Verdidebatt

Sør-Afrikablogg: På besøk i boernes land

Jeg hadde gjort hjemmeleksen min før reisen til Sør-Afrika og lest om boernes forunderlige historie – etterkommerne etter de første hvite settlere fra Nederland, Flandern, Tyskland og Frankrike, apartheidstatens grunnleggere og mest innbitte forsvare

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Vortrkker-monumentet i Pretoria hører til de minst politisk korrekte steder å besøke som turist i det moderne Sør-Afrika.

Boerne bekjente - og bekjenner - seg til den reformerte, kalvinistiske tro, og flyktet hit til den andre siden av jordkloden midt på 1600-tallet fra forfølgelse i sine hjemland. Motsatt av de senere ankomne briter, kom de ikke til Sør-Afrika som kolonialister eller imperialister, men som settlere og en sterk tro på seg selv som Guds utvalgte folk. De bar med seg en overbevisning om at Gud ved sitt forsyn hadde frelst dem fra undergang og ledet dem til et land som fløt av melk og honning, og som ved guddommelig bestemmelse tilhørte dem, og dem alene. De var, kan man si, sanne israelitter.

Det religiøse apartheid. De sentrale dogmer som skiller kalvinismen fra andre protestantiske trosretninger er troen på predestinasjonen – at Gud fra evighet av har forutbestemt noen til frelse og andre til fortapelse, samt troen på det guddommelige forsyn, opplevelsen av å stå under en spesiell kallelse og en streng religiøs disiplin av puritansk merke. Den reformerte kalvinistiske kirke er i dag majoritetskirke i Nederland, Sveits og Skottland. De franske hugenotter har som minoritet tradisjonelt også hatt stor innflytelse i Frankrike, og ofte dannet en politisk og kulturell elite.

I Sør-Afrika skulle kalvinismens trosforestillinger få sin høyst eiendommelige utviklingshistorie. For de troende som kom hit fra midt på 1600-tallet og utover, var det ikke vanskelig å finne bekreftelse for troen på at de var Guds utvalgte. Omgitt av hedninger på alle kanter var de de overlegne og velsignede, og historien i det følgende syntes, så lenge det varte, alltid å bekrefte dem i denne forestilling. For uten denne religiøse forestilling i bunnen ville Apartheid ikke vært mulig.

På boermarked i Pretoria. Jeg er gjest i Sør-Afrika hos tyske venner jeg har kjent siden 1970-tallet, som har gitt sitt hjerte til Afrika og som har bodd både her og i andre afrikanske land gjennom hele sitt voksne liv. De kjenner Sør-Afrika bedre enn de fleste. Stefan har vært ansatt ved ambassaden i Pretoria, og driver nå et forskningsarbeid på den norske biskop Schreuder og hans rolle som fredsmekler overfor zuluene. Caroline, hans hustru, er delvis oppvokst i Afrika, har mastergrad i afrikanistikk og har arbeidet som journalist og kommunikasjonsrådgiver innenfor FN. Takket være deres lokalkunnskap får jeg og min familie oppleve ting vanlige turister ikke får med seg.

På min første dag i Sør-Afrika ville Stefan gjerne ha meg med på boermarkedet i Pretoria. Hver lørdag kl. 04.00 om morgenen kommer hvite farmere fra omlandet hit for å sette opp sine salgsboder og fallby landbruksprodukter av alle slag. Det er en slags ukentlig «bondens dag», men altså «de hvite bønders dag». Markedet åpner klokken 05.00 om morgenen, men allerede klokken 08.00 er alle varer solgt og i løpet av noen minutter er salgsbodene stengt og markedet ryddet. Under svalende trær i parken står kafébord, der man kan sette seg ned og spise frokost med tørket kjøtt av struts, kudu eller villsvin og komme i prat med mennesker med livshistorier fjernt fra den verden jeg kjenner. Det myldrer av mennesker her, men ikke et svart ansikt er å se. Boermarkedet i Pretoria er en overlevning av en svinnende kultur, et sted der hvite møtes i en slags uuttalt fortrolighet seg imellom.

Dommedagsscenarier som ikke slo til. De fleste hvite i Sør-Afrika har avfunnet seg med at de ikke lenger tilhører en hvit overklasse. Sør-Afrika har siden apartheid ble opphevet i 1994 utviklet seg til et av verdens mest flerkulturelle og kosmopolitiske samfunn, der hvite etterkommere av europeiske settlere har sin plass ved siden av folk fra hele verden. Ingen av dommedagsscenariene som den hvite herskerklassen fra apartheidtiden spådde, har vist seg å slå til. Jo, landet har ennå en lang vei å gå på flere områder og sin rikelige andel av problemer. Det største av dem alle er omfanget hiv/aids har fått, og som er et massivt hinder for sosial og økonomisk utvikling. I en by som Cape Town antas 40 prosent av befolkningen å være smittet. Inntil nylig har myndighetene stort sett ignorert problemet. Til tross for dette opplever landet en jevn økonomisk vekst. Åtte prosents årlig lønnsvekst er lovfestet for alle. Man har også problemer med ukontrollert immigrasjon fra andre afrikanske stater til storbyene. Fra apartheidtiden drar man med seg en tyngende arv av vold og kriminalitet, som ikke er blitt mindre ved at utenlandske bander, da særlig fra Nigeria, har fått etablere seg for å utnytte Sør-Afrikas relativt høyere velstand i forhold til andre sørafrikanske stater. I Johannesburg har kriminelle bander tatt kontroll over hele bydeler, og byen topper verdens drapsstatistikk. Fortsatt er forskjellene mellom fattige svarte og rike hvite enorme. Samtidig vokser det opp en farget overklasse og et i afrikansk sammenheng helt nytt fenomen: en hvit underklasse.

Problemer har det også vært med voldelige anfall mot hvite farmere. Grusomme historier fortelles, men ifølge dem jeg snakker med, har problemet langt fra et slikt omfang som enkelte vestlige medier gir inntrykk av. Historier om hvite som flykter fra landet, er høyst overdrevne, ifølge de samme kilder. Frykten for at Sør-Afrika skal gå Zimbabwes vei, hevdes å være ubegrunnet. Det er en vesentlig forskjell på Sør-Afrika og Zimbabwe. Sør-Afrika planlegger langsiktig og med et uttalt mål om å gjøre dystre spådommer til skamme. Dessuten har Sør-Afrika ingen Robert Mugabe. Derimot har de en Nelson Mandela. Enn så lenge.

Bortsett fra de problemer Sør-Afrika drar med seg gjennom sin historiske arv, gjennom det enorme omfanget hiv/aids har og økende sosiale problemer i storbyene, har landet stort sett hatt en positiv utvikling siden apartheid ble avskaffet i 1994. Fredrik de Kleerk, fredsprisvinner og apartheidstatens siste president, har åpent innrømmet det: Det meste har gått bedre enn man kunne frykte. Når regnskapet i dag etter snart 20 år med svart flertallsstyre skal gjøres opp, er det ingen tvil om at saldoen kommer ut i pluss, sier de Kleerk. Han er i dag en pensjonert statsmann som nyter stor respekt innen de fleste politiske leire. Hva Nelson Mandela har betydd for Sør-Afrika, er vel kjent og kan knapt overvurderes, mens de Kleerks innsats er mindre anerkjent. Mandela stod opp på en bølge av sympati, mens de Kleerk ble dømt og fordømt fra to sider samtidig. Først av det internasjonale samfunn som apartheidsystemets fremste representant, dernest av sine egne som en forræder. Men de Kleerk skjønte det andre hvite nektet å ta innover seg – at historiens dom over Sør-Afrika ville bli fryktelig om ikke det antikvariske apartheidsystemet ble bragt til opphør. Historiens dom over ham vil være udelt positiv, sies det.

Boerkulturen – en tidsmaskin. Antikvarisk er et ord jeg blir dvelende ved mens jeg rusler rundt på boermarkedet i Pretoria. Da britene i beste koloniale stil annekterte Sør-Afrika i løpet av første halvpart av 1800-tallet og brakte med seg opplysningstidens liberale ideer og forbød slaveriet, havnet de i konflikt med en allerede etablert hvit herskerkultur, som var fremmed for alt Storbritannia og Europa for øvrig stod for på denne tiden. Det britene møtte, var en antikvarisk overlevning av et samfunn som i 150 år hadde vært avskåret fra utviklingen i det Europa de engang hadde utvandret fra. Deres kalvinistiske tro var ikke blitt filtrert av den humanistiske utvikling som på en grunnleggende måte endret europeisk kultur gjennom hele 17- og 1800-tallet.

Møtet med boerkulturen var som en tidsmaskin – her kunne man bokstavelig talt se bakover i tiden på et isolert europeisk samfunn av 1600-tallsmerke som tiden fullstendig hadde løpt fra. I sin afrikanske isolasjon og gjennom stadig kamp med omgivelsene hadde deres ideer om å stå under en særlig utvelgelse blitt styrket. Deres selvforståelse var formet av kamp, motgang og lidelse. Det hadde hardnet dem og gjort dem uforsonlige i sin tro og tilnærming til mennesker ikke bare av annen rase, men også av annen tro. Samtidig var dette hardføre, utholdende og dyktige folk. Det var deres forfedre som på 15- og 1600-tallet hadde lagt grunnlaget for livskraftige handelsbyer som Antwerpen, Rotterdam og Amsterdam, som hadde utfordret det mektige hansaveldet og fått det til å bukke under. De var den moderne kapitalismes fedre. Ja, selv 15- og 1600-tallets ubestridte stormakt, Spania, var blitt utfordret av dem. Med seig vilje hadde de tråkket opp sumplandskapet langs Nederlands kyst og erobret sitt land fra den mektigste av alle fiender: selve storhavet. Denne type mennesker lot seg ikke lett knekke. Med streng puritansk disiplin og visshet om å stå under Guds særlige kallelse tvilte de aldri på at Sør-Afrika var deres Israel.

Da britene tvang sitt styre på dem, ble det viktigste kapittel i boernes historie innledet, som den dag i dag utgjør den helt sentrale del av boernes interne mytologi og som er essensiell for å forstå Sør-Afrikas utvikling frem til apartheids avskaffelse i 1994: «The Great Trek», trekket innover i det fruktbare landet, bort fra byene og ut på landsbygda, der de etablerte sine egne isolerte enklaver. I boernes mytologi er «The Great Trek» blitt deres exodus fra Egypt for å innta det lovede land. Og slik de gamle israelitter møtte sin filisterhær og nedkjempet den på mirakuløst vis, slik fikk boerne under sitt exodus sitt «Blood River» den 16. desember 1838, der Gud grep inn og gav dem seier mot suluene og bestyrket dem i troen på at landet de inntok, var deres, og bare deres. Disse første «trekkere» kalles «vortrekkers», de var pionerene som pekte ut retningen for de mange som fulgte i deres spor og la grunnlaget for en kultur som i historiens fylde skulle ta form av de hvites apartheid. Slaget ved Blood River 16. desember 1838 har siden stått som det historiske høydepunkt i boernes historie, og det er betegnende at 16. desember siden ble apartheidstatens nasjonaldag. Enda mer betegnende er det at da Nelson Mandela overtok som president i 1994, erklærte han at 16. desember fortsatt skulle være det moderne Sør-Afrikas nasjonaldag, men nå omdøpt til «forsoningens dag».

I det fruktbare indre av Sør-Afrika ble boerrepublikkene Transvaal og Oranjenstaat etablert i trygg avstand fra britenes styre i områdene rundt Kappstaden samt havnebyene Durban og Port Elisabeth. Her langt inne i landet fikk boernes urgamle skikker leve videre – inntil gull og diamanter ble oppdaget der Johannesburg ligger i dag, og området utviklet seg til det største Klondyke historien har sett med tilstrømming av lykkejegere fra alle verdenshjørner. Britene hadde inntil så lenge latt boerrepublikkene styre med sitt, men med gullet og diamantene var britene ikke sene om å annektere Transvaal og Oranjenstaat. De møtte overraskende sterk motstand. Boerne hadde gjennom årelang kamp med omkringliggende stammer utviklet et gjennomorganisert og militaristisk styre, og var ikke innstilt på å bøye seg for den britiske imperialistiske stormakt. Første og andre boerkrig fulgte tett på hverandre, og med et forsmedelig nederlag for boerne i 1901.

Hatet mot Storbritannia og alt engelsk, og dermed alt som etter samtidens målestokk representerte det moderne, avsondret boerkulturen desto mer og sementerte den i den antikvariske forståelse av seg selv som Guds lidende folk. Nederlagene bare befestet dem i troen og gjorde dem stoltere og enda mer hardføre. Det lå innskrevet i hele deres mentalitet: De var et stolt folk som ikke ville la seg knekke. Men den samme stolthet la også grunnlaget for en spiral av voldelighet og uforsonlighet overfor alle som ikke delte deres tro og var av annen rase enn dem selv.

Slik de første engelskmenn som kom til Sør-Afrika i 1795 møtte en antikvarisk overlevning fra 1600-tallet blant de isolerte boerne, slik kan (nesten) på samme vis boermarkedet i Pretoria anno 2011 oppleves som en tidsmaskin, der man kan skue bakover på en antikvarisk rest av en kultur som tiden har løpt fra. Som sagt har de fleste hvite innordnet seg tingenes nye orden, men noen «hardlinere» er tilbake og insisterer på sin rett til å være forstokket, mens andre bare nyter nostalgien ved å kjenne suset fra det forgangne. Nettopp her, blant bøndene på boermarkedet i Pretoria, kan man finne mange av de siste mohikaneres «hardlinere». De er mennesker som er fremmede for Sør-Afrikas urbane og kosmopolitiske kultur og som ser på tingenes nye orden som forbigående prøvelser sendt fra Gud for at de skal styrkes i sin trofasthet og utholdenhet. Dette er landsbygdas folk, der tradisjoner og gamle dyder fortsatt holdes i hevd, så lenge det er mulig. De er mennesker som engang besatt makt, men som nå er ribbet for den. Bare deres besvergelser er tilbake.

Historien om Oranienburg. Historien om boerne i Oranjenburg forteller meg noe om dimensjonene ved Nelson Mandelas storhet. Byen i den gamle fristaten Oranjenstaat er blitt et symbol for de siste uregjerlige hvite som nekter å gi opp sine privilegier. De var villige til å forsvare dem med militær makt inntil siste blodsdråpe, og erklærte byen som et selvstendig område, der Apartheid fortsatt skulle gjelde. Slik er det også blitt. Oranjenburg er en blendahvit by, der alt er blitt ved det gamle. Under normale forhold ville en slik ulydighet blitt møtt med militær motstand fra landets myndigheter. Det i sin tur ville kunne forårsaket uro over bredere skala blant den hvite befolkningen og vanskeliggjort overgangen til svart flertallsstyre. Men i sin uendelige klokskap erklærte Nelson Mandela ved maktovertakelsen i 1994 at stabeisene i Oranjenburg skulle få sin vilje. De vil likevel aldri skjønne at tiden har løpt fra dem, og at de under enhver omstendighet er en utdøende rase av skrikhalser fra fortiden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt