Ole Jørgen Anfindsens "selvutleverende ignoranse"

Det begynner å bli direkte pinlig. Under overskriften Holocaustsenteret og Hjernevask har Ole Jørgen Anfindsen på nytt framsatt sin rasistiske nedvurdering av afrikanere som "rase". For litt siden beskyldte han Cora Alexa Døving og Kari Helen Partapuoli (hhvs. Holocaustsenteret og Anitrasistisk senter) for å opptre med selvutleverende ignoranse. Bakgrunnen var at de to ikke er villige til å akseptere Anfindsens utrettelige påstand en at det er vitenskaplig bevist at "rase" er en biologisk realitet, at det finnes genetisk betingende intelligensforskjeller mellom det han forstår som raser og at rasesegregering som følge av dette er nødvendig. Han går til og med så langt som å hevde at en kritikk av hans syn truer ytringsfrihet og demokrati (!).

Dersom de nevnte uttrykkene absolutt skal brukes i et ordskifte, kan de like gjerne brukes om Anfindsen selv. Hans rasistiske nedvurdering av afrikanere bygger ikke på annet enn en engere krets av psykologer som gjennom usedvanlig tvilsom forskning har kommet fram til den delen av jordas befolkning som har opphav i Afrika skal ha en gjennomsnittlig IQ-score tilsvarende gjennomsnittet hos hvite 11-åringer. Den samme forskningen underbygges dessuten av en svært spekulativ evolusjonsteori som knapt kan sies å være vitenskapelig fundert. Som jeg har gjort Anfindsen oppmerksom på tidligere, er disse forskningsresultatene i den grad avkledd at de knapt kan tas alvorlig, utover at visse aktører utnytter dem i raseideologisk sammenheng.

Forskningen har blant annet blitt kritisert for systematisk å ha utelatt fra resultatene de testpersonene som hadde høyest score på testene. Videre har det blitt påpekt at det ikke har blitt tatt tilstrekkelig høyde for at IQ-testene må tilpasses den kulturen og det hverdagslivet som folk flest i de afrikanske områdene det gjelder lever under til vanlig. Det siste har blant annet med tenkemåter og kunnskapsformer som, i sammenligning med det Europa, ikke i samme grad er påvirket av moderne utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv. Et annet viktig forhold som konklusjonene ser bort fra er at den gjennomsnittlige IQ-scoren man regne seg fram til for en afrikansk befolkning tilsvarer gjennomsnittet som fantes i nordeuropeiske land på 50-tallet. I den grad man gjennom redelig forskning kommer fram til at gjennomsnittlig IQ-score er lavere enn for eksempel i Norge, må det vise til andre forhold enn det genetiske. Sammenligninger som er foretatt mellom svarte og hvite i USA viser også at det ikke er noen forskjell når det gjelder gjennomsnittlig IQ-score.

Når Anfindsen framstiller konklusjonene i denne høyst tvilsomme forskning som en sannhet, ser han samtidig også bort fra at det er liten vitenskaplig enighet om hvordan mennesker intelligens bør beskrives eller hva det faktisk er, om IQ faktisk måler intelligens eller om hva IQ rent faktisk er et mål på.

Anfindsen har ved gjentatte anledninger tatt seg den frihet å framstille det som om at rase som et biologisk faktum er vitenskaplig bevist. Så langt jeg kan se er dette fullstendig feilaktig. Det er - som jeg har gjort ham oppmerksom på tidligere - på ingen som helst måte allment akseptert blant forskere at genvariasjoner er distribuert på en diskontinuerlig måte som gjør det meningsfullt å snakke om raser som genetisk konstituerte enheter. Enten taler Anfindsen her mot bedre vitende, eller så farer han med løgn.

Det er for øvrig slående hvordan Anfindsen - til tross for at han bør kjenner til innvendingene som er reist mot grunnlaget for hans raseteori - ikke er villig til å redegjøre for hvorfor han mener de ikke har konsekvenser for hans syn. Hans”selvutleverende ignoranse” kommer også til syne ved at historie, maktforhold, politikk og økonomi i hans verdensbilde framstår som fullstendig irrelevante dimensjoner. Der andre ser sosial ulikhet og urettferdighet, overgrep og diskriminering, ser han ikke annet enn et hierarki av uforenlige raser. Dermed er det heller ikke så overraskende at han åpenbart mangler evne eller vilje til å innse at det rasebegrepet han forsøker å gjenreise gjennom nærmere to hundre år har hatt svært uheldige følger for millioner av mennesker, og at rasebegrepet i seg selv derfor faktisk har politiske og moralske implikasjoner.