Verdidebatt

Barn av frelsesoffiserer

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gjennom Gullaug Pless’ bok og i artikler i Vårt Land har Frelsesarméen fått kritikk for sin personalpolitikk. Særlig har offisersbarns påkjenninger vært belyst. Men det har også kommet fram at offisersbarn kan være takknemlige for sin oppvekst i armémiljøet – på tross av oppbrudd, flytting og tap av kamerater og venninner. Jeg er én av dem. Da jeg etter å ha vært soldat og musikant gikk ut av Arméen allerede som ungdom, hadde det helt andre grunner.

En viktig side ved Frelsesarméen er at den er den samme overalt. Den representerer en egenartet subkultur. Så når vi flyttet, kom vi i mange henseender fram til det samme. Langt fra alt var fremmed. Og overalt var det soldater og tilhørige som ville oss vel, og som også kunne hjelpe til med ting vi trengte. Selv midt i sin karriere levde mine foreldre på mindre enn én hjelpepleiers lønn.

Gjennom min oppvekst i Arméen har jeg fått med meg verdier og ferdigheter som har kommet meg til gode på helt sentrale livsområder, ikke minst i mitt yrke. Jeg ble kjent med hele landet, dets geografi og varierende folkelynne. Mitt fagfelt har vært eldreomsorg, og med meg i bagasjen hadde jeg slik sett en kompetanse som mange kolleger bare kunne drømme om. Hvordan forstå eldreomsorgen på Giske, i Lyngen, i Sandnes eller Oslo?

Som barn lærte jeg tidlig å opptre på en scene, eller en plattform som det heter i FA. Det har bl.a. vært en nyttig erfaring i undervisningssammenheng, ofte i store forsamlinger. Jeg lærte også at det kan være en fin ting å velge et av de mindre prestisjefylte feltene av et yrke. Jeg fikk også med meg en masse praktisk musikkerfaring - til glede og berikelse gjennom hele livet.

Hvordan offisersbarn som ble født etter krigen og fram til våre dager har hatt det, er et forskbart emne. De fleste barn av de store offiserskullene som gikk på Krigsskolen i 1930- og 40-årene, og som vokste opp fra 1950-årene og framover, er fortsatt i live. Hvordan både vi og senere kull hadde det, og hvordan det er gått med oss, kunne vært emne for en mastergrad i sosiologi – ja til og med en doktorgrad. Kanskje Arméen skulle finansiere noe slikt?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt