Verdidebatt

Kredittkortmoral

Er det greit, problemfritt, akseptabelt, av en "rik" kristen å benytte kredittkort, eller finnes det moralske retningslinjer som med litt "moderne tilpassing" problematiserer dette?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I gamle testamentet ligger et regelverk som inbefatter at om en person kommer i økonomisk situasjon der han må selge landområder, så kan han gjøre det. Men etter en gitt tidsperiode kommer et frigivningsår, hvor landområdet skal gå tilbake til vedkommendes eller vedkommendes familie. Den som kjøpte landområdet fikk disponere det i mellomtiden og hadde avkastningen på området i mellomtiden, i form av dyrket mark etc. som sin gevinst.

Tanken synes å være, overført til mere almenne prinsipper annvenbare i dag; at om livet for en tid er slik at en person ikke kan holde "hus og hjem", så er det greit å selge dette for å berge liv og helse. Vedkommende som hjelper ham har rett på en "lønn", men over tid skal eiendommen falle tilbake til den som først eide den: underforstått, den som er i nød skal ikke for altid tape det han for en tid må avse.

Kredittkort fungerer motsatt av dette prinsippet.

Definisjon på "rik" og "fattig" er på mange måter relative begreper avhengig av en haug samfunnsmessige forhold, jeg forholder meg her til sterkt forenklet definisjon som er anvendbar i denne spesifikke kontekst, og ikke nødvendighvis i andre kontekster.

Jeg definerer da "rik" som : en som vurderes som kredittverdig av kredittkortselskap, og som også selv over tid viser seg å være i stand til å betjene kreditten innen de fastlagte rammer.
Jeg definerer "fattig" som: en som er blitt vurdert som kredittverig og innvilget kredittkort, men som av forskjellige og gjerne sammensatte årsaker ikke makter å betjene kreditten.

(Årsakene kan være utallige: mistet arbeid, plutselig uføretrygdet, burde ikke hatt kredittkort i utgangspunktet, opplevd en krise som gir depresjon som medfører "uvettig" bruk av kredittkortet, osv... jeg er så heldig å kjenne noen som har vært igjennom endel ting her i livet. Og lært meg å ikke sette meg som dommer over deres situasjon. Hvorfor de har havnet der de er ved første øyekast uforskyldt. Men med nærmere innsyn er det en lang rekke årsaker som gjør at jeg ikke kan annet enn å si: hadde alt det skjedd meg, ville jeg vært i samme uføre.)

La oss da anvende det etiske prinsippet som ligger til grunn for nevnte retspraksis i GT. Selve praksisen i seg selv lar seg ikke uten videre overføre til Norge 2011. Men tanken bak kan benyttes.

I GT går den "fattige" til en "rik" og selger eindommen sin. Den rike får disposisjonrett for en tidsperiode og har inntekt på eiendommen som han forvalter. Etter en tid går einendommen tilbake til den fattige.

Kredittkort fungerer på sett og hvis motsatt av dette. Istedenfor å være et system som gagner både den "rike" hjelperen, og den som søker hjelp, er kredittkort et system hvor den rike egentlig ikke hjelper andre enn seg selv, på den fattiges bekostning.

Kredittkort er bygd opp litt forskjellig, men grunnprinsippet er likt.

Du får mulighet til å bruke en kreditt, f.eks. 10 0000, for en gitt periode, f.eks. 45 dager.
Betaler du hele beløpet tilbake innen perioden er utløpt er det ingen kostnader, 0 gebyrer, 0 renter. Et gratis lån! Hvem vil vell ikke ha det?
Endel kredittkort innrømmer eieren også rabatter. F.eks. 3% på drivstoff, 4% på flyreiser, 3% på dagligvarer. Osv.

Betaler du ikke innenfor den gitte perioden begynner kostnadene:
renter, f.eks. 2%, gebyrer, f.eks. 50kr pr. måned.
Kreditten har så et "minimumsbeløp" på f.eks. 3% av innrømmet kreditt.

En person som da har benyttet 10 000 i kreditt, og som av forskjellige omstendigheter havner innenfor den forenklede definisjonen av "fattig" vil da få:
månedslige trekk på 300kr (3% av 10 000). Av dette vil 200kr være renter, og 50kr være gebyrer.
Hvis personen ikke er i stand til å betale mere enn minimumsbeløpet, har han altså forran seg en svært lang nedbetalingstid, hvor effektiv rente er opp mot eller over 20% alt ettersom betingelsene for vedkommendes kort. Situasjonen er, at den fattiges situasjon ikke bedres, men over tid står i fare for å forverres.

Den rike på sin side har: rentefritt lån, 3-4% rabatt på alt han eller hun kjøper innenfor kortets regler, og får dermed "i pose og sekk".

Med bare "gode betalere" ville kredittkort vært ett endeløst tapsprosjekt for utstederselskapet. Samme hvor høyt en banke eller annen kredittkortselskap flagger sine etiske retningslinjer er det for mitt vedkommende hevet over en hver tvil: de er avhengig av at en viss andel er "dårlige betalere". Hvis ikke kunne de ikke gitt slike gratis lån til de "gode betalerne".

Når du som en "god betaler" benytter ditt kredittkort er det en direkte linje til en "dårlig betaler" som får sin livsituasjon forverret, for at du selv skal ha økonomisk frihet og fordeler.

Går mann til det nye testamentet så står det selvfølgelig ingenting om kredittkort der heller. Men man kan betrakte den gyldne regel "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem." Eller også historien om den barmhjertige samaritan.
For morroskyld kan vi late som han som var falt blandt røvere hadde et kredittkort, med reiseforsikring. Dermed kunne han selv betale for seg hos herberge. Men så er forsikringspremien brukt opp, og mannen får betalingsvansker. Samaritaneren kom aldri forbi, fordi han er på jordomseiling og nyter 4% rabatt på alt han handler med sitt kredittkort.

Om man ikke ønsker å benytte etiske normer fra Bibelen, dersom man f.eks. selv ikke er kristen, så kan man snakke om det klassiske ordtaket "den enes nød, den andres brød".

Spørsmålet er da ganske enkelt: er det moralsk riktig å bruke et kredittkort? Selv for en "rik" ?

Jeg har nettopp søkt om mitt første kredittkort. Det har ikke manglet på tilbud langs gater og streder. Det "beste" var en salgsagent på Gardermoen som bedyret at "dette er ikke ett kredittkort". Rask skumlesing av brosjyren var nok til å si "jo, det er det". Nei sa selgeren. Jo sa jeg og pekte i brosjyren. "nja men" sa han. Jeg vurderte å lage oppstyr og si noe om opplysningsplikt, men gikk istedet rolig til gaten min.
Men nå har jeg altså søkt om et. Jeg vil ikke ha det, men har godtatt det. Årsaken er en lengre utenlandsferie jeg planlegger for å besøke gode venner. Anbefalingen fra bank og forsikringselskap er å ha et "reservekort" i tilfelle hovedkortet blir stjålet. Det er det eneste argumentet jeg klarer å se som ett godt argument for å ta i mot et kredittkort. (45 dagers rentefritt kjøp er ikke et godt argument. Hvis jeg har penger om 45 dager kan jeg vente 45 dager med å handle "dingsen". Hvis jeg ikke har penger om 45 dager bør jeg ikke handle "dingsen" i utgangspunktet.) Fristelsen kom lirkende når jeg leste om 4% "bonus" på dagligvarer. WOW det blir faktisk en god del penger i løpet av ett år.

Med nærmere ettertanke har jeg komt til: den bonusen ligger nok innbakt i kortet, men jeg skal avstå fra å nyte den. Jeg vil ikke gjemme meg bak en finansinstutisjon å indirekte via dem være min neste til belastning. Kortet tas med på reiser som en sikkerhet. Resten av tiden skal det ligge innlåst, og ubrukt.

Det er min "kredittkortmoral". Hva er din?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt