Verdidebatt

Språkproblemer og kommunikasjon

Kommentar til Pridebølgen og Jostein Sandsmarks innlegg om hvordan homofile og lesbiske har det.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er vanskelig å være innvandrer og å ikke forstå språket, viljen til forståelse er et premiss for å forstå hverandre og føre samtale. Samtidig er det mye som tyder på at også språket skaper avstand mellom mennesker fra samme land. Leste gjennom innlegget av Jorstein Sandsmark, som jeg egentlig hadde tenkt å ignorere. For informasjonen han hadde var jo riktig, men konklusjonen var vanskelig å følge.

Ja, jeg feirer  pride med stolthet og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg valgte ikke å bli lesbisk, jeg har alltid likt jenter. Ja noen forsøkte å helbrede meg, jeg liker fremdeles jenter. Noen kalte mine følelser for demonisk, jeg tror fremdeles på Gud og jeg liker fremdeles jenter. Det er noe underfundig med kristne som er mot homoseksuelle relasjoner. De er så oppfattet av sex at de mister alt annet for øye. Kanskje de burde finne noen å snakke med om akkurat det.

De tror at utfordringene med vår legning ligger kun i seksualiteten. Det får meg til å undres over hvor mye plass seksualiteten tar i deres forestillinger om vår identitet. Det provoserer og utfordrer, fordi jeg kjenner kristne som har levd dobbeltlivet med en kone og flere sexpartnere. Jeg kjenner kristne som har blitt presset til ekteskap med en av det annet kjønn, fordi prest/pastor sa det gikk over de giftet seg. Selv om ingen vet at jeg er homofil, er jeg det likevel. Jeg er bare redd for reaksjonene fra omgivelsen. Jeg er redd for å bli støtt ut av familien min eller for mobbing på skole, arbeidsplass Det er å presse mennesker til å leve i uoverensstemmelse med seg selv. Det hindrer altfor ofte begge parter til å leve god liv. Det er ikke så farlig, så lenge jeg ikke blir krenket eller utfordret på mitt Bibelsyn.

Vår seksualitet er akkurat like forskjellig som heterofiles. Er det da kun seksualiteten som binder sammen en heteroseksuell relasjon og den eneste funksjonen å få barn? Ikke alle heterofile par får barn, mange forsøker i flere år å få barn uten å lykkes, noen velger å forbli barnløs, andre må har medisinsk hjelp eller adopterer. Er deres ekteskap mindre verd?

For det er jo også et argument, at man må være kvinne og mann for å kunne få barn.

Jeg snakker lite om min seksualitet, det har faktisk ingenting med saken å gjøre. Min seksualitet har med mitt forhold til min kone. Vi er akkurat like forskjellige som heterofile. Skille mellom heterofile og homofile går ikke mellom hvor ofte eller lite de har sex. Troskap til sin livspartner, er en utfordring som går igjen i alle relasjoner om de er heterofile eller homofile. Det finne monogame livslange relasjoner, uansett. Skilsmissestatistikken burde vise at dette er en utfordring for heterofile, bifile eller relasjoner mellom to av samme kjønn. Jeg har ingen ting med hvordan andre lever sine liv, det ansvaret eier de helt og holdent selv. At noen bryr seg er et menneskelig problem, det kan være et etisk problem.

Så til sitatene fra undersøkelsen om levekår og hvordan skeive har det. Vi lever i ett samfunn hvor relasjoner til andre mennesker er en forutsetning for de fleste. Psykisk helse og utfordringer i livet er bestemt av hvordan vi ser på oss selv, hva vi har gått gjennom i livet og hvordan vi har klart oss.  Hvordan vi opplever vår relasjon til vår familie, våre venner, vår  religiøse tilknytning og/eller kollegaer på jobb. Det er også bestemt av hvordan andre ser på meg og min relasjon.

Vi har det godt, men vi har gått en lang reise dit. Min drøm var å bli menighetssekretær, gjennom hele min ungdomstid var menigheten en trygg plass å være. Diskusjonene som var i Den norske kirke, en rettssak og kravet om å velge å leve alene dersom jeg skulle være menighetssekretær, gjorde at den utdannelsen var bortkastet. Det kan jeg kjenne sorg over fremdeles. Noen ganger får det meg til å distansere meg fra et kristent fellesskap fordi det er for vanskelig. Min utfordring handler ikke om at jeg er lesbisk: Den største utfordringen handler om at det later til å være helt umulig for noen å skjønne, at vi er akkurat like forskjellige som heterofile, både fysisk, psykisk og hvordan vi lever livene våre.

Vi står ikke ansvarlig over for kristne mennesker som mener vi lever i synd. Når mennesker lar seg krenke av min legning, min stolthet og mine følelser, er det ikke mitt ansvar. Jeg likte jenter lenge før jeg var tenåring, det handler om identitet og ikke seksualitet. Seksualiteten har med min relasjon til et annet menneske, men like mye min evne til å tolke signaler og kroppsspråk.

Identiteten har med hvem jeg er, hvordan jeg oppfatter meg selv og hvordan jeg forstår omgivelsene. Hvorfor gidder vi å prøve å forklare? Vi er så mange, du ser oss ikke. Vi er i din nærhet, kanskje i ditt nabolag, i dine omgivelser og dine holdninger kan være med på påføre andre skam.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt