Roald Øye

Pensjonist
410

Svar til Shadi Alzaghari.

«I artikkelen din i VG den 13. mai 2021 var det flere påstander som ikke stemmer», skrev Shadi Alzaghari i sitt innlegg på verdidebatt den 18. mai i år til den israelske ambassadør Roth. Jeg har ikke lest hva han har skrevet i VG, som har opprørt Shadi Alzaghari. Det er trolig de politiske realitetene, som Shadi Alzaghari berører i sitt innlegg. Min kommentar til disse realitetene vil bli todelt, og kommer her:

Publisert: 7. jun 2021


Jeg  har undervist norsk, europeisk og verdenshistorie i en mannsalder, men har aldri sittet ansikt til ansikt med en person som hørte hjemme i en familie som var nazi-sympatisører frem til 1945, og som derfor var litt skyldig i at min far holdt på å stryke med i tysk fangenskap under 2. verdenskrig.

Jeg kunne ha foraktet ham, men jeg fortalte ham at jeg ikke bar nag verken til ham eller det tyske folk. Tvert imot. Jeg sa at jeg beundret det tyske folk, som tok et oppgjør med sin fortid, og offisielt blei tidlig ferdig med sin herrefolkideologi. Tyskland måtte betale dyrt for sine angrepskriger, som de tapte på alle fronter. Seierherrene bestemte Tysklands grenser, og rikskansler Willi Brandt aksepterte dem offisielt i 1969. Det var modig gjort!

Min ukjente samtaletalepartneren lå trolig i sin mors mage, akkurat som jeg gjorde da Hitlers maktovertakelse som rikskansler, fant sted den 30. januar 1933. Familiens far som tydeligvis var akademiker, bodde sammen med sin kone og minst to barn i det som senere ble Vest-Berlin og Vest-Tyskland. Det var familien glad for, etter delingen av Tyskland i 1961. Hvis jeg treffer denne mannen flere ganger, har jeg mange spørsmål som jeg vil stille ham.

Han må ha vært med i Hitler-Jugend, slik alle tyske barn med ariske røtter naturligvis var. Han fortalte meg at han husket Krystallnatten, Mynchen-avtalen, Anschloss, annekteringen av Ruhr-distriktet og angrepet på Polen den 1. september 1939. 

Ved hver epokegjørende begivenhet jublet han sammen med sine kamerater og familie. Endelig oppfylte Adolf Hitler sine politiske løfter som han hadde skrevet om i boka si «Mein Kampf». Den hadde klassene som han gikk i, lest fra ende til annen, på alle klassetrinn. Endelig var Versailles-traktaten att ut av spill. De fleste i Tyskland var hjernevasket av Goebbels propaganda, og jublet for hver tysk seier på slagmarken.

På hvilken front hans far kjempet under 2. verdenskrig fikk jeg ikke spurt ham om, heller ikke hvordan de opplevde russernes og amerikanernes erobring av Berlin i 1945. Men jeg fikk høre en del detaljer om russernes jakt på tyske kvinner som russiske soldater hadde fått beskjed av Stalin om å voldta en masse. Det var litt touchy for ham å snakke om. Ellers snakket han åpent om alt. 

Hva som skjedde med hans familie i perioden fra 1945 til 1960, fikk vi ikke tid til å prate om. Jeg skulle ønske en avis tok tak i mannen og laget et større oppslag om ham. Slike nordmenn er det ikke mange av. Navn og adresse kan de kanskje få av meg.

I 1960 skjedde noe gledelig for denne personens vedkommende. Han emigrerte på lovlig vis fra Vest-Tyskland til Norge og bosatte seg i Kristiansand. Han husket byggingen av Berlinmuren i 1961, sett fra norsk ståsted. Kanskje det var en kvinne som brakte ham til Norge? Om tiden i Norge fortalte han nølende om sin konvertering til demokratiske idealer. Han innrømte at det hang igjen mye grums i hans holdninger til humane verdier. Hjernevaskingen i barne- og ungdomsårene hadde vært formidabel. Han skammet seg tydeligvis over sin nazistiske fortid.

Etter en lang samtale takket jeg ham for å ha tatt meg med på hans lange "politiske reise" fra nasjonalsosialisme i Tyskland i 1930-årene til kristensosialt demokrati på 2000-tallet i Norge. 

Etter denne politiske reisen fra en isme til en annen av en tidligere tysker, passer det å kommentere debattinnlegget på Vårt Lands verdidebatt av en annen innvandrer, som ennå ikke har foretatt noen politisk reise. Jeg tenker på Shadi Alzaghari som skrev et innlegg på Vårt Lands verdidebatt den 18. mai 2021: Den ble avsluttet slik:

«Den israelske staten har okkupert og kolonisert vårt land og folk i over 70 år. Hva forventer Israel at vi palestinere skal gjøre? Vi ønsker selvfølgelig fred, men det må være basert på rettferdighet og menneskerettigheter for alle. Hadde ikke Israels anti-palestinske politikk vært så aggressiv og undertrykkende, hadde aldri Hamas eksistert. Hamas eksisterer som en direkte konsekvens av den systematiske diskrimineringen og frihetsberøvelsen som Israel påfører det palestinske folk. Israels okkupasjon, kolonisering og daglige undertrykkelse må ta slutt. Da kan vi få fred og fruktbar sameksistens. Jeg avslutter med ordene til den tidligere statsministeren Kåre Willoch: «Jeg er alvorlig redd for at den kurs Israel nå fører er en kurs mot katastrofe også for Israel. Det vil komme en situasjon der verden ikke lenger finner seg i dette».

Min kommentar til denne følelsesladde bekjennelsen:

Den israelske staten har ikke okkupert og kolonisert hans folks land i 70 år, like lite som tyskerne har okkupert sitt eget land etter 2. verdenskrig. Israel forventer at palestina-araberne snart vil innse det. Like mye som de såkalte «palestinere» ønsker fred basert på rettferdighet og menneskerettigheter for alle, gjør Israel det samme. Israels politikk er ikke anti-palestinsk og aggressiv, heller ikke undertrykkende.

 «Hamas Charter» har eksistert siden 1988 og har bare ett mål: å tilintetgjøre Israel og drepe enhver jøde «som gjømmer seg bak et tre». Hitlers «Mein Kampf ble offentlig fordømt og brent på bålet av tyske myndigheter, og det samme må  palestina-arabiske myndigheter gjøre med Hamas Charter. Det er prisen som de arabiske stater må betale for å ha tapt 4 kriger mot IsraelDet vil snart  komme en situasjon der verden gjennomskuer den palestinske hatpropagandaen mot det eneste demokratiet i Midtøsten».

Hamas som politisk og militær organisasjon eksisterer bare på grunn av Israels eksistens, og bør tilintetgjøres så snart en avtale er i boks mellom partene. Israel okkuperer ikke sitt eget land, og undertrykker heller ikke et annet folks land. «Palestina» og «palestinere» er fiktive begreper oppfunnet av den «notoriske løgneren», Yasser Arafat. Den dag palestina-araberne tar disse fakta til etterretning, kan det bli fred.

Den påtroppende statsminister i Israel, Naftali Bennett, har i sitt partiprogram utformet hvordan palestina-araberne vil få flere valg når det gjelder bosted. Ingen vil bli tvunget til å bo i den jødiske staten, Israel. 

Den palestinske nabostaten, Jordan, peker seg ut som et naturlig valg for dem. Den østlige delen av landet er tynt befolket og kan ta imot millioner av palestina-arabere, både flyktninger og de som i dag bor i de bibelske kjerneområdene Judea, Samaria og i den østlige delen av Israels udelelige hovedstad, Jerusalem..

.

4 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere