To barn - to valg

I løpet av noen dager presenteres vi på TV for to norske kvinner som har tatt bevisste valg på vegne av barnet de bar i magen.

Den ene kvinnen fikk vite at hennes barn hadde en dødelig sykdom og at barnet ikke ville overleve lenge etter fødsel.

Den andre kvinnen fikk vite at hennes barn hadde ryggmarksbrokk.

Begge kvinnene fikk denne kunnskapen etter ultralyd i uke 18.

Den første kvinnen og hennes mann bestemmer seg for å ikke å gripe inn men la barnet leve de dagene det var gitt. Kvinnen elsket allerede barnet og hver dag nøt hun å få bære det med seg. "Jeg ønsket at svangerskapet skulle vare evig" forteller hun på TV.

I tre intense dager som fyller dem med takknemlighet fikk de være sammen med datteren etter at hun kom til verden. Dager fylt av kjærlighet til den lille.

Den andre kvinnen og hennes mann velger å søke abortnemda om å få avslutte livet til den lille. Også denne kvinnen tar avskjed med en liten datter. "Hun var nydelig men hadde skader i ryggen" forteller hun til TV. For denne kvinnen var det en forferdelig belastning å måtte gå gjennom dette, noe hun mener at alle kvinner i samme situasjon må få slippe.

Nå går jordmorforeningen ut og ber om at abortgrensen må heves til uke 16. Da kan avvikene oppdages på tidlig ultralyd og annerledesbarna kan fjernes med mindre belastning for kvinnen.

Det er med sorg jeg erkjenner at Norge ønsker å være et sorteringssamfunn, der fokuset er på hvordan vi mest mulig skånsomt og smidig kan fjerne våre minste med lyter, på en slik måte at belastningen på kvinnen blir minst mulig.

Men hva med belastningen for dem som allerede er her og som nå får midt i fjeset at de ikke er noe verd. Bør ikke samfunnet nettopp mobilisere for å hjelpe og motivere kvinnen  til å våge å bære frem også barnet som ikke er like friskt som andre?

I respekt for at menneskeverdet gjelder alle og ikke bare de perfekt utvalgte.

Hva er det med samfunnet vårt som gjør at så få våger å elske det som er annerledes?

Hvorfor har vi ikke plass til dem?