Sissel Johansen

58

Å oppfylle drømmer

Alle har vi drømmer av ulike slag. Noen får oppfylt sine, andre er det ikke like lett for. Noen drømmer må simpelthen forbli drømmer.

Publisert: 6. feb 2011

NRK2, mandag 7.2.2011 kl. 20.50 (reprise fra lørdagens sending).

"Det må jeg gjøre før jeg dør" er et program der Tore Strømøy hjelper mennesker å nå noen av sine drømmer.

Lars Erik Nettum fra Skien er 15 år, men har i alle år hatt en stor drøm i livet. Nemlig å bli sykkelrytter som Thor Hushovd, og sykle den store styrkeprøven Trondheim - Oslo. Men det er ikke bare enkelt så lenge han ikke en gang har sykkel. Hans mor er enslig forsørger for 4 gutter i tenårene - på en hjelpepleierlønn. Hun har vært alene med dem siden de var små.

Det er lett å tro at "alle" norske barn har alt de ønsker seg og mer til. Veldig mange er nok også i en veldig priviligert situasjon, materielt sett, med kanskje både mor og far som tjener over gjennomsnittet godt. Det er ikke i seg selv ensbetydende med lykke, men det kan utvilsomt ha betydning i dagens samfunn når det gjelder status i venneflokken. Det er sårt å ikke engang ha sitt eget rom hjemme og det kan utelukke muligheten til å be med venner hjem. Ikke alle "venner" synes det er like kult å bli med hjem heller, dersom du ikke har hverken den ene eller andre spillmaskinen å by på.

Hvordan er det da å måtte vokse opp med foreldre som tjener under gjennomsnittet og enda verre; kanskje en enslig mor eller far som tjener dårlig? Disse barn og unge er også rikelig representert i det norske velferdssamfunnet. Vi hører ikke så ofte fra dem, bare. Det er ikke så lett å snakke åpent om at man sliter med dårlig økonomi.

Lars Erik får ved sitt brev til Tore Strømøy, oppfylt sin drøm om å bli sykkelrytter. Han blir stum av pur glede og takknemlighet når han får medlemsskap i en lokal sykkelklubb, ny sykkel for første gang i livet og dertil hørende tøy. Som om ikke dette er nok, får han også reise med tidligere sykkelproff, Dag Erik Pedersen og Tore Strømøy til Italia. Han får oppfylt enda en stor drøm: være endel av et ordentlig sykkelritt og treffe kjente ryttere. Dette er 15-åringens første flytur i livet og det er tydelig at han er utrolig spent.

Det er rørende å få være vitne til gleden en ung, beskjeden gutt gir uttrykk for over det han får være med på. Som Strømøy også sier; blir det nok litt i meste laget på en gang. Ihvertfall for en som ikke er så vel vant fra før. En som er vant med å dele et lite rom med to av sine brødre. Det er bare eldstemann som kan ha privilegiet å få enerom. Lars Erik er nr. 3 i brødrerekka. Beskjedent svarer han på Strømøys spørsmål om hvordan det føles å ikke ha noe sykkel når de fleste andre på hans alder har det. Og når hele livet og alle drømmene i tillegg dreier seg rundt sykling. Blir du aldri oppgitt og lei over å ikke ha råd til ting, spør Strømøy? Jo, svarer 15-åringen, det hender, men så tenker jeg at vi er jo 4 barn og hvis man skal kjøpe likt til alle, så blir det for dyrt. Det er et spørsmål om økonomi, avslutter han, stillferdig.

Det er kanskje ikke den mest vanlige uttalelsen fra en norsk 15-åring? Jeg tror ikke det.

Men samtidig gjør det nok godt for flere andre enslige foreldre og barn som ikke "har alt" å se at de ikke er alene om en slik situasjon. Det finnes andre - som også gjør sitt beste i livet - som også sliter med å få endene til å møtes. Og da med kun de nødvendigste behovene ivaretatt. Det kan være sårt for mange av disse familiene å stadig høre om et samfunn som diskuterer hvor mange sydenturer det er fornuftig å ha i løpet av et år - i et klimamessig perspektiv. Man kan fort få inntrykk av at dette er normalen. Det er ikke normalen for alle. Slett ikke!

Er det på tide at vi igjen repeterer Bibelens ord om å "hjelpe enker (evt. enslige foreldre) og farløse/morløse iblant oss"? Har vi glemt at de finnes også i dag? Er det på tide å ta en kikk rundt seg og spørre seg om det er noen i nabolaget eller andre steder jeg ferdes som kunne trenge en håndsrekning i hverdagen? Disse vil neppe banke på våre dører for å få en sårt tiltrengt hjelp. Kanskje er det heller vi som må banke på deres dører? Det finnes små og store drømmer som vi lett kan få til å gå i oppfyllelse. Bare vi er villige til å lytte til våre hjerter. For det vi gjør mot disse Hans minste små, har vi også gjort mot Ham.

Kommentar #2

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert nesten 11 år siden

Takk for hyggelig respons, Else! Jeg tror du i det jeg har sitert, setter fingeren på noe særdeles viktig. Det var nylig en jeg snakket med om dette som fortalte at Oddvar Nordlie engang reiste seg og uttalte at han skammet seg dypt over utviklingen i AP - og det gikk visstnok nettopp på denne problematikken.

Det er nok for mange som har til langt mer enn salt i maten. Og da er ikke tematikken like aktuell som når flere sliter med å få endene til å møtes. Mange enslige forsørgere er unektelig også kvinner. Det tror jeg har betydning for at det ikke er i fokus slik det burde. Selv har jeg i mange år vært i et kvinnedominert yrke og har med interesse sett at lønnskampen når nye høyder etterhvert som menn gjør sin inntreden. Likevel er det vel fortsatt slik at vårt samfunn preges av at de som gir omsorg - og har med mennesker å gjøre, generelt har lavere lønninger enn de som sysler med tall og annet dødt materiale.

Det sier nok desverre en hel del om et samfunn.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere