Verdidebatt

Se, han gråter!

Det er slettes ikke ofte at to av landets største sladderpresse-aviser, VG og Dagbladet skilter med nøyaktig samme førstesideoppslag og headlines-tittel. Men i går lyste jamen meg krigstypene unisont mot meg fra Narvesen-kiosken: Derfor gråt Northug!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Alle kulørte løssalgstabloider med respekt for seg selv og ditto disrespekt for sine objekter, har jo for vane tidvis å servere dyneløft av kjendiser fra inn-og utland i beste (verste?) Se&Hør-stil.  Og hva er da vel mer naturlig i disse VM-tider, enn å gi oss svaret på det idiotiske og håpløst unødvendige spørsmålet som sannsynligvis ingen har stilt:  Hvorfor i all verden gråt Petter Northug?

Allerede da skikongen ramlet overende i målområdet etter skibytte-jaktstarten søndag, etter nok en gang å ha hentet opp uante krefter fra kjelleretasjen, kunne NRK1s kameraer avsløre noen tårevåte hulk for sine mange hundretusener av seere.  Og som om ikke det var nok:  Også under premieutdelingen på Universitetsplassen samme kveld, foran øynene på titusener av jublende tilskuere, til tonene av "Ja vi elsker" og med gullmedaljen rundt halsen - så vi da ikke tydelig også et par tårevåte trønderøyne som blinket i blitzregnet?  Det var da aldeles uventet at en utslitt skiløper med et umenneskelig psykisk og fysisk press over seg over lang tid, skulle felle en liten tåre? Når hans store mål etter årevis av knallharde forberedelser endelig er oppfylt, og han omsider kan senke skuldrene for en stakket stund mellom slagene, motta folkets hyllest og nyte det etter hans eget utsagn største øyeblikket i hans liv til nå - ser vi da ikke en liten sprekk i den steinharde verdensmesterfasaden?

Ja, så oppsiktsvekkende var åpenbart denne hendelsen for sportsredaksjonene i Akersgata og Marienlyst at de ikke nøler med å gi det førsteplass på pallen over nyhetsverdige sensasjoner. NRK kjørte nemlig også sine blå mikrofoner helt opp i kjeften på pappa Northug med største selvfølgelighet, når hans sønn stormet i mål som gullvinner. Skjulte, ekte følelser skal lokkes fram for åpent kamera. Men pappa Northug viser liten sans for mediehysteriets emosjonspornografi.  Han reagerte resolutt da sønnen ble nærfilmet mens han bannet og bakset halvt i ørska i snøfonnene. Dette burde han ha blitt spart for, mente han.  Jeg kan forstå ham, men tenker samtidig motsatt:  Hva er vel mer naturlig enn å vise det som alle vil se men som ennå fremstår som et ubegripelig tabu:  Snørr og tårer?

Jeg spør:  Hva i all verden er det med oss nordmenn?  Forventer vi virkelig av oss selv og andre at man helst bør holde maska når man endelig kan unne seg å slippe noen fortrengte følelser løs? Er det fortsatt et norsk ideal å fremstå som så forbasket kontrollert og i følelsesmessig balanse? Eller er det media som med sin utspekulerte kynisme tillater seg å slå journalistisk mynt på emosjonell eksponering av våre ypperste idrettsutøvere?  Og hvilke signaler sender egentlig dette til en hel befolkning?  Man skal tydeligvis være råsterk og ha stålkontroll, ikke bare i skisporet, men også under jubelbruset og fanfaretonene på seierspallen. Alt annet kvalifiserer til førstesidestoff.

"Hva føler du nå?" har for lengst blitt et av de mest velbrukte spørsmål som stilles til en profilert utøver, helst umiddelbart etter en sterk påkjenning og prestasjon. Vel vitende om at vi faktisk føler noe alle sammen - enten vi heter Petter eller Marit, Per eller Pål. I møte med nasjonalfølelsen, seiersrusen og innkassert medaljevalør etter å ha utsondret blod og svette, skulle det da ikke bare mangle at ikke også et par tårer kommer trillende?  Men neida - nå er det visst tid for å spekulere på om Mosvikas store sønn har begynt å bli "blaut".  Så vi da ikke at også hans fagerblonde kjæreste også tutet en skvett?  Kan det være et ørlite svakhetstegn vi ser når macho-idealet og pokerfjeset slår sprekker, og følelser kommer på utstilling i beste sendetid?

Bibelens desidert korteste vers lyder slik:  "Jesus gråt". Men ingen synes å være det minste overrasket eller i tvil om hvorfor han gråter. Han er et menneske av kjøtt og blod, med følelser og tårekanaler. Hans menneskelighet blir eksponert for en hel verden:  Han er sårbar, han er empatisk, og han er bevegelig. Samtidig er han Mesteren som beviste at han kunne yte maksimalt når det ble krevet av ham.  Han viste seg å ha begge sider intakt.  Men i motsetning til vår, tillot hans egen kultur folk å gråte og le, vise følelser og la seg bevege uten at det ble sett på som en sensasjon. Faktisk ville det motsatte være tilfelle:  Dersom man aldri gråter verken av sorg eller glede, bør man virkelig ha grunn til å være bekymret!

I så måte er det øyensynlig ingen fare med Northug.  Han virker da gudskjelov helt normal han også, som de fleste av oss andre dødelige nordmenn med eller uten ski på beina.  Petter gråt. Jesus gråt.  Og jeg griner og ler litt inimellom jeg også - lettere oppgitt over vår forvitrede norske følelseskultur.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt