Guddommelig åpenbaring som enhetlig referanse

For kulturer tuftet på evangeliets utbredelse og innhold blir dette å regne som en referanse for all menneskelig interaksjon. Og en slik referanse er fundamental for å kunne ”forstå,” tilkjennegi og posisjonere tanker om eksempelvis folkevandringer og/eller flyktningers forflytninger på denne jord i denne tid.

Hos hvert enkelt menneske kan denne referansen være godt eller dårlig ivaretatt. I naken utgave kan derfor det personlige forhold til referansen være vakker eller heslig å betrakte - alt ettersom eksempelvis evangeliets innhold er tydeliggjort hos den enkelte eller om denne referansen er falmet og fortrengt av en indre frykt og/eller uvitenhet. De aller fleste vil uansett forsøke å ikle hesligheten eller skjønnheten - eller variasjoner mellom disse ytterpunktene en språklig anstendig (om enn ved tilfeller noe utfordrende) bekledning.

Evangeliets budskap er ikke nødvendigvis en like tydelig referanse for mange i dag. Likevel er det min påstand at alle har en mer eller mindre skjult referanse for tanker som fremføres - spesielt tydelig i debatter som angår folkeslag og deres forflytninger (ja, også spesielt når det berører eller angår landet og nabolaget på det personlige plan). For mange kan til og med evangeliets budskap ikke være referansen, men bare fremvist som en ytre bekledning dandert med ord som egentlig peker til en indre frykt - eksempelvis for … tja, afrikanere, islam, islamister eller hva det måtte være. Altså at den klare referanse er besudlet med frykt en kjenner i sitt indre for ”fremmede” mennesker, kulturer og religioner og at dette i ærlighetens navn blir bestemmende for hva en faktisk fremfører av holdninger og meninger.

Det guddommelige lys som referanse kan for enkelte også være skjult eller tildekket slik at uvitenhetens mørke innhyller en, og hva er vel mer bestyrkende for selvtilliten enn å ikle uvitenhet vitenskapens kvalitative bekledning. Uvitenhet i denne sammenheng er uvitenhet om guddommelig enhetlig kunnskap. Om enn den enkelte bekler seg enten som følge av en indre frykt eller uvitenhet (eller for den del både og) vil ganske sikkert slike føle seg nærmest kriminalisert om en meningsmotstander ”truer” med et begrep som rasist. Hva gjør man så i en slik situasjon med rasling av ordet rasist? Kan hende er det mindre krevende heller å pynte og glatte på bekledningen fremfor å søke justering og hjelp i en guddommelig referanse.

Heller enn å bruke ordet rasisme om sine meningsmotstandere burde også slike se på sin egen referanse for justeringer etter ånden i "alle folkeslag som disipler". En slik justering hos de som fokuserer på rasismens definisjon kan tilsynelatende være mindre krevende enn om en slik guddommelig referanse skulle være skjult for den enkelte i ubehagets fremmedfrykt og/eller uvitenhetens famling i mørket.

Det er bedre å fremføre den visjon en selv mener er til beste for menneskehetens enhet enn å se til frykt og uvitenhet når denne finner sin bekledning. Den tid at rasisme var spesielt fremtredende er egentlig forlengst tilbakelagt, selv om omveltningene i dagens verdenssamfunn og alt det medfører av omstillinger og utfordringer på det personlige plan er av nyere dato. Denne dags verdenssamfunn krever en referanse som er guddommelig justert i enhet og kjærlighet for menneskehetens velbefinnende og fremgang – og denne referansen er åpenbart.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

PS: Tenk om det var slik - i minst to tilfeller - at det egentlig er ateisten som har posisjonert seg nærmest en referanse av Guds enhetlige plan for menneskeheten mens teisten har latt frykten og uvitenheten - om en guddommelig referanse til ”fremmede” mennesker, kulturer og religioner - tilkjennegi en posisjon noe fjernere fra en slik referanse. Ville det ikke (i så fall) være noe merkverdig om hverken ateisten eller teisten vil vedkjenne seg sin posisjon - i det ene tilfelle nære og i det andre tilfellet noe perifere posisjon - til en guddommelig referanse.