Verdidebatt

Ingen grunn til å beklage i NLA-saken

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Verdidebatt 15. juni etterlyser Karl Øyvind Jordell en beklagelse fra de aller fleste som har engasjert seg i debatten rundt NLA og utplassering av praksisstudenter på skoler i Oslo, først og fremst NLA-rektor Sigbjørn Sødal. Bakgrunnen er en uttalelse som Utdanningsetaten i Oslo (UDE) har sendt til oss, da vi ba om en redegjørelse om hvordan situasjonen vurderes opp i mot religionsfriheten.

Jeg er også blant dem som oppfordres av Jordell til å komme med en unnskyldning. Det ser jeg ingen grunn til å gjøre, verken på vegne av meg selv, NLA-rektoren eller andre. Jordell og jeg er enig i det viktigste, nemlig at «man bør prøve å finne løsninger som sikrer studentene praksis», som han skrev avslutningsvis i et tidligere innlegg i Utdanningsnytt. Men jeg vil gjerne komme med noen påpekninger.

Studentene kommer dårligst ut

Jordell har gjentatte ganger vist til et intervju med Vårt Land, der jeg blir sitert på at «(…) dersom man først har sagt at man vil være øvingslærer, er det ikke opplagt at man fritt skal kunne velge hvem man skal være øvingslærer for». Jeg er klar over at det ikke er snakk om en generell ordning å være praksislærer i en avtale som gjelder en konkret skole. Hovedpoenget er likevel at vi risikerer at lærere som i utgangspunktet viser interesse for en veiledningsjobb, velger bort dette fordi det er snakk om å veilede NLA- studenter. Ringvirkningene av en slik tankegang har vært min største bekymring i saken.

I mars påpekte rektor for Bakås skole overfor Dagsnytt 18 at mangel på øvingslærere var den primære grunnen til deres oppsigelse. Skolen hadde gått fra tre til null lærere til dette formålet, noe som blant annet skyldes at lærerne reagerte på NLAs verdidokument og skolens anvendelse av det. Dokumentet, der samlivsform utgjør noe av innholdet, er verken NLAs studenter eller deres praksislærere forpliktet til å slutte seg til. Likevel blir altså studentene hardest rammet av praksisnekten, uavhengig av hva de tror eller ikke. I de oppsigelsesbrevene fra oslorektorene til NLA som ombudet har sett, er det skolenes syn på NLAs verdier som er tillagt mest vekt, ikke de enkelte øvingslærernes meninger. I sum har det altså ikke vært lett å se hvem som har vært pådriverne for å stanse samarbeidene, eller hva som har vært den avgjørende årsaken.

Tvang er ingen god løsning

Det kan være mange grunner til å si opp en avtale. Det kan også være mange grunner til å ikke ville påta seg en ekstra og frivillig oppgave, som denne type veiledning er. Det er heller ikke oppgaver som noen bør tvinges til. Men dersom en lærer selv ønsker å være øvingslærer kun for studenter fra enkelte skoler og ikke fra andre, ut fra studentenes eller lærerstedets verdisyn, reiser dette spørsmål om forskjellsbehandling av studentene på grunn av religion.

Slik saken stod, anså vi det nødvendig å søke svar fra kommunen om hvordan denne situasjonen ivaretar religionsfriheten. Det må nemlig kunne forventes at osloskolen er reelt åpen for mangfold.

Utfordringen er ikke løst 

Jeg er glad for at UDE vil fremheve verdien av samarbeid og praksisutveksling mellom skoler i tiden som kommer. Utdraget fra brevet om at etaten (…) «ikke er kjent med at det er rektorer som har sagt opp avtalen når skolen har lærere som ønsker å være praksislærere for NLA», som Jordell fremhever i sitt innlegg, sier likevel lite om de bakenforliggende årsakene til at situasjonen har oppstått. Det bidrar heller ikke til å komme nærmere et svar på hvordan den kan løses. Derfor skulle jeg gjerne hørt mer om kommunens synspunkter om «kollisjonen» av verdisyn. Den nærmere diskusjonen vil jeg ta med dem, og ikke i debattspaltene.

De enkelte skolene er i sin fulle rett til å si i fra om en praksis eller et verdigrunnlag de mener hindrer inkludering, mangfold og likestilling. Det kreves mot for å ta affære på denne måten. I denne saken har utfallet likevel en slagside, der vi risikerer at skapes et klima som gjør det vanskelig å si ja til å stille opp som øvingslærer for en godkjent utdanningsinstitusjon.

Det kan i første omgang gjøre det vanskelig for noen studenter å få nødvendig praksis, samt påvirke rekrutteringen til osloskolen av lærere med bestemt religiøs eller livssynsmessig tilknytning. Det kan også sende uheldige signaler til resten av arbeidslivet. Å nekte å samarbeide med noen ut i fra hva de tror, eller hva vi mistenker at de tror, er ikke en god måte å stå opp i mot et verdisyn på.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt