Øystein Blymke

Tidligere ekspedisjonssjef i Justis- og beredskapsdepartementet
67

«Sola Scriptura», men hvem skal tolke Skriften?

En grunnleggende kritikk mot Romerkirken var formulert av Luther ut fra prinsippet “Skriften alene” (Sola Scriptura). Prinsippet skulle tjene som teologiens eneste rettesnor og kilde, i motsetning til hva den romersk-katolsk teologi la til grunn. For den spilte også tradisjonen, i kombinasjon med Skriften en viktig rolle, for forståelsen av trosgrunnlaget.

Publisert: 14. jun 2021

I Vårt lands «Verdidebatt» 12ds. viser Jan Bygstad til prinsippet «Sola Scriptura» når han skal forklare hvordan Skriften, i dag som for 2000 år siden, er å forstå, og bør tolkes – entydig og bokstavelig. Min undring over prinsippet har å gjøre med hvordan Skriften – kan opptre «alene»? En forestillingen om at Bibelen bare kan leses, og dermed forstås entydig og umiddelbart? Må ikke vi mennesker, kristne som ikke-kristne, få Skriften forklart, og satt inn i den tid Skriften skal fungere i? Katolikkene har sin Pave, og sine kardinaler. Lutheranerne har sine biskoper og prester - til å forklare Skriften. Uten kunnskap og sakral veiledning kan man vel ikke forvente at en konfirmant eller et ektepar anno 2021 skal forstå hva Bibelen mener om fortapelse, frelse, synd og syndsforlatelse?  

En apostolisk kristendomsforståelse synes i Bygstads kontekstuelle sammenheng å være at det kun finnes èn rettmessig eller sann inngang til forståelsen av Bibelens krevende ord om å leve i troen, med troen, og i kjærlighet til sin Gud og sine medmennesker. Men, det forekommer mer enn krevende å kunne tolke tekster rett i enhver tid, og i enhver sammenheng – tekster som stammer fra apostlene. Og som er i overensstemmelse med deres ånd og lære. En apostoliske Bibel-forståelse som skal forstås rettmessig i dag, 2000 år etter at oldkirkens tidsånd rådet?

Skal kirken bøye seg for Skriften, eller skal Skriften bøye seg for kirken? Dette er et annet sentralt spørsmål Bygstad reiser i samme VL-artikkel. Hvis kirken skal bøye seg for skriften, må man vel i det minste vite hva som er representativt for «Kirken», og hvem det er gitt å tolke «Skriften»?  Og med med den legitimitet og autoritet «Kirken» krever. Det hele risikerer da fort å bli tautologiske resonnement, der tilsynelatende logiske slutninger bruker ulike begrep om det samme fenomen som dermed inngår i en fork for sirkel-definisjon.

For at vi alminnelige mennesker ikke skal gå oss vill i troen og skriftens betydning i sann tid, har katolikkene som nevnt sin Pave og sine kardinaler. Og den lutherske kirke har sine biskoper og prester som alle kan veilede dem i troens mange mysterium. De er mange nok, og har autoritet nok å tolke å forstå de gudommelig inspirerte ord som ble nedskrevet for 2000 år siden. Og det er kanskje heller ikke helt utenkelig, at Den Allmektige Gud – har gitt sine nålevende sendebud/representanter her på jorden en forståelse for hva Skriften skal bety for nåtidsmennesket? 

Hvis de kulturelle og sosiale normer som innrammet oldtidskirkens språkforståelse skulle gjelde fullt ut i dag, ville sannsynligvis kristen etikk, moral og forkynnelse være ennå mer utsatt enn den er i dag, for kritikk om intoleranse og manglende raushet i alle livets forhold.

Vi får tro at Vår Herre har en mening med hver enkelt av oss, og med vår evne til å leve etter den gyllne regel og andre prinsipp og normer for nestekjærlighet som er innstiftet gjennom de hellige skrifter. Skal Vår Herre kunne lykkes, må minstekravet for kristen enhet i alle fall være å leve, ikke bare på et mest mulig omforent tros-grunnlag, men også på det samme språklig betingede forståelses-grunnlag. Det står vel rimelig sentralt i Skriften, at «I begynnelsen var ordet».  

3 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere