Christine Harstad Schuff

Teolog, musikar, kunstnar og skribent
13

MERKET: når spørsmål om skyld møter soning og forsoning

Hvor lenge skal et menneske leve med de merkene en handling eller en antatt handling har ført med seg? Dette er et prinsipielt spørsmål om stigma, stigmata, stigmatisering, et spørsmål som berører både etikk, juss, humanismen så vel som det religiøse…

Publisert: 10. jun 2021

- Christine Harstad Schuff, artist og teolog

Vi lever i et demokrati med dets lover og regler om «forbrytelse og straff». Gjennom årene har lovgivere, politikere, jurister og selve folket vært med på å utforme de prinsippene for hva slags reaksjon forskjellige lovbrudd fører med seg. Og i hvilken grad og under hvilke omstendigheter et menneske som har blitt domfelt for en alvorlig forbrytelse kan re-integreres i samfunnet etter å ha sonet ferdig sin dom.  

Jeg flyttet til Norge offisielt 27. mai, 2000 - til Kristiansand - 6 dager etter at likene til Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen ble funnet i Baneheia. Mediebildet, både da og i flere omganger siden, har vært preget av de forferdelige hendelsene. Voldtekt og drap som skjedde i skjønne naturoppgivelser der folk til vanlig badet og lekte en sommerdag i sørlandssola. Det satt også preg på min første tid i Norge. I den tiden snakket så å si alle om saken, om etterforskninga, om at gjerningspersonene fortsatt var på frifot, om frykt for egne barn.

En slik hendelse er noe av det verste familiene og pårørende til barna noen gang kunne ha opplevd – verre enn en skrekkfilm, fordi det var ikke langt borte, med ukjente mennesker, et annet sted, i et annet land. Det var i sommerferiebyen Kristiansand. I Norge. Slikt setter ikke bare traumatiske arr på foreldrene og familiene og bekjente av barna, men rører også ved et helt lokalsamfunn, et helt land. Ubesvarte spørsmål dukker opp: Hvordan kunne dette skje i lille Norge? Er ikke det trygt her lenger? Lever ondskapen midt i blant oss? Hvem kan vi stole på nå? «Drapene har tatt uskylden fra oss», uttalte daværende statsforvalter i Vest-Agder Ann-Kristin Olsen.

Nå som da har familiene og de pårørende min største og inderlige medfølelse, i deres sorg og i deres sinne. Her blir ord videre om det fattige.

Så, tilbake til mitt innledende spørsmål, om hvordan vi som medmennesker og samfunnsborgere i Norge, som innehar både plikter og rettigheter «etter loven», oppfører oss overfor og forholder oss til andre, også ift. dem som evt. har begått lovbrudd. For det er et prinsipp i en rettsstat at den samme loven som beskytter våre rettigheter er den samme loven som definerer både plikt og straff og som også begrenser straffen på en måte som skal være hensiktsmessig og tjenlig for samfunnet.  

Det henger sammen, flere sider av samme sak. 

Baneheia-saken er ikke første gangen at spørsmål om hva som er en riktig og rettferdig straff har blitt diskutert i Norge. Bl.a. kan vi se på debatten rundt bruken av dødsstraff etter andre verdenskrig. Blant andre røster i debatten den gang hører vi stemmen til teologen Henrik Seip som talte sterkt imot dødsstraff som uverdig på tross av de «redslene i fengsler og konsentrasjonsleirer», noe som verden siden har sett og noe som hadde vært opplevd av flere i hans egen slekt. Hans tanker handlet om at, tross eventuell straff, måtte det finnes rom og anledning til (gjen)opprettelse. «Vårt sinn skal alltid være rettet mot å få bruddet legt» og ikke hevn, skrev han den gangen. Dette handlet for han om «Den kristnes kjærlighet til fiender».

Slike røster som hans ble da ikke hørt, men det var og er en prinsippsak om hva vi står for som mennesker og som samfunn og heldigvis siden har debatten om våre prinsipper ift. straff blitt tatt opp og dødsstraff avskaffet i Norge. Og samtidig så finnes det andre former for utenomrettslig mekanismer, «bygdedyret» om du vil, som fører med seg, ofte sakte og nesten usynlig, andre former for sosialdrap.  

De som ble kalt for «tysketøser» og «tyskerunger» måttet leve med både rettslige og utenomrettslige følger av dette i mange ti-år for ikke å snakke om resten av livet. Ikke fordi de egentlig hadde gjort noe galt, men fordi resten av samfunnet var med på, gjennom ord, handling eller deres fortielse, å støtte dem ut, å stadig minne dem og andre på deres «stigmata». De var merket.

Hva betyr så våre ideer om «lov» og «rett» når de skal etter sigende gjenspeile den «kristne og humanistiske arv»? Hva sier det om våre ideer om «menneskeverd» om vi anser noen for å ikke fortjene å rehabiliteres, å inkluderes, å kunne leve et verdig liv når de da har gjort opp for sine feil? Skal de for evig og alltid være monstre i våre øyne? Skal de svartmales, omtales og behandles på måter som direkte eller indirekte ekskluderer dem fra å delta i samfunnet som et likeverdig menneske?

Nå står vi i en situasjon der skyldspørsmålet i Baneheia-saken skal tas opp på nytt. Det er opp til andre enn deg og meg. Men uansett utfallet, er dommen som Viggo Kristiansen fikk i 2002 ferdigsont. Han har sonet ferdig. Punktum. Om det er i Lovens, Bibelbeltets eller humanismens navn, så er det på tida at vi forsoner oss med det. Med han. Og kanskje med oss selve, i det vi skuer det menneskelige i andre som vi, fortjent eller ufortjent, har lært å hate.

Det er i et slikt raust samfunn, et samfunn som har plass til dem som ofte faller utenfor av den ene eller den andre årsaken, et samfunn med plass til gjenopprettelse, at jeg ønsker å leve. Om det er noen arv å bygge et samfunn på, er det en slik arv jeg selv vil kunne gi videre til mine egne barn.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere