Som 12-åring holdt Geir Morten Nilsen moren i hånda da hun døde

Når Geir Morten Nilsen skal snakke om tro, er det her han ender opp. I barndommens skjellsettende erfaringer.

Nilsen sitter hjemme på Sotra utenfor Bergen. Utenfor husveggene er politikk og næringsliv snudd på hodet av korona, som Geir Morten selv har vært smittet av.

Men selv om politikk og næringsliv har vært Nilsens beskjeftigelse siden ungdommen, er det ikke det samtalen skal kretse rundt.

– Nå velger jeg å være veldig åpen og ærlig med deg. Jeg vil det, sier han da vi har satt oss til rette.

I handling

Etter mange år som hardtarbeidende næringslivsmann gikk Nilsen i høst til stillingen som generalsekretær i KrF etter Hilde Frafjord Johnsen.

Med lederansvar for både stortingssekretariatet og partikontoret er mye makt samlet hos ham.

I dag bor han på Sotra, der han vokste opp. Han forteller om et barndomshjem med mye aktivitet. Geir Morten beskriver seg selv som fotballgutt og rabagast.

Faren var en arbeidskar. Nilsen sparer ikke på kruttet når han beskriver faren sin, som snart er 90 år.

– Far er en høvding. Bygningsmann og røff som bare det. Skikkelig tøffing!

Mye av Nilsens egen arbeidsmoral kan spores tilbake til farens verdier, tror han.

– Hvis jeg falt og slo meg og gråt, så var det opp igjen. Hvis jeg ikke jobbet fikk jeg tydelig beskjed. Selv jobbet han 15 til 17 timer om dagen. Minimum!

Hjemme hos familien ble det ikke snakket så mye om tro. Men de gikk i kirka på søndager.

Geir Morten forteller at barnetroen ble formet gjennom det han så at foreldrene gjorde.

– Mor og far var alltid engasjerte for folk som hadde falt utenfor samfunnet.

Foreldrene drev blant annet en campingplass, hvor de hadde en liten kiosk. En dag ga faren ansvaret for pengeskrinet til en mann de visste hadde stjålet av dem.

Unge Geir Morten syntes det var en veldig underlig ting å gjøre. Han var sikker på at mannen ville stjele på nytt, og konfronterte faren.

– Da sa far disse ordene: «Vi må gi tillit for at noen skal lære seg å ta ansvar.» Disse ordene og denne holdningen har preget meg noe voldsomt. Faren min snakket aldri om Gud i slike situasjoner. Men det var nestekjærlighet og menneskeverd i praksis.

Lidelse som hverdag

Da Geir Morten var seks år, fikk moren alvorlig kreft. Familien fikk beskjed om at hun var døende.

– På den tida var man verken god på smertebehandling eller kreftbehandling, forteller Nilsen.

De fikk beskjed om at hun ikke hadde lenge igjen. Likevel levde hun med sterke smerter i seks år. Morens lidelse ble en del av hverdagen til familien.

– Da mor ble sjuk, så kom jeg inn i en fortvilelse. Jeg ble desperat og veldig ensom.

Nilsen forteller han var redd for ikke å finne en utvei fra fortvilelsen.

Å være tilbake i barndommen hos sin døende mor skaper en sårhet i stemmen hans. Det går noen sekunder mellom hver setning.

Han minnes:

– Alle spørsmålene knyttet opp til smerten som man så på nært hold. Nettene med skrik. Det ble bare verre og verre.

– Var det rom for å snakke om lidelsen?

– Mor pratet hvis jeg spurte, men det var ikke så mange ord som naturlig ble delt. Jeg baksa med spørsmålene og fortvilelsen selv. Når jeg la meg om kvelden – den fortvilelsen, ensomheten og redselen for smertene som mor skulle erfare denne natta – ensomheten i å erfare dette og bære det sjøl – det var en veldig tøff sak for meg som barn.

En håndfast tro

For barnet Geir Morten Nilsen var nettene ofte fylt med redsel.

– Når kveldene kom så ...

Det går noen sekunder.

– Som et lite barn hadde jeg en bibel. Der begynte jeg å lese. Jeg kjente at det ble mindre uro på kveldene når jeg leste i bibelen min. Og det var ikke bare troen­ som ble et holdepunkt i møte med denne voldsomme uroen­ i kroppen­. Bibelen ble også et ­fysisk holdepunkt ved at jeg holdt i den om kvelden når jeg var redd.

Nilsen tviholdt på bibelen sin helt til han sovnet. Ofte våknet han om natten med et fast grep om den lille skinnboka.

Geir Morten ser ut i rommet og blunker fire-fem ganger.

– Jeg fant noe å tro på som ga meg ro. Men jeg fant også noe å holde fast i som var fysisk. Som hjalp i redselen inn mot nattetimene.

Jeg fant også noe å holde fast i som var fysisk

Å gripe livet

– Kan du huske noen øyeblikk sammen med moren din som har satt seg spesielt godt?

Nilsen tenker seg godt om.

– Hun sa til meg: «Jeg vil sånn at du skal leve. Jeg vil at du skal gripe livet.» Hun hadde et voldsomt ønske at de rundt henne skulle ha det bra, selv om hun selv hadde det håpløst.

– Husker du hvordan det var da mor døde?

– Det å sitte å holde henne i hånda da hun døde ble en voldsom kontrast til det ønsket hun hadde om at jeg skulle leve. Det meste forsvant da. Mor – som var mitt holdepunkt, den som var tettest på – forsvant. Men det var fredfullt. Og det var òg vakre elementer i det håpløse.

– Greide du å se noe vakkert i det som 12-åring?

– Ja, det var en voldsom invitasjon til å leve og bruke dagene mens du har dem.

Likevel legger ikke Nilsen skjul på desperasjonen og fortvilelsen i møte med morens død.

– Hvis jeg så et hus med lys i, og det var liv der, så tenkte jeg: «Der er det en mor.»

Når fortvilelsen kom seint på kvelden, kunne Geir Morten tråkke av gårde på sykkelen sin for å se inn i husene med lys og liv.

– Det var et glimt av det å ha en mor. Men i denne fortvilelsen og ensomheten fant jeg troen. Jeg synes det er vanskelig å si om man noen gang aksepterer, men jeg måtte slippe det på ett eller annet vis. Troen hjalp meg fra den voldsomme uroen til mer ro.

Arbeid og gudsfrykt

Når Nilsen skal fortelle om alt han har vært engasjert i, trekker han stadig linjene tilbake til 80-tallets Sotra.

– Historiene til far og mor har preget veldig mye av initiativene jeg har vært med i. Det er forskjellige ting jeg har vært engasjert i, men det har alltid handla om mennesker.

Det som i dag er Tremorkirken på Sotra startet­ som en bønnegruppe hjemme hos Nilsen. Den utradisjonelle NLM-menigheten i et kjøpesenter samler mellom 300 og 400 mennesker hver uke – på gudstjeneste, ungdomsmøte og husgrupper.

– Jeg hadde aldri en plan om å bygge kirke. Det handlet helt og holdent om å bry seg om andre. Det er utrolig å se det som i dag er en kirke full av liv. Når jeg går på gudstjeneste med min familie så må jeg bare smile. At dette kom ut av det å bry seg om noen få, er ikke mulig å forklare.

Jeg spør om hva som kjennetegner et godt kristent fellesskap. Geir Morten Nilsen ser litt skjevt på meg. Han kjøper ikke helt spørsmålet.

– Et godt fellesskap er et godt fellesskap, enten det er i en kirke eller i næringslivet. Og i et godt ­fellesskap må man ha respekt for andres historie­. Der ligger det utrolig mye rom for at folk kan blomstre­.

– Så det er den samme Geir Morten man finner både på børsen og i katedralen?

– Ja, for jeg har aldri sett noen forskjell. For meg handler det om å se de menneskene man er rundt, uavhengig av om det er i et selskap eller i kirken.

Det har alltid skjedd mye rundt Geir Morten Nilsen­ og familien hans. Storebror Lars Arne ­Nilsen er i dag hovedtrener for Brann. Geir Morten sier han har et ønske om ikke å miste Gud av syne i det ­heseblesende hverdagslivet. Men ingen kan benekte­ at sotraværingen har hatt et travelt arbeids­liv.

– Hvis jeg skulle fortalt om alle selskapene hadde du blitt sprø, sier han med et smil.

Når KrFs nye generalsekretær snakker om entre­prenørskap, næringsliv og forvalterskap, stiger iveren­ og tempoet. Her er han på hjemmebane. Som 20-åring startet han en bedrift som solgte frukt til bedrifter. Da han solgte selskapet to år senere var det etablert i 10 byer og hadde 250 ansatte.

– Jeg jobba dag og natt, forteller han.

For åtte år siden satt han med mange styreverv i ulike bedrifter. Men da kona fikk en telefon med spørsmål om å ta over forsørgeransvaret for en elleve måneder gammel jente, ble skapertrangen og rastløsheten satt på prøve.

– Hver kveld måtte jeg holde hånda hennes i fem timer.

Tiden måtte disponeres annerledes. Styrevervene­ ble sagt opp, ett etter ett. Arbeidsjernet Geir Morten­ Nilsen måtte innrette seg etter noe viktigere.

– Verdien av det mennesket er mye høyere enn verdien av verdens jag, sier han.

Generalen

Nilsen har vært gründer og næringslivsmann hele karrieren. Politikk har aldri vært hans hovedsyssel – før nå. Han var et ukjent fjes i partipolitikken da han fikk 
lederjobben i KrF.

– Jeg ble invitert inn i samtale med flinke folk i KrF, blant annet Kjell Ingolf. Da jeg så engasjementet de viste meg, så ville jeg være med.

Den ordrappe ryggmargs­refleksen man vanligvis finner hos toppledere i politikken, er ikke helt karakteristisk for Nilsen­. Han leter litt etter ordene før svarene lander.

– Var Gud til stede i valget om å gå inn i KrF?

– Det å forstå at man er elsket, preger meg på en måte som får konsekvenser på alle områder i livet mitt. Også i valget om å gå inn i KrF.

Nilsen har tidligere uttrykt ­bekymring for at tro blir uglesett i det offentlige. Han vil jobbe for å bevare et rom der meningsutveksling kan foregå på tvers av tro og bakgrunn.

– Jeg er villig til å være en tøffing for å bevare det rommet. Vi skal ha respekt for hverandres historie. Og så er det noe med det faren min lærte meg: At det er ikke forskjell på oss og dem som har falt utenfor. Vi er alle mennesker, like verdifulle. Hvis du fjerner Gud fra samfunnet, så må mennesker helt og holdent prestere for å ha en verdi. Denne grunnverdien vår, som vi finner hos Gud, er rokket ved.

Når konflikter oppstår, har han erfart at bjelken ofte sitter i hans eget øye.

– Jeg tror at dersom man glemmer først å ta sine egne oppgjør, før man stuper ut i det offentlige, blir resultatet ofte at man prøver å oppnå noe der ute med feil agenda. Så jeg forsøker ikke å ha så mange kamper utover det jeg bakser med i mitt eget personlige liv.

– Men handler ikke mye av politikken om å ta kampene?

– Jeg kan gjerne stå for noe og tro på noe. Og så må andre som jeg møter få eie sin historie og sin overbevisning. I dette skillet blir god dialog skapt og politikk formet.

Nær livet

Geir Morten gir enkle svar på teologiske spørsmål. Han peker på det elementære i troen. At Bibelen er en rik kilde til visdom. At Jesus døde for å frelse menneskene. At han er en synder som er fortapt uten Jesus.

For noen uker siden ble Nilsen smittet av korona. Nok en gang trekkes linjene til barneårene.

– Det som har preget meg i hele oppveksten kommer nærmere. Døden kommer nærmere, men det gjør livet òg. Jeg har både vært tett på sjukdommen og tett på de politiske beslutningene. Det gjør at jeg får en takknemlighet for valgene vi som nasjon­ har tatt.

– Hvordan opplever du det kristne håpet i møte med det uforutsigbare?

– Vi kan ikke kontrollere omgivelsene. Men vi kan velge hvordan vi responderer på uforutsigbarheten vi står i. Vi har alltid et valg, vi kan velge håpet.

– Hva tenker du er det viktigste i troen din?

– Når jeg er stille og har ro kan jeg noen ganger ta inn hva det faktisk betyr å være elsket. I disse øyeblikkene blir verdens jag helt meningsløst for meg. Da er jeg veldig nær kjernen av mitt trosliv. Jeg er elsket.