"Pappaen min er sterkere enn din!"

Etter å ha lest det utmerkede innlegget ”Pappa som forbilde” av Odvar Omland følte jeg for å komme med noen tanker jeg har gått svanger med lenge i en ny tråd der henvendelsen ikke først og fremst går til våre myndigheter, men til fedrene i hjemmet!

Alle kjenner igjen overskriften, et typisk utrop fra gutter i 5-8 årsalderen. Et utrolig sjarmerende utrop der en liten gutt henviser til faren sin når han står midt oppe i en rangerings-kamp overfor sine kamerater. Her ligger det mye psykologi begravd, situasjonen er typisk for gutter, jentene bruker vel heller andre uttrykk for å bekrefte sin posisjon og status.

I denne tråden ønsker jeg først og fremst å rette oppmerksomheten mot fedrene og deres involvering og deltagelse overfor sine sønner, selv om det er et minst like viktig emne å diskutere fedrene som maskulint forbilde for sine døtre!

De fleste nybakte foreldre har forhåpentligvis fått med seg betydningen av at alle barn først og fremst har behov for ubetinget kjærlighet fra sine foreldre. Dette utøver begge foreldrene etter beste evne, og i dag har fedrene fått så stor sans og blitt så flinke på myke verdier at de gjerne overgår mødrene i stell av den nyfødte…. Det er både vel og bra, men moren blir likefullt den foretrukne av foreldrene de første månedene, uansett farens store innsats på spedbarnstadiet. Det er et faktum den nybakte faren bare kan bli forklart med en gang!

Men når smårollingen kommer i 3-4 årsalderen ser vi hvordan den unge sønnen begynner å forskjellsbehandle foreldrene sine den andre veien. Nå er det faren som er viktig, han har blitt et forbilde (kanskje ufortjent i forhold til innsatsen?), men man ser at sønnen gjerne vil være mye sammen med faren. Han har oppdaget farens fysiske styrke, det er faren som bærer kofferter og barnevogn, som ofte bærer sønnen lett på en arm, eller sønnen får sitte på nakken hans med full utsikt. Når han koser med faren er han gjerne opptatt av farens skjeggvekst og han liker lukten av farens etterbarberingsvann. Noen mødre blir sjalu på faren i denne perioden, men de må forklares at dette ikke handler om vraking av moren, men om utvikling av kjønnsidentitet for en ung mann! Sønnen vil fra nå forholde seg til faren på annen måte enn moren, moren kan gjerne fortsette å kalle sønnen for ”lille-gull” og kle han i matrosdress, men fra faren sin ønsker han helst å bli behandlet som en ung mann og vil heller bli kalt ”tøffingen”, ”klatre-gutten”, ”smartingen” og tilsvarende. Når gutten blir spurt om hva han vil bli når han blir stor kommer de maskuline yrkene frem som brannmann, politi eller kanskje snekker/bilmekaniker/trailersjåfør som faren eller bestefaren? Senere når han har sett litt mer på TV vil han helst bli fotballproff…. At faren viser gutten aksept for den han er og gjør fra tidlige barneår har en ubetydelig verdi for utviklingen av sønnens selvbilde og det videre forholdet mellom far og sønn. John Eldredge skriver i boka ”Wild at Heart” at alle sønner bærer med seg et spørsmål gjennom hele oppveksten, ungdommen og ofte langt inn i voksenlivet: ”Do I have what it takes”? Her er farens gjentagende bekreftelse på at sønnen duger selve starten på utviklingen av sønnens selvbilde. John Eldredge skriver videre at alle gutter går på nederlag før eller siden og alle påføres større eller mindre sår, de fleste påføres dessverre av faren! Uttrykk som ”mammadalt”, ”snørrunge”, ”pyse”, ”kløne”, ”latsabb” er alle uttrykk som de fleste gutter kjenner til og har fått slengt etter seg i en eller annen anledning, men når dette kommer fra faren, kan det oppleves som en underkjennelse som kan prege gutten resten av livet!

Den største feilen mange fedre gjør er likevel at de på et altfor tidlig tidspunkt regner barna som selvgående og slutter å investere tid i dem og gi dem den oppmerksomheten de trenger. Faren følger typisk med på de 2 første fotballkampene på knøttelaget, men så blir det gjerne litt kjedelig og tar mye tid, så da fortsetter mødrene den oppfølgingen…. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt fedre si: ”De (guttene) får finne ut selv hva de vil gjøre!” I virkeligheten ønsker de unge guttene at fedrene skal hjelpe dem, interessere seg for det de gjør og få skryt for det de gjør! Fra en gutt er 5 til 10 år er det en rekke maskuline og fysiske ferdigheter som kan læres og utvikles. De lærer å sykle før de er 5, deretter kan de lære å svømme, hoppe/stupe/dykke i vann, ferdigheter på ski, skøyter, fotball, speideraktiviteter, fiske, bygge hytte i et tre…. Mye av dette kan de fleste fedre gi guttene en innføring i, så kan heller de ”profesjonelle” overta hvis guttene ønsker det selv. Å lære sin sønn grunnleggende (maskuline) ferdigheter i noe er en investering i sønnen, og gull verd! På en skoletur på videregående for noen år siden bestemte vi som ledere at alle guttene bl. a. skulle bidra med litt vedhogging. Da innrømmet en 17 år gammel gutt at han aldri hadde kløyvet en vedkubbe før! Han fikk se litt på de andre før jeg ga han en enkel instruksjon. Etter noen famlende forsøk fikk han endelig litt dreis på øksa, og deretter var han umulig å stoppe! Han hogde og hogde mye mer enn vi trengte, og vi måtte ”tvinge” han inn for kvelden. Å mestre vedhogging ble turens høydepunkt for den ungdommen, men hvor i all verden hadde faren hans vært i oppveksten?! (ungdommen bodde hjemme med både mor og far, og faren var håndverker av yrke….).

Når guttene blir tenåringer kommer det nye utfordringer, følger faren fortsatt med i timen eller overlates det meste til moren? Mange gutter har sine ”prosjekter” de holder på med, dette kan ha mye mer med mestring og status å gjøre enn nytteverdi! Interesserer faren seg for sønnens prosjekter? Interesserer og involverer han seg i sønnens skolearbeid og hjelper til når det butter? Gir faren sønnen mulighet til å tjene litt penger, og i tillegg roser sønnen for arbeidet etterpå? Eller når sønnen har kommet i klinsj med en lærer, en fotballtrener eller knust vinduet hos naboen. Stiller faren opp, tar ansvar for handlingene og forklarer sønnen livets realiteter på tomannshånd etterpå, for deretter å vise sønnen ny tillit? Grensesetting kan være en utfordrende oppgave, har faren vist sønnen tillit og støtte i ung alder vil sønnen også akseptere fornuftige grenser som faren presenterer for ungdommen. Når sønnen skal gjøre skole- og yrkesvalg, hvor mye involverer faren seg i det? Veileder han sønnen, bidrar med innsikt fra arbeidslivet, og gir sønnen så aksept og støtte for de valgene han gjør?

Mye av det jeg har nevnt her er mødrene opptatt av, og ære være dem for det! Men dette er viktige arenaer hvor fedrene altfor ofte har vært passive eller har uteblitt fullstendig. Dette handler ikke om at mødrene ikke gjør noe godt nok, men det er så viktig at faren deltar som et forbilde for sønnen, og på den måten viser hva som forventes av en mann. Mange gutter vokser opp i dag med enslige mødre og en far som ikke er tilstede, de fleste vil forstå at det ikke er ideelt. Da er det viktig at det finnes menn gutten kan identifisere seg med, en stefar, bestefar eller onkel som interesserer seg og viser igjen som et maskulint forbilde for gutten. John Eldredge skriver varmt i sin bok hvordan hans bestefar var en slik kontinuitet i barneårene da hans egen far sviktet og ”forsvant” inn i alkoholens verden.