Bekjennelsens fall, konsekvenser og veien videre.

Etter at debatten har roet seg og pulsen falt ned til et normalt nivå kan det være klokt med noen refleksjoner om veien til bekjennelsens fall og veien videre.  Det er ingen tvil om at liberale KrF- profiler som Inger Lise Hansen, Dagrun Eriksen og Peter Walseth har ledet an i kampen for fjerningen. Men som landsmøteresultatet viser så  har fjerningen fått en bred støtte. Hvordan kunne det bli slik at solide KrF-høvdinger som Kristian Helland og Thore Westermoen snudde tvert om?.

Saksgangen har etter min mening vært ovenfra og ned. Først ble det skaffet flertall i sentralstyret, så ble det kjørt gjennom i landstyret slik fylkene mer eller mindre var forpliktet av sine fylkesledere. Kampen for endring har i stor grad vært et eliteprosjekt, så det forundrer meg ikke at grasrota har reagert.

Så hvordan kunne det skje, jeg tror nok det tilstrekkelige flertallet for å fjerne kravet til bekjennelse skyldes at KrF- høvdinger på sørvestlandet så den nye paragrafen som et kompromiss. Å kompromisse er bra og viktig, men å kompromisse når det ikke er nødvendig er feigt. Jeg håper at den overdrevne kompromissviljen er et engangstilfelle og at ikke disse tydelig kristenkonservative KrF- høvdingene vil kompromisse på andre viktige symbolsaker som de liberale i tiden fremover vil forsøke å få gjennom.

Inger Lise Hansen kom med sitt instpill til fornøyelse i starten av debatten som har vært i forkant for denne endringen, hun fremmet da følgende forslag til endring:

·         Den ensidige Israel-støtten må endres.

·         Forslaget om å flytte den norske ambassaden til  Jerusalem må fjernes.

·         Nei til den israelske muren.

·         Tillitsvalgte trenger ikke lenger være bekjennende kristne.

·         Ja til homofilt ekteskap gjennom borgerlig vigsel.

·         Vinmonopol i hver kommune

I dag ble altså det ene punktet gjennomført, kravet til bekjennelse. Er vi så naive at vi tror at ikke de øvrige forslagene vil kjøres frem på samme måte ? For det er ikke fjerningen i av paragrafen i seg selv som er problemet, det er det som det fører til.

Hva med veien videre, hvor viktig er egentlig bekjennelsesparagrafen. Bekjennelsesparagrafen er et middel for å sikre en forankring i partiet, det er ingen ting i veien for at dette kan ivaretas på andre måter. Selv om KrF-høvdingene som vi unge i bibelbeltet ser opp til, var i overkant kompromissvillige under debatten, så gledet det meg at det var de unge KrFU lederne i de fylkene KrF har  oppslutning i som var tydeligst i debatten.

Det er slik jeg ser det langt bedre at det er ungdommen som representerer kompromissløshet på vegne av våre røtter og kjernesaker enn at det er de eldre og solide KrF-høvdingene. For i de neste årene er det ikke Kristian Helland som skal forsvare kristendom i skolen, det er Vegard Ask. Det er ikke Olaug Bollestad som skal forsvare Israel fra boikott, det er Marie Ljones. Det er ikke Thore Westermoen som de neste årene skal forsvare barns rett til en mor og en far, det er Johan Berntsen. Og om en del år, når Jon Olav har vært fylkesordfører i en håndfull perioder så er det ikke han som skal tale for en politikk som begrenser skadevirkningene av rusgift. Jeg håper det er en rolle jeg kan være med å fylle.

Selv om vi tapte debatten så viste vi at det tydelige motkulturelle KrF har en fremtid. Når høvdingene etter hvert gir seg, så står en ny generasjon bevisste KrFUere klare til å ta over. Og vi deler ikke våre forgjengeres kompromissvilje på vegne av KrFs egenart.