Carl Müller Frøland

55

Ingen holdbare argumenter for paragraf 185

Mange jurister i offentligheten har vist manglende evne eller vilje til å forholde seg til straffeloven § 185. To slike jurister, begge ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), kom nylig til orde i Utrop.

Publisert: 25. mai 2021

I en reportasje i Utrop 11. mai forsvarer Vilde Jalleni Tennfjord og Erlend Andreas Methi, begge jurister ved NIM, straffeloven § 185. Atter viser tilhengerne av paragrafen at de mangler holdbare argumenter for hvorfor den bør bevares. I tillegg demonstrerer Tennfjord og Methi (TM) hvordan mange jurister i offentligheten mangler evne eller vilje til å forholde seg prinsipielt til denne straffebestemmelsen.

I forbindelse med historikken til § 185, som altså ble vedtatt i 1970 i form av § 135 a, uttaler TM: «I begynnelsen handlet det om rasediskriminering, og bestemmelsen om hatefulle ytringer ble kjent som rasismeparagrafen. Men etterhvert har den blitt utvidet til også å gjelde religiøs tilhørighet, funksjonsgradevne, legning og kjønnsuttrykk.» Dette er historisk unøyaktig. Paragrafen som ble vedtatt i 1970, gjaldt «trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse». Og allerede den mindre omfattende § 135 annet ledd vedtatt i 1961 – forløperen til § 135 a – gjaldt «trosbekjennelse, avstamning eller opprinnelse for øvrig».

En viktig del av kritikken som har vært rettet mot § 185, gjelder dens uklare ordlyd, noe som gjør den svært vanskelig å forholde seg til og dermed, altså på grunn av frykt for å overtre bestemmelsen, egnet til å frembringe selvsensur. TM erkjenner åpenbart ikke at det er noe spesielt med paragrafens ordlyd: «Lovparagrafer er skjønnsmessige og det vil alltid være en diskusjon om bestemmelsen går for langt i den ene eller andre retningen og kunne vært formulert bedre. Dette er nesten uunngåelig.» Dette kan jeg på ingen måte si meg enig i. Det er slett ikke unngåelig at en straffebestemmelse er så tåkete som den vi her taler om. De øvrige straffebestemmelsene som begrenser ytringsfriheten, er langt klarere utformet. Men det er naturligvis begrenset hvor klar og forståelig en paragraf som omhandler subjektive begreper som «hat», «ringeakt» og «forhånelse», egentlig kan gjøres.

Jeg vil ellers minne om at flere sentrale samfunnsaktører har påtalt særskilte problemer med denne paragrafen. Høyesterett i plenum har fastslått at paragrafens begreper er upresise, og lagdommere har bemerket at den er upresist utformet. Både Riksadvokaten og ledende politijurister har uttalt at paragrafen «rent juridisk er vanskelig å håndtere» (https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-33-2004-2005-/id394992/sec17). Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, skrev nylig: «det (er) vel ingen tvil om at det har vært en voldsom økning i antall domfellelser etter § 185 de siste årene, og det er vel verdt å følge med på hvor domstolene trekker grensene for denne høyst problematiske paragrafen. Den er som en gummistrikk og kan tøyes i alle retninger« (https://www.facebook.com/kjersti.stavrum).

Selv Olav Østrem – journalisten som er aktuell med en hel bok til forsvar for paragrafen (og som nå også intervjues av Utrop) - vedgår: «Landets justispolitikere og -myndigheter bør ta en nærmere titt på utformingen av § 185. Selv om jeg er dypt uenig i de fleste av argumentene til motstanderne av paragrafen, har de rett i at det ikke er lett å bli klok på lovens ordlyd» (https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/0Km72A/den-viktige-men-kompliserte-rasismeparagrafen).

Utrop spør høyst berettiget: «Er ikke samtidig hat og krenkelser noe som oppfattes subjektivt? Et godt eksempel er uenighet om hva som er islamkritikk og islamhets.» TM svarer blant annet dette: «Avgjørende er heller ikke den subjektive graden av krenkelse, men hvordan en alminnelig tilhører vil oppfatte ytringen.» Å basere seg på hva «en alminnelig tilhører» vil oppfatte som «hat» eller «krenkelser» (uten at sistnevnte ord er nærmere spesifisert), er på ingen måte holdbart. Det er overraskende at TM ikke innser dette, siden de selv uttaler litt senere i reportasjen: «Noe som kan være kontroversielt for enkelte kan oppfattes som grov respektmangel, eller til og med som hat, av andre.» Slik er det. Ulike personer vil ha ulike oppfatninger om dette; dette gjelder ikke bare vanlige borgere, men også dommere som er de som skal vurdere hva som er «hatefullt» o.l. § 185 legger således opp til utstrakt bruk av skjønn, det vil si ren synsing, fra dommerne som jo ikke er mer kompetente enn andre til å bedømme slike ytringer.

TM påpeker: «Rettslig går det et viktig skille mellom kritikk av et emne, som en religion, og et angrep på menneskene som tilhører religionen.» I praksis blir det fort vanskelig å holde seg til dette skillet mellom kritikk av emne/religion på den ene side og person/tilhenger av religionen på den annen, siden religionskritiske ytringer til dels også rammer religionens tilhengere som utøver, og kanskje også arbeider for å utbre, sin religion. Dessuten vil jeg minne om at lovgiver har uttalt at § 185 delvis overlapper med den tidligere blasfemiparagrafen, og at § 185 er ment å ramme visse typer blasfemi (https://klassekampen.no/utgave/2020-11-09/debatt-samme-vern-mot-blasfemi-som-tidligere). Med andre ord: § 185 er ment å fungere også som en slags blasfemiparagraf. Det er besynderlig at ikke dette blir problematisert av noen jurister.

TM sier at «normalt går det en grense ved grov nedvurdering av noens menneskeverd eller voldsoppfordring. Og derfor er en slik straffelovsbestemmelse noe som trengs.» Voldsoppfordringer dekkes imidlertid av en egen bestemmelse, § 183, så her er § 185 helt overflødig. Når det gjelder uttrykket «grov nedvurdering av noens menneskeverd», er det mildt sagt krevende å avgjøre om en gitt ytring faller i denne uklare kategorien som ikke hører hjemme i strafferetten. Men her vi kommer også til et annet alvorlig problem med § 185, nemlig dens diskriminerende utforming: Den beskytter bare noen grupper i samfunnet. Vi har altså en straffebestemmelse som utelukkende verner enkelte gruppers menneskeverd. Lovgiver signaliserer slik at det er mindre viktig å verne de øvrige gruppenes menneskeverd – noen er altså mer verdt enn andre. Det er oppsiktsvekkende at Stortinget har vedtatt noe slikt.

Det er en rekke argumenter for at § 185 burde avskaffes. Paragrafen er etterhvert blitt hyppig debattert, men hittil har jeg ikke registrert ett eneste holdbart argument for hvorfor den er nødvendig. Det er egentlig ikke overraskende i det hele tatt. Vi lever i et liberalt demokrati som skal sikre både individets frihet til å uttrykke sine meninger og alle borgeres likhet for loven. Innenfor slike rammer er det umulig å forsvare en bestemmelse som § 185.


Innlegget er tidligere publisert i Utrop.


Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere