Tor Inge Østebø

23

Jo, Bibelen forklarer forsoningen for oss

Bibelen forklarer forsoningen, og den gjør det ut fra disse skyggebildene fra den gamle pakts ordninger. Å fremstille disse bildene som diffuse bilder som vi ikke vet hva skal si oss, og som vi dermed kan legge vår egen mening eller tolkning i, er å neglisjere den forklaring som Den Hellige Ånd selv har gitt oss i Skriften.

Publisert: 26. mai 2021

Cand.philol. Harald Peter Stette har i to innlegg fremlagt sitt syn på Bibelens forsoningslære. Det første i Vårt Land 17.04, - det andre på verdidebatt 10.05. I siste innlegg redegjør han for sitt bibelsyn hvor han bl.a. skriver at han har beveget seg fra et bibelsyn ”der kristendom blir en lære”, til mer å se ”bibelen som en poetisk bok, fylt av fortellinger, bilder og metaforer”. Han mener seg tydelig ganske fri til å tolke disse fortellingene og bildene, og mener at ”vi får det aldri forklart” i Bibelen.

Paradoksalt nok fremsetter han likevel påstander om hva Bibelen lærer, og ikke lærer, om Jesu Kristi soning, forsoning og tilgivelse for synder. Gitt hans bibelsyn kan hans fremstilling innlysende nok ikke føre frem til en samlende bekjennelse av hva Bibelen lærer om forsoningen i Jesus Kristus. Jeg vil likevel kommentere noen av hans påstander ut fra det syn Bibelen selv fremholder om ”Skriftene”.

Stette skriver bl.a.: ”Bibelen taler om forsoningen, men bare gjennom bruk av bilder. Vi får det aldri forklart.”

Bilder og skygger – typos (form/skikkelse/bilde) og antitypos (etterligning/representerende form/bilde)

NT bruker flere uttrykk for å beskrive forholdet mellom Messias (Jesus Kristus) og den nye pakt, og ordningene i den gamle pakt. Ordningene og funksjonene vi leser om i GT kalles ”hypodeigma” (Hebr 8,5; 9,23), ”antitypos” (9,24) - etterligninger/ representasjoner/ bilder), eller ”skia” - skygger (8,5; 10,1; Kol 2,17)

Disse bildene og skyggene vitner om en konkret realitet eller virkelighet som i Hebr 10,1 beskrives som ”auten ten eikona ton pragmaton - selve formen/skikkelsen/bildet av tingene (slik Kristus er Guds ”eikon”, 2 Kor 4,4 og Kol 1,15), ”det sanne bildet av tingene” (N11),”tingene selv slik de virkelig er” (DNB 1978/85), i motsetning til det som bare var skyggebilder av dem. På samme måte setter forfatteren i 9,24 selve himmelen (auton ton ouranon) opp imot ”antitypa ton alethinon” - ”motsvarende (representerende) former av de virkelige” (Reformasjonsbibelen), som altså peker frem imot, eller er en avskygning av den virkelige himmelen. Den virkelige himmelen må man her forstå som typos - forbildet/ mønsteret/ den sanne skikkelsen.

(Andre ganger tar apostlene utgangspunkt i et forbilde/mønster (typos) fra GT, slik Paulus gjør i Rom 5,14 hvor han kaller Adam for ”typos” som peker frem til ”han som skulle komme”, og Peter som i 1 Pet 3,21 tar utgangspunkt i vannet som bar Noas ark gjennom syndfloden, - og ser oss som blir frelst i dåpens vann som dets antitypos – motbilde. Hebr 9,9 og 11,19 bruker på samme måte og i samme betydning som ”typos” ordet ”parabole” - lignelse/sammenlignelse.)

Slik beskrives Messias, hans rike, og hans gjerning og funksjon, som den fullkomne virkeligheten som i profetisk lys har kastet skygger bakover i form av den gamle pakts ordninger (f.eks. syndofrene og ypperstepresten ).

Så, jo, Bibelen forklarer forsoningen, og den gjør det ut fra disse skyggebildene fra den gamle pakts ordninger. Å fremstille disse bildene som diffuse bilder som vi ikke vet hva skal si oss, og som vi dermed kan legge vår egen mening eller tolkning i, er å neglisjere den forklaring som Den Hellige Ånd selv har gitt oss i Skriften.

Soning og tilgivelse

Stette sier at ”for meg er soningsoffer og tilgivelse uttrykk for det samme.” Han påstår, med henvisning til Hebr 10,18, at den nye pakt som Kristus er mellommann for ”hviler på tilgivelse, og ikke offer.”

Påstanden er på alle måter uholdbar, og kan aller minst grunngis med Hebr 10,18. Det som faktisk sies i Hebr 9 og 10 er at syndene er tilgitt nettopp på grunn av Jesu offer. Først minner forfatteren om at vi ut fra GT vet at synd ikke blir tilgitt uten at blod blir utøst (9,22). Han forklarer hvordan ofrene i den gamle pakts tid var ufullkomne, og egentlig ikke kunne ”ta bort synder”, (10,4) men at Kristi offer derimot kunne det, - ja regelrett også utslette dem (athetésis) (9,28)! Ved dette fullkomne offer (som ofrene i den gamle pakt altså bare var en skygge av, eller et bilde på) ble syndene virkelig og endegyldig tilgitt, og nettopp derfor vil det aldri mer trengs noe offer for synd - som det sies i 10,18. Syndene er jo for all tid tilgitt ved Kristi offer! Ja, Kristi død ”ble også til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.” (9,15). Dermed sies det egentlig at Gud også i den gamle pakts tid tilga syndene med tanke på Jesu Kristi sonoffer.

Ved sitt offer har han gjort oss ”fullkomne” (10,14), og alene på grunnlag av dette offer kan vi ”med frimodighet tre inn i helligdommen” (10,19).

At den nye pakt hviler på Jesu offer, er også tydelig i Jesu ord da han innstiftet nattverden: ”Dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.” Matt 26,28. Hva annet skal det bety enn nettopp soning, som grunnlag for inngåelse av den nye pakt og syndenes forlatelse? Som det sies i Hebr 9,14: Kristus har båret seg selv fram som et lyteløst offer for Gud.

Slik blir Jesu blod et uttrykk vi finner flere steder i NT hvor det helt klart er snakk om Jesu død som en soning som har virket forsoning og tilgivelse. I 1 Pet 1,18 omtales ”Kristi dyrebare blod” som blodet av ”et lam uten feil og lyte”. Det er en tydelig henvisning til et offerlam fra syndofrene i den gamle pakt.

I 1 Pet 2,24 skriver Peter at Kristus ”bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet”. Det kunne han ikke gjøre, uten også å ta ansvaret og dermed straffen for våre synder. Peter henviser da også til Jes 53, hvor det er profetert at årsaken til Messias’s lidelse var at han bar straffen for våre synder; at han som stedfortreder ”ble såret for våre overtredelser”, og at frukten av dette er vår rettferdiggjørelse (v11). Kanskje har apostelen Paulus dette skriftordet i tankene når han i Rom 5,9 skriver at vi ”nå er blitt rettferdige ved Kristi blod”.

Samme tanke finner vi i Kol 1,20 hvor Paulus skriver at Gud ”skapte fred ved hans (Kristi) blod, på korset, og at forsoningen skjedde ”ved at Kristus led døden i sitt kjødelige legeme.” (v.22) (DNB 1930: ”i hans (Kristi) jordiske (kjødelige) legeme ved døden”) I Ef 1,7 skriver Paulus at vi har forløsningen, tilgivelsen for syndene, ”ved hans blod”.

Uten soning er der ingen forsoning og tilgivelse (Hebr 9,22) hverken i den gamle eller den nye pakt. Offerlammet i den gamle pakt var bildet på Ham som skulle komme som det sanne, virkelige og virkekraftige offer. I Guds rike er soningen grunnlag for tilgivelsen. Slik må det nødvendigvis være, på grunn av Guds absolutte hellighet og rettferdighet.

Også Johannes peker på det faktum at Jesus er en soning for våre synder, som vår trøst og håp når vi erkjenner og bekjenner våre synder. 1 Joh 2,1.

Kjøpt fri fra forbannelse

Paulus bruker også et annet sterkt uttrykk for hva Jesus tok på seg og led i vårt sted. I Gal 3,13skriver han at ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. ” – genomenos hyper hemon katara – han ble for oss en forbannelse. (Sml 2 Kor 5,21 hvor vi har et beslektet uttrykk, nemlig at Kristus ”ble gjort til synd for oss”.) Ja, ved å ta på seg vår skyld ba han om å bli straffet og forbannet i vårt sted! ”Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje” sier Messias i Salme 40,8. ”Ingen tar livet mitt. Jeg gir det frivillig”, sier Jesus i Joh 10,18. (Jmf Hebr 10,7-10; 9,14; 1 Pet 2,24) Dette var den bakenforliggende årsak til at Gud tillot Jesu Kristi lidelser på korset. Det var Faderen og Sønnen som slik sammen som en enhet led i vårt sted, slik det forut for Sønnens komme til jorden var blitt besluttet i himmelen.

Det kan ut fra dette ikke være galt å si at Jesus smakte Guds vrede over vår synd. Den død som Jesus i vårt sted ”smakte” (Hebr 2,9) er jo ifølge Bibelen syndens lønn. Han tok altså på seg, og fikk den straff og forbannelse vi fortjente. Slik ”kjøpte han oss fri” fra den forbannelse som Guds hellige lov ellers måtte ha latt ramme oss. Gal 3,13

Guds ”nådige bevis” for sin rettferdighet

Spør vi etter årsaken til at dette måtte skje, så sier Paulus det slik: Gud viste på den måten at han er rettferdig (Rom 3,26). Som rettferdig påtaler, dømmer og straffer Gud urett. Han kunne dømme og staffe de skyldige, men hans kjærlighet fikk ham ikke til å gjøre det. Så skjedde det uhørte og utrolige; Sønnen ville dømmes og lide straffen og forbannelsen vi hadde nedkalt over oss, i vårt sted! Slik fant Faderen og Sønnen en måte å rettferdiggjøre synderen på; nemlig i Jesu Kristi soning.

Vårt største problem som mennesker er at vi ikke er, og ikke selv er i stand til å bli, rettferdige for Gud. Og Gud kan bare ha nært fellesskap med rettferdige. Bare gjennom mellommannen Jesus Kristus kunne han ”ta imot syndere og tollere”. Men fordi denne mellommann, Jesus Kristus, led straffen i vårt sted, har rettferdigheten skjedd fyldest – synden og uretten er blitt påtalt og dømt - og Gud er fri til å erklære oss rettferdige i samhørighet med Ham som døde i vårt sted, og å åpne døren for oss til sitt rike. Dette skjer når vi i dåp og tro blir forent med vår Frelser. ”I Kristus” vil vi aldri oppleve fordømmelse, for dommen over synden i vårt kjød/vår natur, holdt Gud i Jesu legeme (på korset) Rom 8,1.3.

Den danske presten J.P. Mynster skrev: ”Kun i Jesu sonende død forenes Guds rettferdighet og Guds barmhjertighet.”

Dietrich Bonhoeffer sier det slik i sin bok ”Etterfølgelse”:

”Hvordan kan Gud avvise klagen om at han er urettferdig når han har fellesskap med syndere? Hvordan kan synderen bli rettferdig uten at Gud blir urettferdig?

Gud fører bevis for sin rettferdighet. På Kristi kors skjer underet. Der viser Gud seg rettferdig både overfor seg selv og overfor mennesker (Rom 3,21ff)

Synderens liv er så preget av synd at han må dø for å bli kvitt den. Skal Gud være rettferdig, kan han ikke gjøre annet enn å la synderen dø.

Gud selv blir menneske. I sin Sønn Jesus Kristus tar han selv på seg vårt kjøtt og blod. I sin egen kropp bærer han vårt kjøtt og blod inn i døden på korset.

Kristus har tatt på seg vårt kjøtt og blod. Det er våre synder han har båret opp på treet (1 Pet 2,24). Det som hendte med ham, hendte med oss alle.

Overfor Gud er Kristus blitt vår synd, og den må fordømmes.

Han (Gud) stilte dem (synderne) ikke til regnskap for sine synder, men bar dem selv, og måtte derfor også lide en synders død.

Guds rettferdighet kommer til syne i Jesu Kristi død. Dette er stedet der Gud fører det nådige beviset for sin egen rettferdighet. På dette stedet bor nå Guds rettferdighet. Den som får del i denne døden, får samtidig del i Guds rettferdighet.

Dette budskapet søker tro, nemlig troen på at Gud er den eneste rettferdige og er blitt vår rettferdighet i Jesus Kristus.”

Sammen med de andre aspektene ved forsoningen - som Faderens og Sønnens kjærlighet og barmhjertighet, og seieren over det onde og over døden - er budskapet om at Jesus i vårt sted tok straffen for våre synder, det som kan gi våre hjerter fred og håp. Ja, det hører med til det viktigste Paulus forkynte, da han samler det i fire punkter: ”At Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.” 1 Kor 15,3-5

Bibelens forklaring kan ikke ugyldiggjøres

Bibelen har forklart forsoningen. Vi lodder ikke dybdene i det, fordi vi ikke er hellige, som Gud. Og det kan absolutt diskuteres om teksten: «Guds raseri over synden kom ned fra himmelen – over hans egen Sønn», som Stette siterer fra en barnebibel, er en god måte å fremstille det for barn.  

Men selve forklaringen Bibelen gir oss, kan ikke ugyldiggjøres. Han har besluttet å frelse dem som tror dette som verden holder for ”dårskap” (1 Kor 1,21). Å nedsnakke Jesu sonoffer, betydningen av det og nødvendigheten av det for vår frelse, - eller å ta avstand fra den forklaringen profetene, Kristus selv og hans apostler under Den Hellige Ånds veiledning har gitt - er å nedsnakke og ta avstand fra det største noen noensinne har gjort. Nå det så i tillegg er gjort av den største og beste, i den største kjærlighet og hengivelse som noensinne er blitt vist, skjønner vi Bibelens formaninger og sterke advarsler mot ikke å lytte og ikke å ta imot.

Men hvem trodde vel dette budskap? er den såre smerten allerede hos profeten Jesaja. (53,1)

Jobs venner talte mye usant om Gud og Guds veier, - men Paulus gir Elifas fra Teman rett i dette: ”Gud vil fange de vise i deres egen listighet” (Job 5,13; 1 Kor 3,19). Lar vi ikke Gud ”fange oss” her i livet, er alt håp ute. Uten forsoningen i Jesus Kristus blir vi stående som det vi av naturen er: Guds fiender. Hvilken tragedie, når den kostbare forsoningen rekkes oss!

5 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere