Pål Georg Nyhagen

224

En allmektig Gud?

Det er en ufravikelig betingelse at kirken tar inn over seg menneskers virkelighet og evner å snakke om livet på måter som skaper resonans; dvs gjenkjennelse, både hos troende og ikke-troende. Dermed opprettholdes nødvendig livsnærvær og troverdighet nettopp der behovet er størst, og slik skapes aktiv lytten hvilket også er en forutsetning. Man trenger derfor å kontinuerlig definere, klargjøre og muligens omtolke enkelte alt for velkjente teologiske begreper og videre ha bevissthet om hvordan språket benyttes og oppfattes. For folk flest er nemlig virkeligheten øverste dommer: «The proof of the pudding (is in the eating)».

Publisert: 14. mai 2021

For en tid tilbake foregikk det i Danmark en nyttig debatt om bibelske begreper, tro, tvil og vantro. Den var for øvrig både inspirerende og vekkende; ikke minst via ph.d. og cand theol Lars Sandbeck sine sedvanlige friske og solide innspill. Debatten impulserte m.a.o. både til utvidet blikk og berikende tenkning. Han har for øvrig skrevet flere tankevekkende bøker som både har inspirert og provosert. Og det siste er fint; det er nemlig kun det som vekker vanetenkning og sløvhet med opplevd kontroll over visse temaer og begreper. Følgende innlegg er skrevet ut fra de innspill der som ble presentert over tid. Og for god ordens skyld: Det er (heller ikke i denne debatten) Gud som kritiseres, men teologisk begrepsbruk og vanetenkning, og deres eventuelle konsekvenser; om man altså våger å trekke dem helt ut? 

I møte med flere «bibeltro» teologer må man til tider spørre seg om de mener at bibelens autoritet foreligger forut for fortolkning. Avgjørende er nemlig ikke «hva som står» i de hellige tekstene, men hvordan de fortolkes. Apropos: Den som har besøkt en jødisk yeshiva (=religiøs skole ) vet at der pågår en imponerende frimodig og svært engasjert levende debatt helt løsgjort fra den klamme engstelighet og forsiktighet som preger noen kristne miljøer hva gjelder de hellige tekstene: Det som er sant tåler som kjent kritikk og levende engasjement. En slik åpen og frigjort tekstbearbeidelse ligger sågar innbakt som både nødvendige og vesentlige ledd i veien inn i de hellige teksters dybder og bredder. Våre tolkninger er å forstå som aktive deler av den pågående åpenbaringen. For egen del, så foretrekker jeg yeshivas tradisjoner her, naturlig nok. Man skal forvalte og bearbeide tekstens innhold, ikke konservere det, slik at resultatet blir større enn utgangspunktet. Ref lignelsen om talentene - som også finnes i eldre jødisk troslære, for øvrig.

«Lost in translation»

Flere bibelkjennere leser bibelske vendinger og begreper rimelig refleksjonsløst og ukvalifisert; det er heller ikke så lett å se noe nytt på en tur man har foretatt utallige ganger. Man ser det man tror man ser, og intet annet. Ikke minst når de fleste i samme turgruppe bekrefter det man mener å se. Det blir dog litt for ofte slik at man ubevisst bekrefter det man allerede mener å vite - og slik preger dette oppfattelsen av de sammenhenger bibelske begreper benyttes i. Dermed kan man også gå glipp av vesentlig ting underveis. Her skapes både meninger og forventninger som tankeløst overføres til en ny språklig og historisk kulturell kontekst. En virkelighet som ikke nødvendigvis ligger innbakt i den mening som først lå bak begrepet i grunnteksten - kilden. 

Gresk og hebraisk/semittisk kulturell språkforståelse er ganske så forskjellige, og våre kulturelle røtter er fra den greske. Dette innebærer at vi alt for lett fra et utsideperspektiv tolker de latinske og greske språkuttrykk i bibelen med en kulturell slagside: En forståelsesprosess som ikke sjeldent gir farve og konnotasjoner som det egentlig ikke er dekning for i kildene. Slik kan man komme skjevt ut, og det preger kursen negativt videre, Minner om ordet «loven» som ett av flere eksempler på dette: Det oppfattes gjerne bastant, firkantet og rettslig. Den opprinnelige bruk og mening betyr dog «trosundervisning, troslære». Men vendingen den jødiske «loven» benyttes flittig i kristenretorikken ennå, selv der det ikke er dekning for det: Da som nyttig, men altså feilaktig, kontrastering til «det gode, frigjørende og nåderike» i kristendommen.

I kirkesamfunn etter kirkesamfunn forkynnes det at Gud både er god, omsorgsfull, rettferdig... og allmektig. Å kontinuerlig presentere visse begreper forutsetningsløst og ukvalifisert bidrar unektelig til å skape gudsforestillinger; men også forventninger - naturlig nok. Og ikke minst opererer mange ikke-teologer med følgende premiss: Skal noe først passere som en genuin gud, så skal denne guden også være allmektig i uproblematisk og direkte forstand. Ikke så merkelig at slike forestillinger har oppstått, kanskje. Og i tråd med dette: Hvorfor sover Jesus når båten virkelig ser ut til å forlise (?!) og for andre at båten (livet) faktisk også forliser med fatale følger? Motsetningen mellom legfolks og teologers  oppfatninger av det bibelske språk skaper vesentlige utfordringer som teologer ikke alltid er bevisst på. Sviktes det altså  forkynnelsens språk, så rammes i verste fall tro og medmennesket i en slik grad at noen forståelig nok trekker seg bort: Det er da også bildet av den allmektige Gud som har preget kirkens bekjennelse og forkynnelse. Helt uten å klart definere hva som faktisk menes med allmektighet.

Og gitt et teologisk perspektivs og dets konsekvenser: Ser man så retrospektivt og i nået ut på den verden menneskeheten og medmennesker har stridt og kjempet med, i århundrer på århundrer, så ser man at summen av lidelser og ofre for både dette og hint er alt for voldsom og enorm til at en samtidig god og allmektig (!) gud kan sies å følge spesielt godt med i timen. Millioner på millioner av ofres hjerteskjærende nødskrik overskygger enhver teologisk dekkmaling her. Bare ett eksempel: Vekten av ca 6 millioner døde jøder i holocaust, og respekten for disse, bør i Jesu navn få ethvert seriøst medmenneske til å slette vendingen «allmektig Gud» fra det teologiske vokabularet. 

For de fleste er det virkeligheten som er den øverste dommer når livet som troende skal evalueres. Og i valget mellom virkeligheten p.d.e.s og en substansløs forkynnelse om en allmektig og omsorgsfull gud på den annen, så velger de fleste naturlig nok virkeligheten. Slik bemøter man livet på en minst usunn måte; det handler om realisme i den virkeligheten man befinner seg i og skal forme. Slik kan man minst dårlig takle det livet vi har fått som gave. Satt på spissen: Burde det ikke være kirkens ansvar å hjelpe folk her?

Og fra NT ut fra en vanlig ikke-fagteoligisk lesning: «Hvem av dere som er far, vil gi sønnen sin en sten når han ber om et brød? Eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken? Eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion?» Nei, ingen av oss foreldre har vel verken tenkt eller handlet så ondt og idiotisk. Men når da parallellen til foreldreforhold først er introdusert her, så kan man som Job og Lot våge seg frempå med en liten innvending eller to tilbake - der vi står med de døde barn i våre armer?

«Nei, gode Gud her har du virkelig rett. Men... ingen av oss sitter vel passive og ser at våre barn mishandles, utsettes for grov psykisk og fysisk vold, sulter ihjel, eller lider og omkommer på andre fryktelige måter heller – altså forutsatt av at vi har all makt til å hjelpe?» Dette er ikke uttrykk for blasfemi, men fortvilte og smertefulle nødrop fra Guds lidende skapninger.

Jesus selv benytter ikke sjeldent foreldreskapet som bilde mellom mennesket og Gud, men aldri ut fra en forkynnelse om at Han er allmektig slik folk flest i dag forstår dette begrepet.

Vendingen «allmektig Gud» blir i ettertankens lys plagsomt fort inkonsistent i sammenheng med alle andre gode kategorier og dermed skurrer det her høyere enn det harmoniserer med folks virkelighet. Det ondes nærvær har for øvrig fra dag 1 vært et uoverkommelig problem. Ser vi av GT, så finnes slangen der allerede i utgangspunktet hos den allmektige Gud. Uforklart. Og desto betydelig verre skal det bli i tiden som kommer øst for Eden. En allvitende Gud visste vel dette?

Kristne bygger ofte sin teologi på en forenklet dualisme når de ubehagelige spørsmålene oppstår. Nemlig gjennom å åpne det transcendente skrinet fra øverste hylle og her hente en lettbent forklaringsmodell som henviser nærværet av det onde til djevelen og hens åndshær. Med respekt å melde virker det som her presenteres som både teologisk rasjonalisering og kompenserende narrativer. Det foregår altså ennå en mildt sagt langvarig (!) kamp mellom Gud og det onde, om vi skal tolke deres prosedyrer bokstavelig? 

Om en allmektig Gud passivt tillater (!) det onde eller ufravikelig og ubetinget setter menneskets frihet høyere enn endre vesentlige verdier som vi alle tar til oss, så blir det hele nødvendigvis fullstendig galt; og det i ethvert godes navn. Det skurrer for den vanlige leser noe i verdiprioriteringene her: Det er et overordnet prinsipp at om man har all makt til å forhindre lidelser og drap, men unnlater å gjøre det, så sitter man selv med et betydelig ansvar. Er da det onde den gode og  «allmektige Gud» sitt ansvar?

Er m.a.o. mennesket bedre egnet i sitt foreldre/barn-forhold enn Gud selv, et bilde og parallell Jesus selv benytter i NT? Og det pedagogiske svaret på det onde i livet er like ille: Man oppnår ikke kjærlighet og respekt fra barna om man oppdrar og setter grenser ved hjelp av psykisk og fysisk vold, trusler og annen elendighet. Det man ender med her er at barnet muligens gjør som du krever, men han og hun frykter og hater deg samtidig, og forlater deg med god grunn den dagen man blir myndig. Her blir det helt andre beskrivende adjektiver enn «god og omsorgsfull» som dekker det som skjer.

Noen hevder altså at det pågår en kamp mellom Gud og satan, som en gang der fremme endelig skal avsluttes til vår fordel: En pågående kamp mellom Gud og det onde? leserinnvending: Men så betyr jo det at Gud ikke er allmektig like vel? En god, omsorgsfull og samtidig reellt allmektig makt ville jo i kjærlighetens og sin elskede skapnings navn med ett grep feid det onde av banen ganske raskt da lidelsene overstiger det verst tenkelige og antall uskyldige ofre tidlig begynte å stige over alle grenser. Er man allmektig behøver man for øvrig ikke kjempe i det hele tatt; sakene er allerede avgjort før de tar til.

Man kan m.a.o. fastslå forekomsten av forkynnelse på sviktende og ikke bredt nok grunnlag; enkelte begreper viser seg å være teologiske selvfølgeligheter uten substans. Man benytter i trosbekjennelsen og forkynnelsen vendingen «den allmektige Gud», men oftest uten å definere hva «allmektig» faktisk innebærer, og ikke.  Og dermed går mange glipp av dens innhold og misforstår. Men blir det selvmotsigelser i teologien og forkynnelsen, så er det kirkens og teologenes ansvar å fjerne dem: Vi har fått tanke, følelse og vilje for å bruke disse kvalitetene. 

Det florerer ikke akkurat med klare og troverdige konsistente svar fra teologhold her, alternativt blir man møtt med krav om ydmykhet. Men dette er et klassisk kristen-retorisk og herskerteknisk grep som enkelte  tyr til når de står der som  fattigmenn - uten tilgang på reelle svar eller troverdige kommentarer.

Intet av det som her er skrevet er for øvrig rettet til Gud eller sier det minste om Gud heller, for den del. Det er derimot innvendinger mot ureflektert bruk av visse begreper og gudsforestillinger i troslæren og bekjennelsene. Den kristne sosiolekten trenger i ny og ne også en språkrøkt om man skal nå frem til andre enn de som allerede er på bølgelengde. Det nytter lite å ha verdens beste budskap på hjertet om den du henvender deg til ikke har samme forhold til det språket du benytter. Da blir man like vel stående der som en fattigmann. Det er nemlig slik at det eksisterer en klar forskjell, hva gjelder forståelsen av bibelens språk, mellom prestene p.d.e.s og legfolket på den annen. Det handler om å ta virkeligheten seriøst og på ordet - for det er der folk befinner segt; våge å evaluere teologiske begreper i lys av de erfaringer mennesket har gjort gjennom snart 2 000 år.

Det kan til tider være nyttig å nytolke og omformulere et og annet i troslæren: Forkynnelsen må ha sitt nav i Kristus og leve midt blant folket - det er der Kristus befant og befinner seg; man kan ikke ha noen skiller mellom troens verden og den virkeligheten vi alle er del av. 

7 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere