Verdidebatt

Ideologiene som bekjemper sionismen, Hamas Charter og Arafats «palestinisme.»

Hamas Charter» ble offentliggjort den 18. august 1988, og er et manifest, som utgjør 36 kapitler, og viser hvordan Hamas’ mål: «å utslette staten Israel» kan realiseres via Jihad. (Islamsk hellig krig). PLO og Yasser Arafat overtok og videreførte denne ideologien i 1964.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

PLO ble stiftet dette året, tre år før Seksdagerskrigens utbrudd. To år etter den ukelange krigen ble Arafat valgt til formann i organisasjonen, og han begynte sitt prosjekt, palestinismen, mens lederne ennå slikket sårene retter det bitre nederlaget. Denne «ismen» er et av de groveste historiske bedrag» i det 20. og 21. århundre.

Arafat forstod etter nederlaget mot Israel at palestinerne aldri ville vinne over sin motstander på slagmarken. Israel måtte overvinnes med kløktig propaganda. Heretter skulle kampen mot landet ikke lenger være en arabisk frigjøring av «Palestina», men utelukkende en palestinsk frigjøring av et lite landområde, som de fleste i Norge burde vite at «palestinere» aldri hadde hatt politisk eller militær kontroll over.

«Palestina» lå i et område i Midtøsten som jødene i 3200 år har regnet som sitt hjemland. Arafats «palestinisme» var et godt propagandastunt, som overraskende slo ned som «en fredsbombe» i mange vestlige land, der de politiske ledere burde ha gjennomskuet løgnen: Palestinerne ble etter 1967 «den lille David» og israelerne «den mektige Goliat». Det var en smart løgn, som de fleste nasjonale og internasjonale medier umiddelbart begynte å formidle. At lille Israel overlevde de første år av sin eksistens etter 1948, var et stort Guds under.

Den kristne dagsavisen Dagen foretok en spørreundersøkelse i begynnelsen av 2021 blant faste kirkegjengere om hvor sympatien deres ligger i Midtøsten-konflikten. 5 av 10 kvinner og 4 av 10 menn hadde sympati med palestinerne som folk. Om de også hadde sympati for «palestinismen» og dens talsmenn, var uklart. Hvis det var et positivt svar også på det spørsmålet, forundrer det meg. Intervjuobjektene må ha sovet i timen når Israel og jødene var på tapetet i kristendoms- eller historietimene i deres oppvekst!

En representant i Nobelkomiteen, Kåre Kristiansen, holdt hodet kaldt i 1994, og gikk ut av komiteen i protest mot at «formannen med pistolen i beltet» skulle få Nobels fredspris sammen med Israels statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Simon Peres. Han mente det var en skam å sidestille disse tre kandidatene som fredsstiftere.

Norske politikere er og har til i dag vært stolte av å ha vært med på å frembringe Oslo 1 og Oslo 2, og tror at det er liv laga å fortsette i dette fredssporet, slik den norske regjering gjør når den i dag arbeider for en to-statsløsning. Flertallet av jødene i Israel mener «Oslo 1 og 2» er en skamplett som bør legges på hylla først som sist.

Palestinerne har med hjelp av media fått verden til å tro at de er et eget folk, som har krav på et eget land ved siden av eller der Israel ligger. Mediene har siden 1960-årene behandlet PLO som «en hellig ku». Sannheten er at palestinerne ikke er et eget folk. De har ikke en egen historie, ikke et eget språk eller en særegen religion. De er arabere, taler arabisk, har arabisk historie og muslimsk tro. De har aldri hatt et eget land. De er rett og slett inntrengere fra Egypt, Syria, Jordan og Saudi-Arabia, som etter at sultanen i Det ottomanske riket overtok verdigheten som kalif i 1517, har slått seg ned i jødenes hjemland. Jødene fortjener alene vår sympati og støtte i sin kamp for sitt historiske hjemland. Palestinernes ledere i PA, Jihad, Fatah, PLO eller Hamas fortjener ingens sympati.

I 1946 vitnet den arabiske historiker Philip Hitti for den «Anglo-Amerikanske Commitee of Inquiry»: «Det finnes ingen slik ting som Palestina i historien.» I 1947 foreslo FN en jødisk og en palestinsk stat. Arabiske ledere motsatte seg delingsplanen. En historisk korrekt forståelse av delingsplanen og det som skjedde i etterkant har gått tapt i løpet av trekvart århundre med palestinsk løgnpropaganda i vestlige medier: Israel okkuperer ikke en kvadratmeter av «palestinsk» land! Den politiske høyreside i Israel med partiet Kadima i spissen har planer for hvordan det palestinske problem kan løses.

PLOs Charter fra 1964, og Hamas’ Charter fra 1988 vil være en øyenåpner for alle som i dag har samme sympati for palestinske og jødiske ledere. Eiendomsforholdet til landet burde det ikke råde tvil om. Bibelen og San Remo-avtalen fra 1920-22 dokumenterer eierforholdet i «Palestina» både for troende og sekulære mennesker.

Den palestinske propagandaen etter 1964 har vært vellykket. Kartleggingen i Dagen den 8. mars i år viser at kjennskap både til sekulær historie og bibelhistorie er mangelfull blant dem som kaller seg kristne i Norge. 5 års historiestudier i inn- og utland har fått meg til å se helt annerledes på palestinernes historie enn den mediene formidler.

Bibelens fremstilling i GT bekreftes i store trekk av den sekulære historie når det gjelder de politiske forhold i Kanaans land frem til Jesu tid. Palestina-arabiske politiske ledere som holder fast ved Arafats palestinisme fortjener ikke noens sympati. «Grunnloven til Hamas – norsk full versjon» ligger på Google, og kan leses av alle som ønsker å bli kjent med hva Israels antisionistiske motstandere har som strategi for å oppnå sine kort- og langsiktige mål i Midtøsten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt