Hans Christian Bergsjø

3

Uærlige ateister eller lykkelig uvitende?

Det er en spennende tid å være kristen i Norge. Færre og færre bekjenner seg som kristne, tallet på gudstroende faller. Det er fortsatt ganske mange som opplyser om at de ber i ny og ne, men kanskje mest oppsiktsvekkende er det at den guden de ikke tror på, tror ikke kristne på heller.

Publisert: 12. mai 2021

Det er ikke vanskelig å finne saker om folk som forlater sin kristne oppvekst og tro, eller folk som forklarer hvorfor de ikke tror. Men hvorfor tillates mennesker å forkaste Gud uten å virkelig gi seg i kast med spørsmål av betydning? Det hevdes over en lav sko at religion er utdatert og gammeldags, for vi har jo vitenskap i dag! Og når en humanistisk premissleverandør mener at han ville trodd på Gud hvis han ble vitenskapelig bevist; hvor mye har han da egentlig forstått av det kristne mener med “Gud”? Hva er det man da forkaster? I alle fall ikke den kristne Gud, som nettopp ikke er et objekt eller en substans som kan utforskes vitenskapelig, men er Væren - eksistens – forutsetningen for at det går an å drive vitenskap. Påstanden handler om at Gud er “den første beveger”, den evige årsaken til at noe eksisterer i det hele tatt.  

 

Filosofen Charles Taylor har påpekt at vi er de første menneskene i historien som tror at vi kan finne mening, lykke, sannhet og kjærlighet uten å forholde oss til noe transcendent, noe guddommelig. Det har aldri før skjedd i menneskets historie. Hvordan kan slike ting eksistere hvis verden ikke har noen årsak? Enten er vi her av en grunn eller så er vi tilfeldige, evolusjonære produkter der opplevelsen av mening, kjærlighet og lykke dypest sett er bevegelse; atomer som skumper borti hverandre, kjemikalier som bruser. Når Gud er død må vi forkaste slike ting (mening, lykke, sannhet, kjærlighet), sa Nietzsche. Når man fjerner fundamentet faller resten av bygningen sammen. Det virker ikke som om mannen i gata forstår at disse tingene er langt fra selvsagte når Gud ikke finnes, og at disse verdiene han holder så høyt faktisk har en jødisk-kristen arv.  

 

Vi må dypere. Når noen stiller spørsmål ved om det er mulig å være født i feil kropp eller ved om det er lov å inneha et restriktivt syn på abort opererer vi i overflaten. Vi må dypere enn som så. Slik som historiker Carl Trueman gjør. Han hevder at noe fundamentalt har skjedd i synet på mennesket. Svaret på spørsmålet “Hva er et menneske” har forandret seg drastisk de siste 30 årene, men jeg er usikker på om vi har registrert det. Oppfatningen om at mennesker har en iboende verdi hviler nemlig på gudstro. Troen på at vi er skapt av noen eller noe som har gitt oss verdi; at vi er mer enn en samling atomer. Du må gjerne avvise Gud, men da må du også begynne forfra, slik Nietzsche gjorde. Du må kunne forklare hvorfor mennesker har verdi uten Gud. Du må forklare hvorfor en skapning som over milliarder av år har blitt kastet fram av tidens blinde krefter og tilfeldigheter har umistelige rettigheter, mens katter, solsikker og gulrøtter ikke har det.  

 

Jordan Peterson sa i en debatt med ateisten Sam Harris at han ikke fikk lov til å være ateist før han tok for seg de virkelig dype tenkerne; Nietzsche, Dostojevskij, Augustin, Aquinas. “Du får ikke lov å forkaste en karikert utgave av kristen tro”. Jeg er fristet til å si det samme. 

Selvsagt besvarer ikke kristen tro alle spørsmål, men når det gjelder de dypeste spørsmålene - ontologi, epistemologi, metafysikk  er det svært få som kan konkurrere med denne 2000 år gamle intellektuelle tradisjonen.  

2 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere