 StartFragment:0000000451 EndFragment:0000000870

Det er tydelig at noen prøver å finne de sterkeste verbale virkemidler man overhodet klarer å prestere, og det fremstår helt eksplisitt som målet er å skremme bort debattanter med meninger som faller utenfor det som disse har definert som akseptabelt. Og det mer enn antydes at dette debattforumet ikke burde være åpent for disse meninger; det oppfordres altså til sensur.

De som tillater seg en slik form for kommunikasjon, tilhører selv en priviligert elite av ytrere, med rikelig tilgang til mediene og med trygghet for at ingen ville finne på å prøve å utdefinere dem som ikke verdige til å delta. Det er «makta» som kommuniserer på denne måten.

Dette minner meg om skolegårdens mobbere, om de drittsekkene som med overlegent antall og fysisk makt kaster seg over og trakasserer sitt offer. Slik mobbing kan skje i samspill med sterke krefter og tendenser i samtiden, og blir gjerne fordømt som skammelig i historiens lys. Men de som mobber kan ha et moralsk opphøyet selvbilde, som fariseerne i Bibelen, som forteller dem at selv om det normalt ville være ufyselig å opptre slik de gjør, er det i dette tilfellet moralsk høyverdig, fordi offeret ikke fortjener bedre, eller fordi en større sak gjør det riktig å plage ham.

Lignende holdninger og lignende kommukasjon opplever en også fra andre og i ulike sammenhenger. De viser da gjerne til at NN har lov å ytre seg, men det bør bare ikke tillates akkurat her, i dette forumet, i denne avisen, eller at de bør ikke omfattes av nettopp denne støtteordningen. Men de som mener slikt, har en tendens til å hevde dette standpunktet i alle fora de har påvirkning på. Og selv om det ikke står i noen enkeltpersons, eller gruppes, makt i dagens samfunn å hindre at meninger publiseres, så viser dette en autoritær tankegang med særdeles skadelig potensiale om den får spille seg ut i sin konsekvens. Denne tankegangen er nemlig slik at den ikke inneholder noen mekanismer for å sette stopp. Det følger av denne tankegangen at så langt jeg og mine meningsfeller har mulighet for det, vil vi hindre disse meningene, som vi ikke liker, å komme til uttrykk. Vi vil ikke være garantister for at det skal bestå noe som helst forum der disse meningene kommer fram, fordi vi har definert dem som verdiløst søppel. Slike holdninger kan uttrykkes mer eller mindre velformulert rent verbalt, men de legitimerer også – og vi snakker ikke noen rent teoretisk mulighet – voldelige virkemidler anvendt av andre. Hva slags samfunn slike holdninger, om de får vinne fram, fører til, har vi en lang rekke historiske eksempler på.

Allerede før man går inn og mener noe om det rent saklige innhold i de standpunkter og argumenter som framføres fra de ulike sider, mener jeg man bør kunne bli enige om at en trakasserende tilnærming til debatt ikke kan aksepteres, fordi dette undergraver selve debatten. Uansett standpunkt i sak er det ett verdipremiss som må ligge fast, og det er aksept for at andre har, og gir uttrykk for, meninger en selv ikke liker. Lars Gule mener jeg fremstår i Verdidebatt.no som eksponent for en holdning som tydelig bryter med dette premiss.

Om vi skal trekke en «Maginot-linje» mot noen typer kommunikasjon, må det være mot den kommunikasjon som er en trussel mot premisset om fri debatt.