Verdidebatt

Økumenikk i en ny tid.

I den pågående økumeniske dialog hører man både gledesmeldinger og forferdede rop om at den konfesjonelle bevisthet er på vei ut i vår tid, at de konfesjonelle skillelinjene viskes ut. Stemmer dette?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Karl Barth og de dialektiske teologene mente at teologiens tid var øyeblikket. Og i skrivende stund er jeg litt inspirert.

Jeg har lite statistikk å vise til, men min opplevese er at vår tids unge i liten grad betrakter hverandre i klassiske konfesjonelle termer. Vi ser i liten grad på hverandre som lutheranere og katolikker, baptister og pinsevenner. Vi kjemper kanskje ikke de samme kampene som våre kirkesamfunn har kjempet i lange tider mot hverandre.

Men betyr dette at de konfesjonelle skillene er eller blir borte?

Nei, jeg tror ikke det.. Skillene mellom oss forblir, de endrer form, de endrer innhold, men de forblir.

Vi ser kanskje ikke en lutheraner eller en katolikk når vi ser på den andre, men vi ser brennende eller lunkene, kalde eller varme, aktive og passive, personlige upersonlige og tradisjonsbundne, liberale, moderate og konservative.

Vi bruker kanskje ikke så sterk grad de gamle murene til å holde andre på avstand lengre, men det har kanskje med at vi har funnet nye murer som fungerer like godt?

Jeg tror ikke de kristne idag er konfesjonelle analfabeter, jeg opplever at mange vet mye om hva de og deres kirkesamfunn står for. Det er kanskje bare ikke det mest relevante eller pressende i møte med andre kristene lengre?

Men hvorfor betyr de nye termene så mye mer enn de gamle i våre møter med hverandre?

Jeg tror kanskje det kan ha noe å gjøre med skiftet fra det kollektive til det individuelle. Fra vår tro til min tro. Fra å skape og realisere felleskapet, til å skape og realisere seg selv.

I møte med den individuelle tro så vil de gamle konfesjonene være indikator på hvilket felleskap man tilhører, en gruppetilhørighet, mens de nye begrepene i større grad beskriver sider ved individet selv, fremfor felleskapet.

Gjennom utrykk som aktiv/passiv, brennende/lunken, personlig/tradisjonell så skaper vi skillelinjer, men i større grad enn før går skillene på micronivå. Det er individets behov for å markere avstand eller anderledeshet fra et annet individ  som skaper skillet, et skille mellom meg og deg. Dette i stedet for individets behov for å markere tilhørighet til en gruppe, og gruppens behov for å markere skillet mellom oss og dem.

Hvordan møtes vi og skaper dialog for å imøtekomme disse nye murene som vi bygger opp?

En annen utfordring i vårt norske økumeniske landskap er jo at DNK har åpnet døren for læremessig pluralitet. Kirkemøtet stilte spørsmålet hva er det å være luthersk i dag? Og det er et viktig spørsmål. For øyeblikket råder det endel forvirring rundt hva vår lutherske kirke står for, og hvor grensene går når man først har åpnet for at kirken kan lære ulikt i ett og samme spørsmål. Hvorfor skal jeg beskrive meg selv som lutheraner dersom det ikke lenger er sikkert at det forteller noe om hva jeg eller felleskapet står for?

Dette er forsåvidt bare noen tanker som rables ned en sen natt på en lang busstur.

Kaare

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt