Øredøvende stille om Rahim Rostami

Mange av oss husker Sakineh Mohammadi Ashtiani, den iranske kvinnen som var dømt til steining for utroskap av en islamsk domstol. Alle norske aviser gav bred dekning.

Denne gangen er offentligheten øredøvende stille. Virker som om det er en slags resignert tilslutning til avgjørelsen i folk og presse. Som om vi sier til oss selv: "Ja visst, UNE har gjort et uforståelig vedtak for tusende gang, hva så? Det er jo sånn de er, og dessuten holder det jo asylstrømmen i sjakk.”

Eller for å sitere Jens Stoltenberg: ” Det betyr at etter en grundig vurdering, så har utlendingsmyndighetene kommet fram til at hun (Maria Amelie, min anm.) ikke trenger beskyttelse, og da er det veldig viktig at hun returnerer som veldig andre mennesker i tilsvarende situasjon.”

Det forelå faktisk et dokument som viste at Rahim Rostami hadde en dødsdom hengende over seg, henrettelsesmetode var fastsatt: steining.  Dokumentet var oversatt fra persisk av politiets utlendingsenhet.  Dette er selvsagt ingen garanti for ekthet, men gir i hvert fall grunn til å ta det med et visst alvor.  I klartekst sto:

«Etter direkte tilståelse fra den tiltaltes side, dømmer retten den tiltalte til Rajm [steining til døden], jf den islamske straffeloven...»

Men UNE har vært ute en vinterdag før. De konkluderer elegant:

«UNE kan heller ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at klageren ved en retur står i en reell fare for å å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling eller straff.»

Det er kanskje dette som gjør folk resignerte: "UNE kan ikke se at...".   En resignasjon over at en forvaltningsenhet synes å mangle en av fem sanser. - Nei, da så. Kan de ikke, så kan de ikke.  Da er det vel heller ingen grunn til å bråke om dette, skrive en aldri så liten notis om saken.  De kan jo ikke noe for det!

Bladde gjennom Dagsavisen i går flere ganger. Hmm, er det mulig?  Ikke ett notat om saken.  Nei nei.  Sånn er det vel blitt da, med gamle velfødde, nyrike Norge.

I aviser kan en nå lese at Iran har bestemt seg for at alle som blir returnert til landet etter å ha søkt asyl er fiender av den islamske republikken. I denne nye situasjonen ville oppholdstillatelse til Rahim gitt et "uheldig" signal til Iranere som trenger asyl. Ved derimot å sende ham tilbake vil mange i Iran avskrekkes.  De oppfatter nå at å søke asyl i Norge kan medføre tilbakesendelse, fengsling og tortur.

Som nevnt: Det forelå dokumentasjon på dødsdommen mot Rahim. UNE tvilte på ektheten (sa de). Dokumentet var altså oversatt fra persisk av Politiets Utlendingsenhet. Tydeligvis ikke nok for UNE til å anse dokumentet som troverdig, tvert i mot må de av en eller annen grunn ha vært overbevist om at det var falskt. For visshet må de jo ha hatt, Norge sender, etter det jeg har lært, ikke med viten og vilje ut personer hvis det er risiko for henrettelse. For så kyniske er vi ikke, selv av ”innvandringsregulerende hensyn”.  Er vi vel?