Hvem er troverdige sannhetsvitner?

Noen er i hvert fall mer troverdige enn andre. Ekspertenes troverdighet er avgjørende for hva vi kommer til å mene om saken. Oppfatningene blant ekspertene er ikke entydige: Intet annet landområde på vår klode er mer omdiskutert blant internasjonale folkerettseksperter enn på området til Det britiske Palestina-mandatet.

Kongeriket Jordan fikk sine grenser ulovlig fastlagt av Storbritannia allerede i 1924, mens det ennå var et emirat. Grensene for kongeriket ble godkjent etter fredsavtalen med Israel i 1994. Mellom Syria og Israel foreligger det ingen fredsavtale, bare våpenhvile, så de to landene er egentlig fremdeles i krig med hverandre. Krigshandlingene ble  offisielt avsluttet etter 6-dagerskrigens avslutning den 10. juni 1967. Ingen var i tvil om utfallet av krigen, som i følge Google var: «Avgjørende israelsk seier; Etablering av jødiske bosetninger på Vestbredden».

Vanligvis dikterer seierherrene fredsbetingelsene etter en krig, ikke slik i en krig der Israel er involvert. Da griper stormaktene inn og forlanger våpenhvile. Ellers blir det ille for Israel, i sær hvis landet ser ut til å vinne!  Våpenhvilegrensene blir i den offentlige opinion, etter noen ti-år uten fredsavtale mellom partene, «omgjort» til grenser. Det snakkes fremdeles om Israels grenser etter Frihetskrigen i 1949, selv om det bare var våpenstillstandslinjer, diktert av FN og stormaktene. Det har av og til gått i glemmeboken også for de som sitter i Sikkerhetsrådet!

Spørsmålet om hvem som har den politiske suverenitet på det lille området i Midtøsten, Palestina-araberne eller Palestina-jødene, er etter over 100 år ennå ikke avklart, og har ført til mange kriger. I Gaza snakker Hamas’ ledere allerede om neste krig, og det er helt naturlig for alle som har Hamas Charter som rettesnor i livet. I charteret levnes det ikke plass til en sionistisk entitet i «Palestina». Spørsmålet ble avklart for meg da jeg ble oppfordret til å oversette Hamas Charter fra engelsk til norsk for 15 år siden. Arbeidet ble en øyenåpner.

Oversettingsarbeidet var meningsfylt. Jeg innså raskt at innholdet i charteret ville sjokkere flere enn meg, og sendte det til den kristne dagsavisen, Dagen, og i den ble Hamas Charter publisert over to sider i to påfølgende dager i 2005. Det var på den tid da Israel trakk seg ut av Gaza og overlot styringen til palestinerne, som i «et fritt valg» overlot kommandoen til Hamas. Etter en innbyrdeskrig med Mahmoud Abbas og Fatahs sympatisører, som enten ble drept eller kastet ut av enklaven, begynte spetakkelet, som vi i dag ikke ser noen ende på.

«Grunnloven til Hamas – norsk full versjon» ligger i dag på Google og kan leses av alle. Oversettingsarbeidet med dette dokumentet motiverte meg til å ta del i den offentlige debatt. Israel har mange folkerettslige dokumenter som taler til dets fordel i kampen for sitt historiske hjemland. De må frem i lyset. Hamas’ Charter er,  merkelig nok, ett av dem.

Problemet er at løgnpropagandaen er så dominerende på den globale arena, at sannhetsvitnene ofte drukner i nyhetsstrømmen. Jeg har vært nøye med hvilke personer jeg bruker som informanter om dette politisk kontroversielle temaet, her hjemme og i utlandet. Hvem informantene er, kan avgjøre det du kommer til å mene om mange spørsmål, ikke minst om Israel. Med «gale» informanter kan man komme langt ut på viddene. Bibelen er etter min oppfatning det mest informative dokument som fins, men samtidig dokumentet som verden minst lytter til.

Her er noen informanter som jeg vil anbefale sannhetssøkende mennesker å oppsøke på nettet hvis de er i tvil om hvem som skriver og snakker sant i spørsmålet om de juridiske og folkerettslige forhold i det såkalte «Palestina».

En norsk informant som jeg stoler på mer enn noen annen om det som skjer vedrørende Israel og Norge er lederen for "Senter mot antisemittisme", SMA, Rachel Souissa. En troene jøde med norsk statsborgerskap og med akademisk bakgrunn, inngir tillit når hun uttaler seg om norske og israelske forhold. 10000 mottakere står på hennes mailliste, og får ukentlig kommentarer fra henne om dagsaktuelle begivenheter, som har med antisemittisme her hjemme og ute å gjøre.

I Israel har jeg benyttet meg av den amerikansk-israelske informanten i Jerusalem Post og i andre internasjonale medier, Caroline Glick. Hun kjenner til både israelsk og USAs innenriks- og utenrikspolitikk etter studier på universitetsnivå i begge land. Den jødiske amerikaneren David Horowitz som ble tvunget til å vende tilbake til USA der han hadde familien sin, har jeg pr. mail mottatt rapporter jevnlig fra om forholdet mellom Israel og USA. Han er visstnok en messiastroende jøde.

Etter å ha lest Allan Dershowitz sin bok fra 2005, «Israels sak», har jeg i alle år senere lest mange av hans innlegg i USAs største aviser, Washington Post og New York Times. Et godt tegn på hans troverdighet er at den folkerettslærde Harvardprofessoren har blitt utestengt som taler ved alle norske universiteter.  I Norge er det ensrettingen som råder i akademia i «Palestina»-spørsmålet.

Mindre berømte sannhetsvitner i Israel som jeg har stått i kontakt med når jeg trengte informasjon om aktuelle dramatiske begivenheter, er henholdsvis, den halvnorske, arabiske messiastroende pastoren i Haifa, Samuel Aweida, og den helnorske lederen Gro Wenske fra stiftelsen «For Bibelen og Israel», datter av den kjente norske teologen i Israel da staten ble opprettet i 1948, Per Faye Hansen. De er begge godt orientert om hva som foregår på grasrotnivå i Israel.

Forfatteren av mange bøker om Israel, som har markert seg i kristne og sekulære aviser, og som til og med har greid å hisse på seg teologiske eksperter, inkludert biskopene, fordi han setter dem på plass for deres manglende tro på Bibelen, Per Haakonsen, har lært meg mye om hva som står i Bibelen om det jødiske folk og deres forfedre, Abraham, Isak og Jakob.

I Storbritannia har jeg lenge hatt kontakt med et sannhetsvitne, baptistpastoren John Barber, som dekker et vidt spekter av temaer som han er sterkt opptatt av, deriblant jødene og Israel. Han er inngiftet i en kristen indisk familie og har et spesielt syn for den åndelige dimensjon i tilværelsen. Fra ham får jeg ukentlige «JRB Publications», som tar opp alle slags teologiske og politiske temaer. Bibelens endetidsprofetier har han skrevet noen bøker om, og i det bildet plasserer han jødene og Israel.

En teolog i min hjemby, Kristiansand, som jeg har blitt kjent med etter at jeg ble medlem av «Med Israel for Fred» MIFF for mange år siden, er Gabriel Edland, tidligere leder for denne organisasjonen, både lokalt og sentralt. I Fædrelandsvennen har han våget å ta opp hansken med både lek og lærd når usakligheten blir for stor om sionismen, senest et innlegg den 19. mai i år der han anklaget redaktør og sin venn, Vidar Udjus, for å skrive en kronikk, mot bedre vitende. Hans syn på den lovlige israelske okkupasjonen av Judea og Samaria var etter Edlands oppfatning helt fordreid.

Heldigvis dukker det stadig opp uventede nye navn i ulike medier, som viser at det er mange som har sympati for jødene og Israel og har store kunnskaper om temaet, selv om det ikke er så ofte de «griper til pennen».