Verdidebatt

Maria Amelia og hjertenes anarki

Hjertenes anarki – uttrykket ble introdusert av Eyvind Skeie på en debatt-tråd på Facebook der jeg hev meg på – og det fikk meg til å tenke. Maria Amelia har lært oss noe de siste dagene, virkelig gitt oss noe å tenke på. Og vi trengte det. Sårt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En person blir synlig bak statistikkens kamuflasjedrakt, og i et lite hvitt sekund er det som om vi ser og skjønner: De er mennesker disse som vi kjekt viser fra oss. Hver eneste en av dem bærer på historier om frykt og smerte – de fleste av dem sannsynligvis verre enn Maria Amelias. Men med et ansikt å feste det hele til forandres liksom alt. Og det utrolige skjer: Siv Jensen og hennes hyklerskare er parkert på sidelinjen i innvandrer- og asyldebatten. Dobbeltspillet, den kyniske populismen og Per Willy Amundsens værhanenese når han skjønte hvor folkemeningen bar, blir blottstilt for all verden.

Pinlig, men befriende likevel, for plutselig ble vi klar over at hjertet har sin egen trassige lovmessighet. Hjertet er anarkistisk, det bryr seg ikke om lover. Det kjenner bare sitt eget inntrengende språk.

Hjertenes anarki. Før moralregler eksisterte, før lovregler var skrevet, på et tidspunkt i menneskehetens historie da vi bare var prisgitt naturens lover og levde av ville bær og et magert jaktbytte, mens vi ennå satt i trærne og hylte og lå og rullet oss på skinnfeller  – da, mens vi skrapte eksistensens bunnplanke, var dette vår eneste redning: Hjertenes anarki. At vi trosset naturens forutbestemmelser og all kald lovmessighet – vi strakte oss mot hverandre, la armer rundt hverandre, trosset det skjebnebestemte og besverget en annen lov: barmhjertighetens lov.

Det finnes en annen lov enn naturlover, skjebnelover og raselover – en lov som holder verdens lidende pulsslag i gang, men som bringer oss fremover med små skritt og holder liv i håpet om at vi ikke lever forgjeves. Hjertets motsatte lovmessighet, som har satt oss i stand til å trosse vår egen selvødeleggelse gjennom århundrene. Det finnes – når vi bare får et ansikt å feste det hele til – en vilje i oss til godhet, rettferdighet og solidaritet. Vi trenger bare å vekkes, stanse opp og ta det innover oss: Det dreier seg om et menneske. Som oss selv. Som om vi i forbifarten hadde glemt det...

Maria Amelia må dra, men hun kommer til å klare seg. Alle de andre – de som skyves ut akkurat slik tispen skyver den syke hvalpen bort og ikke vil vite av den – har mindre forutsetninger for å klare seg enn henne. De er ikke vakre som henne, har ikke hennes smil, kanskje er de til og med mørke i huden og har bart.

Nettopp derfor trengte vi Maria Amelia nå, fordi hun med sitt ansikt og sin plettfrie norsk kunne skape den gjenkjennelse som måtte til for at vi skulle se og skjønne: Det dreier seg om mennesker.Da trosser vi for en stund vår fremmedfrykt og vår angst og ber om nåde for de lover våre folkevalgte selv har vedtatt. Nei, det var ikke riktig slik vi mente det. Åtte politifolk på trappen til Nansenskolen – før Nansenåret så vidt hadde begynt – nei, det var ikke riktig slik vi mente det, og sikkert visste disse dalegubbene av noen politikonstabler på Lillehammer heller ikke så mye om denne Fredrik Nansen. Eller det var visst Fridtjof. Vi gripes av en forlegenhet når vi skjønner at vi ikke er så fabelaktige som vi trodde, men politiets umusikalitet er ikke refleks av noe annet enn vår egne døve sjeler, vår egen mangel på musikalitet overfor de eksistensielle dramaer som utspiller seg på ayslmottak og på skjulte adresser midt i vår kvelende velstand.

Hjertenes anarki. Vi trengte å stanse opp. Vi trengte å kjenne etter. Ja, vi trengte det virkelig, for uten barmhjertighetens motsatte lovmessighet er vi alle sjanseløse.

Takk, Maria Amelia. Velkommen tilbake.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt