Verdidebatt

Jeg tilhører hylekoret!

Når vi snakker om at UDI og UNE har gitt en individuell og rettferdig behandling-hva betyr det? Har de opplyst sakene godt nok til å kunne ta en riktig beslutning?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har en lang historie med å jobbe med asylsøkere ,flyktninger og innvandrere i Norge. Jeg har som et annet innlegg beskriver, selv  bakgrunn fra å bo i det som regjeringen kaller"et flyktningeproduserende land", nemlig Etiopia.

I mange år jobbet jeg som frivillig medarbeider i Rådgivningsgruppa for innvandrere og asylsøkere i Trondheim. Jeg var da innvolvert i saksbehandling av saker for asylsøkere som hadde fått avslag på søknad og anke.

Mange av disse var da i kirkeasyl, men andre levde i skjul hos barmhjertige samaritaner rundt om i landet. Jeg hadde spesielt ansvar for å intervjue barn, siden de jo ikke får intervju av asylmyndighetene. Dette har ikke endret seg nå heller. De er bare et vedheng til sine foreldres sak.

Min erfaring med barneintervjuene avslørte av barn ofte hadde sine egne asylgrunnlag som selv ikke foreldrene var klar over. Derfor var de aldri framme i saken.

Foreldrene hadde klart sine egne grunner for flukt etter overgrep og trusler, men hvordan barna hadde opplevd tiden før flukten var de ofte for oppslukte av sin egen redsel til å tenke på å spørre barna om.

Jeg var involvert i mange saker. Og nå i februar har jeg hatt gleden av å ta kontakt med endel av de menneskene som jeg jobbet med. De er fortsatt i Norge. De er nå alle i arbeid og barna har tatt høyere utdannelse.De er samfunnsnyttige borgere som Norge har bruk for. De fikk opphold etter at sakene ble bedre opplyst enn det advokatene (som ofte hadde betalt for lite tid) hadde hatt mulighet til. Vi jobbet jo uten lønn og som idealister og brydde oss ikke om at vi måtte bruke mange timer for å finne frem til de viktige årsakene til at menneskene flyktet. Rådgivningsgruppa jobber fremdeles på samme måten.

Når noen kommer til Norge for å søke asyl så er det vanskelig å møte politi som intervjuere. Mange har et svært dårlig forhold til politi og militære i sine hjemland, det er oftest de som har begått overgrepene de rømmer fra. I tillegg kom det at jo grovere overgrep , jo vanskeligere var det å snakke om det.

Dette er jo noe som vi som har jobbet med norske overgrepsutsatte vet er en kjennsgjerning.

Derfor er det ikke noen som lettvindt kan slenge ut de dypeste fakta om det største traumet de har hatt i livet. Et traume som man helst vil stenge av for å klare å eksistere i hverdagen. Men det er dette den norske asylforvaltningen krever.

Jo mer følelser det er involvert, jo vanskeligere er det å snakke om det. De er også redde for å bli sendt tilbake og vet ikke hvilken forbindelse det er mellom våre myndigheter og hjemlandets myndigheter.

Derfor er det vaskelig å snakke om de dypeste traumene i asylintervjuet før de har fått bearbeidet traumet med kyndig hjelp. Derfor var det nødvendig å bygge tillit før "de virkelige fluktgrunnlagene" kom frem. Men om de utfyllende opplysningene kommer senere, sier asylforvaltningen at det gjør beretningen MINDRE troverdig.

Om det er manglende kunnskap i asylforvaltningen som har kommet frem til dette prinsippet -eller om det kun er fordi man helst ikke vil gi opphold- er ikke godt å si, men det finnes mye kunnskap blandt psykologer og psykiatere på dette feltet som man kunne ha benyttet seg av.

Derfor kunne ikke vi som saksbehandlere alene ha kraft nok til å være vitne på det som var historien. Det var nødvendig med kvalifiserte uttalelser fra psykiatere med forstand på hva et torturoffer går igjennom. Mange gikk i månedsvis i behandling og noen ble nødt til å bli innlagt i psykiatriske sykehus under denne prosessen fordi at når traumet skal opp til dagen ,så gir det mange reaksjoner. Mange overlevde kun ved at det ble grepet inn og hentet krisehjelp.

Først etter måneder  eller år med bevisopptak , kunne man få opplyst sakene godt nok til at Utlendingsforvaltningen godtok asylgrunnlaget.

Andre som kom fra kulturer hvor man nesten ikke  har ord for å beskrive hva de har vært utsatt for på grunn av tabu og skam, hadde enda en barriære som måtte overvinnes.

Jeg er så glad for disse som jeg fikk være med å gi RETTFERDIGHET- men det dreier seg om en annen rettferdighet en den Stoltenberg snakker om, når han sier at alle skal behandles likt etter loven. Dette er bare et munnheld for han, han vet nok desverre ikke hva han snakker om . Det som er verre er at han ikke har ydmykhet til å VILLE høre hva som er årsaken til at vi i Hylekoret mener det som foregår nå er URETTFERDIGHET!

Å behandle folk likt etter loven ,krever evne til å se at hver situasjon kan være ulik og man MÅ faktisk ha evne og vilje til å vurdere "sterke menneskelige hensyn".

Dette viser at de fleste som i dag får behandlet sine søknader IKKE får rettferdig behandling.

Kvinner som er voldtatt blir IKKE henvist til behandling. Menn som har vært utsatt for tortur, får IKKE påvist gjennom helseundersøkelser hvilke torturmerker de har eller hvordan de er traumatisert av dette.

Peter fra Rowanda ble sent til Uganda fordi han kom på et falskt ugandisk pass. I mange år ble det kjempet for at han skulle bli godkjent som rowander. Han hadde dype merker etter tauene som hadde skåret seg inn i anklene hans da han hang oppned over /under vannbadet under torturen i fengselet i Rowanda. Det samme hadde han rundt håndleddene.Jeg så det med egne øyne, men vanligvis var det skjult av klærne. Hans far og bror ble sammen med mange andre av hans naboer skutt rett ved siden av han. I siste øyeblikket klarte han å rope ut noe som gjorde at de ikke skjøt han i hodet som de andre.

Etter lang tid i fengselet klarte han en dag å rømme, ved hjelp av en ugandisk venn av hans far. Han bodde i grensebyen Kigali.

Men det eneste norske myndigheter ville høre på var at de mente han måtte være fra Uganda siden han hadde Ugandisk pass.

Han ble sendt til Uganda- og i fengsel der for å ha tilegnet seg et falskt ugandisk pass.

Noen av hans venner i Norge fulgte med hvordan det gikk med han. Jeg tror at han til slutt ble antatt som FN-flyktning fra Rowanda ,etter at han hadde tilbrakt måneder i ugandisk fengsel.

Dette er bare en historie om den RETTFERDIGHETEN som Stoltenberg snakker om, Jeg glemmer han aldri og jeg har skammet meg mange ganger over den behandlingen han fikk.

Så Ja, jeg tror hylekoret kan sitte på kunnskap om hva mennesker som søker asyl er utsatt for som IKKE Udi og UNE har. Helt sikkert!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt